Uttalelser vedtatt av Rødts landsmøte 9. - 12. mai

Kamp mot Forskjells-Norge

I år stiller Rødt til valg i rekordmange kommuner for å bekjempe regjeringas forskjellspolitikk nedenfra i hele landet.

Med stadig større forskjeller mellom folk og høyrepopulisme på frammarsj, har Rødt en viktig oppgave med å bidra til en politisk bevegelse der folks frustrasjon over avmakt og utrygghet rettes oppover, og ikke nedover.

Uansett hvem som har sittet med makta på nasjonalt nivå har forskjellene økt de siste tiårene. Denne regjeringa driver en politikk som har satt fart på utviklinga, og spesielt økt de økonomiske og geografiske forskjellene i Norge. Kommunene har ansvar for avgjørende deler av velferdssamfunnet vårt, og kan være en motvekt til regjeringas politikk på områder som velferdsprofitt, arbeidsliv, miljø, solidaritet og bekjempelse av rasisme.

Regjeringer av ulik farge har over lang tid svekket kommunenes økonomiske handlingsrom, ved å overføre flere oppgaver uten å øke budsjettene. For Rødt er det uholdbart at vi har en rik stat og fattige kommuner, og vi har flere ganger foreslått styrking av kommuneøkonomien på Stortinget. Innenfor de begrensede rammene i hver enkelt kommune vil Rødt likevel prioritere tiltak som kan redusere forskjellene, som for eksempel å holde barnetrygden utenfor beregning av sosialstønad, redusere politikernes lønninger og privilegier, iverksette tiltak mot familiefattigdom, sikre flere billige boliger til leie og eie, og jobbe for en demokratisk byutvikling som setter innbyggerne ikke utbyggerne først.

Forskjells-Norge handler ikke bare om ting som kan telles, det handler også om systematisk skjevfordeling av makt, og mangel på demokrati. I et kapitalistisk samfunn som Norge samles rikdom og eierskap på stadig færre hender, og pengeseddelen får mer makt på bekostning av stemmeseddelen. Samtidig svekkes demokratiet ved at stadig flere avgjørelser tas på bakrommene, i Brussel eller over hodene på folk flest. Regionreformen, EØS-avtalen,suverenitetsavståelse til EU-byrå som ACER og beslutninger om krigsdeltakelse er eksempler på dette.

Folkebevegelse for fellesskap

Vi klarer ikke å snu denne utviklinga kun med flere Rødt-politikere, derfor handler vår valgkamp om noe mer enn å bli valgt. Vårt prosjekt er å bygge en folkebevegelse som utfordrer dagens økonomiske system og som peker i retning av et rettferdig, demokratisk og sosialistisk samfunn der de viktige avgjørelsene tas i fellesskap.

Rødt skal spille på lag med fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser slik at vi sammen kan utfordre eliten og vinne gjennom med krav som reduserer forskjellene og styrker fellesskapet. Når Rødt stiller til valg handler det om politikk, ikke posisjoner. Vi jobber for resultater og for forandringer til det bedre, både på kort og på lang sikt. Rødts lokallag og folkevalgte står fritt til å samarbeide med andre partier og ta forpliktende ansvar, ut fra en vurdering av hva som er hensiktsmessig lokalt, for å oppnå gjennomslag for våre hovedsaker, politisk innflytelse og reell forandring.

Profittfri velferd

Rødt går til valg på å kaste velferdsprofitørene ut av kommunen, fordi fellesskapets skattepenger skal gå til felles velferd, ikke privat profitt. Vi velger bort kommersielle aktører for å sikre bedre arbeidsforhold for de ansatte, gode tjenester til innbyggerne og demokratisk styring over velferden vår. Kampen mot profitt i velferden handler om fellesskapsinteresser mot kapitalinteresser, og mange av de viktige beslutningene tas i kommunene.

Det gjelder både barnehager, eldreomsorg, barnevern og helsetjenester, så vel som renhold, renovasjon og tekniske tjenester. Siden mange av disse yrkene er kvinnedominerte yrker, er profittfri velferd også en kvinnesak.

Hvilken sektor som prioriteres avhenger av situasjonen i den enkelte kommune. Det ikke nok å stoppe kommersialiseringa, vi vil også ta tilbake tjenester til offentlig regi og ikke minst styrke og ta tak i svakheter i vår felles velferd.

Arbeidsliv

Rødt har valgt side. Vi står på arbeidsfolks side i kampen mot sosial dumping, for flere ansatte på jobb og mot overstyring og målemani. Vi vil bruke enhver anledning til å bedre forholdene for folk som er på jobb i kommunen– gjennom kommunens makt som innkjøper, oppdragsgiver eller arbeidsgiver. Det betyr at Rødt vil foreslå tiltak mot sosial dumping, som i «Oslo/Telemarks-modellen», kutte i bruken av innleie, jobbe for heltid, forsøksprosjekt med sekstimersdag, likelønn, og økt grunnbemanning. I tillegg vil vi sikre budsjetter for aktiv bruk av vikarer ved sykdom og erstatte utstrakt bruk av ringevikarer med kommunale vikarpooler med fast ansatte i full stilling.

Rettferdig miljøpolitikk

Klimaendringene er farlige, urettferdige og allerede i gang. I Norge har vi sett hvordan flom og ras gjør områder utrygge, og at tørke truer matproduksjon og næringsgrunnlag. I andre deler av verden er konsekvensene enda større, og så langt har vi bare sett en forsmak på hva som kan skje dersom vi ikke klarer å kutte klimagassutslippene i tide. Rødt er et sosialistisk miljøparti, det betyr at vi står for en systemkritisk og sosialt rettferdig miljøpolitikk. Kostnadene ved den nødvendige omstillinga av samfunnet må tas i fellesskap, og fellesskapsløsninger må prioriteres framfor å dytte ansvaret over på enkeltpersoner. Mange viktige veivalg tas nasjonalt, men i kommunene vil Rødt jobbe for aktiv næringspolitikk, god og billig kollektivtransport og sørge for energieffektivisering og kutt i kommunens egne utslipp. Rødt vil stoppe nedbygging av verdifull natur og matjord, og holde forurensende oppdrettsnæring borte fra verdifulle fjord- og kystområder.

En solidarisk og antirasistisk kommune

Rødt går til valg for en åpen, solidarisk og antirasistisk kommune. Mens krig, konflikt og nød sender stadig flere på flukt i verden snur Europa og den norske regjeringa ryggen til. Det til tross for at lokalsamfunn over hele landet har vist at de er klare for oppgaven med å ta imot flyktninger og asylsøkere, som da over 400 kommuner stilte opp som bosettingskommuner i 2016. Kommunene må få muligheten til å være nettopp solidariske kommuner.

Da må regjeringa legge til rette med finansiering, sikre at mottakssentrene drives av ikke-kommersielle aktører og sørge for at kommunene har ressurser og kompetanse til norskopplæring og integreringstiltak. For Rødt er kampen mot rasisme et felles ansvar for hele samfunnet, da trenger vi også politikere som reagerer raskt og høylytt mot hat og rasisme. Rødts folkevalgte i kommunene vil derfor ta aktivt del i å bygge lokale bevegelser som kan bekjempe rasismen og nynazismen.

Ny industriell revolusjon – rettferdig og miljøvennlig

Norge er en av verdens største produsenter av olje og gass, en industri som har gitt oss som nasjon stor rikdom i form av eksportinntekter, skatteinntekter, arbeidsplasser, teknologiutvikling og en enorm finansformue plassert i oljefondet. Når de globale klimagassutslippene skal reduseres ned mot null de neste 30 årene vil det påvirke vår viktigste næring og hele norsk økonomi, og spesielt lokalsamfunn som er bygd opp rundt aktiviteten på norsk sokkel. Uten en planmessig og rettferdig oppbygging av ny industri vil vi stå i fare for å miste både arbeidsplasser, kompetansemiljøer og kunnskap som fellesskapet er avhengig av. Alternativet er ikke å fortsette som før, men å vente på en markedsstyrt krasjlanding den dagen globale klimaavtaler og karbonavgifter virkelig får effekt. En slik kollaps tjener verken arbeidsfolk eller miljøet på, det så vi under oljenedturen i 2014 da aksjonærer og ledere fikk milliarder i utbytter og bonuser, mens folk mista jobben i tusentalls.

Vi godtar ikke at de som har bidratt med store verdier til fellesskapet er de som må ta kostnaden ved nødvendig endring av norsk økonomi i møte med globale klimaendringer. Derfor reiser vi kravet om en ny industriell revolusjon – rettferdig og miljøvennlig.

All verdiskaping er viktig for samfunnet, men industrien er i en særstilling fordi den produserer varer vi kan eksportere, utvikler ny teknologi og gjør det mulig å nyttiggjøre oss av naturressursene. Å produsere ting som verden trenger i Norge gir oss også mulighet til å stille strenge krav til arbeidsforhold, utslipp og påvirkning på miljøet. Derfor er det viktig for Rødt at Norge skal være en industrinasjon, og vi ser på industripolitikken som en viktig del av klima- og miljøpolitikk. Sammen sikrer dette vårt livsgrunnlag – noe å leve av, og en klode å leve på.

Vi må forlate den «næringsnøytrale» konsensusen, og gjøre industripolitikk om til politikk igjen. Vi må bruke det statlige eierskapet og konsesjonspolitikken aktivt for å sikre verdiskaping og økt videreforedling med utgangspunkt i den eksisterende industrien. Råvarene som allerede høstes og utvinnes må brukes til industribygging her hjemme og ikke sendes uforedlet ut av landet, det gjelder spesielt skogbruk og treforedling, havbruk, fiskeri, landbruk og næringsmiddelindustri, samt kraftproduksjon, prosessindustri og mineraler.

For å få til dette må noe av rikdommen fra oljevirksomheten tas i bruk. Formålet med oljefondet er å forvalte formuen for framtidige generasjoner. Vi må spørre oss om dagens investeringer i Facebook, Google og handlegater i London virkelig er det som gir den beste framtida for de som kommer etter oss. Rødt mener vi må bruke deler av oljefondet på investeringer her hjemme, i industribygging og klimavennlig infrastruktur som jernbane og havner. Fordi finansformue på bok har lite å si om femti eller hundre år hvis industrien samtidig er nedbygd, arbeidsplassene forsvunnet og klimaet har kollapset.

Vi trenger en egen industriminister med en plan for verdiskaping, arbeidsplasser og miljø. Rødts krever at en slik plan inneholder av følgende punkter:

1) Statlig eierskap skal brukes aktivt for å beholde og videreutvikle industriproduksjon i Norge, øke graden av videreforedling og sikre lengre verdikjeder i norsk industri.

2) Opprette et nasjonalt industrifond, hvor en andel av oljefondet settes av til å gjøre strategiske investeringer i hjemlig industriproduksjon, med formål om å sikre teknologisk utvikling, økt eksport av varer, flere industriarbeidsplasser, økt verdiskaping og mer videreforedling i Norge.

3) Opprette et grønt Infrastrukturfond, hvor en andel av oljefondet settes av til å gjøre nødvendige investeringer i utbygging av klimavennlig infrastruktur som jernbane, kollektiv, ladenettverk, havner og bredbånd i hele Norge.

4) Oppdrag i forbindelse med investeringer i offentlige virksomheter og statlige selskaper skal gis til verft og produksjonsbedrifter i Norge. Det skal stilles krav til godt partssamarbeid, faste ansettelser, begrensninger i kontraktskjeder og strenge krav til HMS og ytre miljø.

5) ENOVA og andre nasjonale støtteordninger skal rettes mot prosjekter som har en høy andel av verdikjeden lokalisert i Norge, eventuelt prosjekter som gjør det mulig å re-etablere produksjon som tidligere er flyttet ut av landet.

6) Kraftproduksjon skal brukes som et industripolitisk og miljømessig virkemiddel, som sikrer industrien tilgang på langsiktige rimelige kraftkontrakter, med strenge krav til miljø og aktiv produksjon.

7) Ingen nye kraftforbindelser til utlandet.

8) Nei til utbygging av den planlagte NorthConnect-kabelen til Skottland.

9) Et statlig pilotprosjekt for flytende havvind må snarlig settes i gang, slik at den kompetansen som leverandørindustrien allerede har på flytende understell kan brukes til å utvikle havvindteknologi eller havvindinfrastruktur som en ny eksportnæring.

10) Norske verdensledende skipsverft og forskningsmiljøer må brukes som utgangspunkt for storstilt satsning på utvikling av hydrogen som drivstoff i ferger og skip.

11) Sette i gang statlig pilotprosjekt for elektrisitetsproduksjon fra dyp geotermisk energi, basert på geologisk kunnskap og boreteknologi fra petroleumssektoren.

12) Langsiktig forutsigbar finansiering av forsknings- og pilotprosjekter på karbonfangst- og lagringsteknologi tilknyttet produksjonsutslipp, som avfallshåndtering og sementproduksjon.

13) Økte tilskudd til ENOVA over statsbudsjettet, spesielt til utbygging av landstrøm i havnene og klimatiltak i industrien.

14) Opprette støtteordning for fylkeskommunal satsning på elektriske ferger, hvor byggekontrakter går til norske verft og produksjonsbedrifter.

15) Styrke miljøteknologiordninga, og opprette egen post under denne ordninga for støtte til utvikling av miljøløsninger i oppdrettsnæringa.

16) Sikre god og tilgjengelig utdanning av fagarbeidere i hele landet, med opprusting av verksteder på yrkesfagsskolene, øke lærlingetilskuddet, øke utstyrsstipendet for elever og opprette flere fagskoleplasser.

17) Sette i gang en samkjørt rehabilitering av eksisterende vannkraftverk for å sikre høy energiutnyttelse, godt miljødesign og oppgraderte anlegg for framtida.

18) Styrke de regionale utviklingsfondene, med virkemidler som kan bidra til å utvide eksisterende industriklynger, forlenge produkt- og verdikjeder og skape lokalt forankrede arbeidsplasser.

19) Opprette et eget forskningsprogram for økt ressursutnyttelse av biprodukter i eksisterende industri.

20) Satse på utvikling av bioøkonomi, for å sikre økt videreforedling av ressurser fra hav, jord og skog, spesielt at eksporten av massevirke og ubearbeidet fisk erstattes av videreforedlingsbedrifter i distriktene.

Profittfri og miljøvenleg kraft i Norge

Landsmøtet i Raudt er sterkt bekymra for dei høge straumprisane til både innbyggjarane og industrien i Norge. Den reine, fornybare vasskrafta har vore og er framleis ryggrada i norsk elektrisitetsforsyning. Vasskrafta vart bygd ut i forrige århundre for å sikre alle innbyggjarane og industrien straum til kostpris. Vasskrafta var ein naturressurs som gjennom konsesjonslover og offentleg eigarskap skulle nyttast som eit politisk verkemedel for å byggje landet og sikre sosial og geografisk utjamning.

Då Stortinget vedtok den nye energilova for nesten 30 år sidan, starta ein marknadsliberalistisk kraftrevolusjon. Dette vart seinare forsterka gjennom EØS-avtalen, byggjing av utanlandskablar og norsk tilknytning til ACER (EU sitt energibyrå) i 2018. Krafta vart definert som ei vare i ein internasjonal marknad basert på fri flyt av energi i EU/EØS-området. Dei store norske og utanlandske kraftselskapa, med Statkraft i spissen, driv internasjonal kraftbusiness for å auke profitten på bekostning av innbyggjarane, miljøet og industrien i Norge.

Med høge straumprisar har det blitt meir attraktivt å byggje ut vindparkar, også for utanlandske storselskap. Raudt meiner det bør vere ei sjølvfølge at vindkraft basert på norske naturressursar bør eigast av det offentlege og komme folket til gode, og meiner at vindkraft på same måte som vasskraft må betale naturressursskatt. Ein konsesjonsperiode for vindkraft varar vanlegvis 25 år, og etter det bør det offentlege ta over vindkraftverka.

Raudt stør aktivistar og lokalbefolkninga som mange steder nå seier stopp til vindkraftanlegg som vil vere skadeleg for sårbar natur, truga dyre- og fugleartar og som trugar samisk kultur og reindrift. Dette gjelder mellom anna på Frøya, Sørmarkfjellet og Stokkfjellet.

Dei store landbaserte vindkraftanlegga vil alltid bety store inngrep i naturområder. For å frakte vindmøller på opp mot 250 meter trengs store anleggsvegar, og sjølve anlegga krev sprenging, at myr gravast opp og bygging av nye kraftliner. FN sitt naturpanel har dokumentert korleis tap av leveområde er den viktigaste årsaka til at opp mot ein million artar no er truga av utrydding.

Raudt meiner det ikkje skal byggast ut nye vindkraftparker på land i Noreg. I staden for å byggja vindkraftparker på land må eksisterande vasskraftverk oppgraderast, potensialet for solenergi på bustadar og andre bygg utnyttast, og det må satsast meir på forskning og utvikling av flytande havvind.

Ei stadig tettare norsk integrering i den europeiske energiunionen ACER, vil bety auka press på norsk fornybar kraftproduksjon (både vasskraft, vindkraft og andre energikjelder), auka krafteksport og import av enno høgare straumprisar i Norge. Denne utviklinga av kraftpolitikken vil både undergrave natur- og miljøomsyn, sosiale økonomiske omsyn og ein offensiv nasjonal industripolitikk der rimeleg kraft er eit industri- og distriktspolitisk verkemedel.

En rettferdig klimapolitikk for alle

På samme dag som Siv Jensen i fjor la fram regjeringas forslag til statsbudsjett, kom FNs klimarapport. Den fastslo at klimagassutslippene må kuttes med om lag 45% innen 2030. FNs naturpanel sin rapport fra mai 2019 viser at tapet av biologisk mangfold er større enn noen gang tidligere i historien. Rapporten slår fast at dette vil kunne føre til store tap av livsnødvendige ressurser. Klimakuttene vil kreve drastiske omstillinger for det norske samfunnet, men der må Rødt være et foregangsparti for at dette ikke blir omstillinger til mer arbeidsløshet, fattigdom og ulikhet. Rødt mener også at det er dagens økonomiske system som står i veien for et samfunn som er i balanse med naturens tåleevne. Samtidig skal vi ikke akseptere at en omlegging til fornybarsamfunnet skal gå på bekostning av de med de tynneste lommebøkene.

Bevisstheten rundt klima og miljø er økende i alle politiske leirer. Det er bra at de fleste er enige om at noe må gjøres, spørsmålet er hvordan. Det største problemet finner man mellom alle de fine ordene om el-biler og «grønne skatter». Det kommer nemlig fram mellom linjene hvem som må ta regninga for det hele. Selv om det er de aller rikeste som har tjent gode penger på å ødelegge klimaet, selv om det er karrierepolitikere som har vært mer interessert i å tilfredsstille klimaprofittører enn å gjøre noe med klimaendringene, så er det folk flest som får beskjeden om å punge ut i økte avgifter og blir bedt om å leve med redusert kjøpekraft.

De gule vestene i Frankrike er et godt eksempel på folkelig motmakt som viser hvorfor klimapolitikken må være sosial og innrettes på en måte som ikke går utover vanlige folk. Der startet massedemonstrasjonene i landet blant annet på grunn av den nyliberale regjeringa til Macron sine forslag om økte drivstoffpriser. Den samme frustrasjonen kan man se her i Norge også, der bompengemotstandere går hardt til verks mot nye bomstasjoner.

Når partier som Venstre og Miljøpartiet De Grønne snakker om økte drivstoffavgifter viser det at de ikke kjenner landet de kommer fra. For det er nemlig ikke slik at alle i dette langstrakte landet kan ta trikken eller banen til jobben. Derfor krever vi i Rødt differensierte drivstoffpriser. Slik at de som bor i sentrale strøk der det finnes alternativer må ta regninga for å velge bilen, og at de som bor ute i distriktene ikke skal straffes.

Det er nemlig ikke folk flest som bør betale mer i skatter og avgifter for å redde klimaet, når mange allerede sliter med å få endene til å møtes. De som må ta regninga, er de som har satt oss i denne krisen i utgangspunktet - den økonomiske eliten. 100 selskaper står for 71 prosent av verdens utslipp siden 1988 kunne The Carbon Majors Report fra 2017 fortelle oss. Både statlige og private storselskaper har i alt for mange år ødelagt for det fremtidige livsgrunnlaget, samtidig som eierne på toppen har tjent seg superrike.

Vi har også et behov for et internasjonalt blikk i klimapolitikken. Det er land i det globale sør som må leve med resultatet av fråtsninga til rike vestlige land. Vi i Rødt ser ikke rettferdigheten i at kaffebøndene i Guatemala må ta regninga for utslippa til Nestlé som selger kaffen de samme bøndene produserer på det globale markedet.

Samtidig må mennesker langs ekvator flykte fra sine hjem fordi klimaendringene frarøver dem livsgrunnlaget. Det betyr enda flere mennesker på flukt. Taperne i klimaendringer er de som allerede er mest marginalisert. Vi må begynne å tenke globalt, og handle lokalt.

Historia har vist oss at arbeid er løsninga på alle problemer. Det er det også i klimakrisa. Derfor trenger vi en storsatsning på fornybar industri. Vi er heldige i Norge som er velsigna med oljepenger og massevis av kunnskaper fra oljesektoren, disse er nøkkelen til framtidas arbeidsmarked. Nå er det på tide å bruke denne nøkkelen. Rødt krever en storstilt satsning havvind, skog og kraftforedlende industri, og at vi bruker oljefondet til investeringer i framtidas arbeidsmarked, ikke handlegater i London eller aksjer i Hong Kong.

40.000 ungdommer fra Lindesnes i sør til Longyearbyen i nord samla seg 22. mars for en nasjonal streik for klima. Ungdommens kamp viser med all tydelighet at det haster å få politikerne til å slutte å prate, men begynne å handle for å løse klimakrisa. Det mener Rødt også. Vi skal stå skulder til skulder med de streikende unge for å jobbe for en grønnere framtid.

Likevel mener Rødt at det er en forutsetning at klimapolitikken ikke skal gå på bekostning av, men lages for folk flest. Derfor må vi legge om fra et økonomisk system som forutsetter evig vekst kapitalismen, til et system som er i samsvar med naturens tålegrenser og til det beste for mennesker, sosialisme. På kortere sikt betyr det at de som har stelt i stand krisa, er de som må betale.

Rødt krever:

• Redusere de innenlandske klimagassutslippene i Norge med 60 % innen 2030.
• Skatte- og avgiftspolitikken i klimasammenheng skal innrettes mer progressivt. De som har mest, skal bidra mest.
• En klimapolitikk som tar hele landet i bruk og som ikke øker forskjellen mellom bygd og by.
• Det må skapes og satses tungt på nye, grønne arbeidsplasser i et raskt tempo for å sikre flere folk i arbeid.
• Innføre differensierte drivstoffpriser for at det skal bli dyrere å bruke bil i sentrale strøk og billigere der man ikke har andre alternativer.
• Nei til bompenger i forbindelse med veiutbygging og vedlikehold. Det er statens ansvar å sørge for tilstrekkelig finansiering av veinettet i Norge.
• Stans i all ny oljeleting og tildeling av nye oljefelt.
• Det må jobbes for langt sterkere vern av biologisk mangfold både i Norge og internasjonalt.

En fiskeripolitikk for folk og kyst

Fisken i havet er hele folkets eiendom, og har vært grunnlaget for bosettinga langs kysten i tusener av år.

Gjennom forskriftsendringer og dispensasjoner fra havressursloven og deltakerloven har fisken gradvis blitt fratatt kystfolket og gitt til storkapitalen, noe disse lovene var laget for å forhindre. Havet som allmenning er i dag under press. Kjøp og salg av kvoter og konsesjoner har gitt privat rikdom til noen få redere og fiskeriselskap, mens fiskevær og fjordbygder har opplevd fraflytting og krise.

Den opprinnelige begrunnelsen for å avsette 30 % av norsk totalkvote på torsk til trålerne var at dette skulle sikre arbeid og leveranser til landbasert produksjon i Norge. Dette skjer i liten grad. Trålernes landinger til bearbeiding ved landanlegg i Norge utgjør kun 1/3 av hva sjarkene i åpen gruppe lander. Kystflåten under 28 m og under 15 m driver et lønnsomt og miljøvennlig fiske, og sikrer sysselsetting på land og til havs. For alle uttalte fiskeripolitiske mål er åpen gruppe den mest treffsikre. Det gjelder for landbasert produksjon i Norge, for sysselsetting basert på norske naturresurser, utvikling av våre kystsamfunn og klimavennlig fangst. I dag har åpen gruppe en skammelig lav andel av kvotene.

Rødt mener at det er på høy med en gjennomgang av trålstigen. Så lenge trål ikke greier å omstille seg til å få fisk på land, så må det omfordeles til fartøygrupper som har samfunnsmessig nytte. Tråldrift er ikke bra i et miljøperspektiv, og sikrer heller ikke norske arbeidsplasser langs kysten. Mesteparten av trålerfangstene landes enten rundfryst og sendes til utlandet for bearbeiding, eller produseres ombord i fabrikkskip. Landingene utgjør bare 10 % av det totale kvantumet som er avsatt til trålerne.

Privatisering av fiskeressursene åpner også døra for lavlønnskonkurranse i fiskerinæringene. Ustabil levering til fiskeanleggene har medført stadig større grad av midlertidig arbeidskraft via bemanningsselskap, og lav organisasjonsgrad. Det har gjort det mulig for eierne å utnytte utenlandske arbeidere, og presse ned lønn og arbeidsvilkår. I mange tilfeller er det påvist grov sosial dumping. Utviklingen i fiskeindustrien kan i neste omgang overføres til fiskeflåten, dersom investorer og spekulanter får lov til å dominere. I EU har tusenvis av fiskere mistet jobben som en følge av omlegginga av EUs fiskeripolitikk.

Med enda hardere strukturering, utnytting av arbeidsfolk fra Europa, og uten en revidering av trålstigen vil de rikere i næringa bli enda rikere, på bekostning av kystsamfunnene. Denne kampen må vinnes.

Rødt vil:

• Stanse ytterligere strukturering av fartøy under 11 meter.
• Torsketrålskonsesjonene som omfattes av tilbuds- og leveringsplikt må avvikles og de tilhørende torske- og hysekvotene omfordeles til kystflåten, med minst 50 % andel til gruppe II, båter under 11 meter som er i merkeregisteret. De nye kvotene skal være uomsettelige og bundet til fylke. Omfordelingen av kvoter bør ta maksimalt 15-30 år, i tråd med at pliktkommisjonen har slått fast at det er varigheten til dagens trålkonsesjoner.
• Periodisering av kvoter bør innføres for å muliggjøre helårsdrift på fiskemottakene langs kysten.

Forsvar det kommunale sjølstyret mot EU

Bakgrunnen for at regjeringen satte ned Hjelmeng-utvalget var krav fra ESA om at kommunale enheter eller foretak måtte kunne gå konkurs og betale skatt. Hjelmeng-utvalget gikk enda lenger enn ESA krevde. Deres forslag er at offentlige bedrifter skal opptre som private markedsaktører og at det norske konkurransetilsynet skal overvåke at de gjør det. Kommunenes Sentralforbund (KS) har i sin rapport sett på konsekvensene og mener det vil femdoble maksimalprisen på SFO.

Enda alvorligere er forslaget om at alle vedtak som kan tenkes å være i strid med EUs tjenestedirektiv skal sendes inn til EU-kommisjonen/ESA for forhåndsgodkjenning minst tre måneder før vedtak skal fattes. Ved å stanse vedtak før de er fattet unngår EU at det blir kjent for befolkningen. Det er å amputere det kommunale sjølstyret og et angrep på hele vårt demokrati.

Et tredje direktivforslag er at EU-kommisjonen/ESA skal kunne gå direkte på bedrifter og institusjoner og kreve informasjon. Dersom informasjon ikke blir gitt eller er ufullstendig kan de ilegge bøter. I dag må de gå via nasjonale myndigheter og det fins ingen bøteleggingsmyndighet.

Rødt krever at:

• Hjelmeng-utvalgets anbefalinger skrotes.
• Det legges ned veto mot «be om lov-direktivet» (Revidert tjenestedirektiv).
• Det legges ned veto mot at EU/ESA kan gå direkte på norske bedrifter eller institusjoner (Prosedyreforordningen).

Gjeninnfør demokratisk styring av sykehusene

Sentralisering og nedlegging av lokalsykehus har vært omfattende etter innføring av foretaksmodellen i 2002. Nå er halvparten av landets sykehus truet med nedleggelse.

Fram til 2017 førte dette til vel 3.100 færre somatiske sykehussenger, og halvering av døgnplasser i psykisk helsevern, samtidig har befolkningen økt med over 800 000. Selv om moderne behandlingsformer reduserer liggetider, har vi en eldre befolkning som lever lengre med kompliserte sykdommer. Den gjennomsnittlige beleggsprosenten på norske sykehus er nå på ca. 93%, mens OECD anbefaler 85%. Det betyr for få sengeplasser og mange korridorpasienter.

Helseforetaksloven åpnet for å sette bort behandling til private. Dermed reduseres de offentlige sykehusenes kapasitet, begrunnet som «effektivisering av offentlig sektor», mens privat sektor vokser. I 2015 gikk 10% av foretakenes samlede budsjett for somatisk helse,12% for psykisk helse og 37% for rus til private. Norge er på full fart i retning av et to-delt helsevesen. De private sykehusene behandler i hovedsak pasienter med enklere lidelser og driver uten ansvar for akuttberedskap, egne komplikasjoner, forskning eller utdanning av nye spesialister.

Målet er rask profitt, ikke å bygge langsiktig helhetlig helsetilbud.

Dette skjer fordi sykehusene i 2002 ble tatt ut av politisk forvaltning og gjort om til juridisk selvstendige foretak etter modell fra aksjeloven. Sykehusstyrene består av utnevnte og høyt lønnede personer, ofte fra privat næringsliv. Folkevalgte og tillitsvalgte som utnevnes, pålegges lojalitet til styrets beslutninger, ikke til de som har valgt dem. Halvparten av helseforetakenes driftsmidler skal tjenes inn ved såkalt innsatsstyrt finansiering.

Diagnose og behandling kodes/faktureres og gir fastsatt stykkpris. Stykkprisens realverdi reduseres stadig slik at sykehusene må behandle flere på kortere tid for å tjene inn det samme. Foretakene tjener mest på å behandle pasienter med enkle diagnoser og kort liggetid, minst på kronisk syke, eldre og psykiatriske pasienter som trenger mer tid og omsorg enn stykkprisen gir. Samhandlingsreformen fra 2012 ble foretakenes verktøy for at barselkvinner, somatisk og psykisk syke nå skrives ut for tidlig til en presset kommunal helse- og omsorgstjeneneste.

Før 2002 ble nybygg og større investeringer vedtatt politisk med friske midler. Helseforetakene plikter å følge Regnskapsloven og sette av driftsmidler for å kunne investere i nytt utstyr og bygg. I Møre og Romsdal har dette f.eks. ført til at fødeavdelingen i Kristiansund legges ned for å bidra til finansiering av nytt sykehusbygg.

Helse Sør-Øst planlegger nedlegging av Ullevål sykehus og salg av tomta for å dekke omstridt gigantsykehus på Gaustad begrunnet i at tomtesalg gir større gevinst enn sykehusdrift. Markedsstyring av sykehusdriften undergraver fagmiljøene, lønn, arbeidsforhold og reduserer pasientsikkerhet.

Dette spillet med våre skattepenger betyr stadig mer byråkrati og mindre tid og penger til pasientbehandling og omsorg.

Rødt vil avvikle helseforetakssystemet og få sykehusene tilbake til folkevalgt styring med en ny sykehuslov som frigjør sykehussektoren fra bedrifts- og markedsøkonomiske styringsprinsipper. Stykkpris/økonomisk koding må erstattes med 100% rammefinansiering. Regnskapsloven må erstattes av forvaltningsregnskap som muliggjør at pasientenes behov settes i første rekke. Bevilgninger til større innkjøp og utbygginger må avgjøres politisk. Rødt vil samarbeide med folkeaksjoner, fagbevegelse og andre partier for at dette skal bli en realitet og at det blir slutt på at sykehusene driver butikk.

Nei til krig i Latin-Amerika

Rødt tar avstand fra alle forsøk på statskupp og vestlig innblanding i Venezuela, og krever at USAs økonomiske blokade oppheves. Rødt krever at regjeringen går tydelig mot enhver intervensjon i landet og at Norge trekker seg fra sanksjonsregimet vi delvis har sluttet oss til. USA har en lang og skammelig historie med å behandle Latin-Amerika som sin bakgård, hvor de avsetter og innsetter statsledere etter eget forgodtbefinnende. USA arbeider nå på spreng for å berede grunnen for regimeskifte i Venezuela. Når Trump og hans allierte i Latin-Amerika presenterer den venezuelanske opposisjonslederen Juan Guaidó som landets legitime president og truer med militær intervensjon, utgjør det en reell trussel om et angrep på Venezuela. Dette er i strid med internasjonal rett, kan lede til borgerkrig og utgjør en fare for hele kontinentet. De forutgående kuppforsøkene har ikke handlet om demokrati, og gjør det heller ikke nå.

Den vanskelige økonomiske situasjonen skyldes både innenrikspolitiske forhold, som regjeringen også har ansvar for, og de sterke utenlandske økonomiske sanksjons- og straffetiltakene. Sanksjoner og frysing av kontoer har kostet Venezuela 20 milliarder dollar i 2018. Sanksjonene bidrar til sult, medisinmangel og intern polarisering. USAs stadig mer aggressive politikk for å få kontroll over oljeressursene og oppnå hegemoni i Latin-Amerika, ødelegger for en forhandlet løsning på konflikten.

Alle parter i den politiske konflikten i Venezuela må få drive fredelig politisk virksomhet, og fredelige demonstrasjoner må tillates uten å bli utsatt for angrep fra noen av partene eller politistyrkene. Uansett hva man mener om den venezuelanske regjeringen, må truslene om krig og statskupp opphøre. Like selvsagt som befolkningas rett til fritt å velge sine egne ledere, er deres rett til å bestemme sin egen framtid uten innblanding utenfra.

Veien til et fredelig, progressivt og demokratisk Venezuela går gjennom dialog, samarbeid og mer demokrati – ikke mindre. Alle trusler mot landets suverenitet må opphøre nå, inkludert de økonomiske straffetiltakene og USAs konfiskering av landets oljeselskap.

Norge for innbyggerne, ikke for utbyggerne

Landet rundt sitter staten på store eiendomsporteføljer gjennom sine foretak. De regionale helseforetakene eier små og store sykehustomter. Bane NOR (tidligere Jernbaneverket) har en utviklingsportefølje på to millioner kvadratmeter.

Mange av disse tomtene er svært attraktive, både for private eiendomsutviklere og for kommunene de ligger i.

Når et sykehus legges ned eller flytter, står ofte flere tusen kvadratmeter plutselig «ledig» midt i byen. Dersom Ullevål sykehus i Oslo legges ned, anslår eiendomsmeglere at 3-5.000 nye boliger kan bygges på tomten, som ifølge de samme meglerne har en verdi på mellom fire og fem milliarder kroner.

Bane NORs eiendomsportefølje er ikke mindre verdifull med 4.500 eiendommer og 1.600 bygninger. Langs hele jernbanenettet sitter statsforetaket på store sentrumsnære tomter og i 2019 utvikles 230 prosjekter innen såkalt knutepunktutvikling. I flere byer utvikles nå helt nye bydeler på disse eiendommene. I byer som Stavanger og Moss står Bane NOR nå i spissen for gigantiske og omstridte utbyggingsprosjekter på attraktive tomter i nærheten av byenes sentrum.

Hvordan statens foretak opptrer som eiendomsutvikler er av avgjørende betydning for arealplanlegging i norske kommuner. Dagens styringsmodell pålegger foretakene å opptre som vanlige bedrifter, med ensidig fokus på bunnlinja. Da blir hensynet til god byutvikling forskjøvet til fordel for de prosjektene som kan drive inn flest mulig millioner i kassa.

Om slike prosjekter gagner «vertskommunen» og innbyggerne som bor der er i dag underordnet. I mange kommuner er erfaringen at statens foretak går enda lengre enn private i iveren etter å bygge høyt, stort og lønnsomt. Barcode-utbyggingen i Oslo er et eksempel på hvordan det kan gå når Bane NOR (tidligere Rom eiendom) får legge premissene som eiendomsutvikler. At slike utbygginger skjer på tomter som gjerne opprinnelig ble gitt i gave fra kommune til stat for bruk til et spesifikt formål (sykehus, jernbane) gjør ikke saken noe bedre. Rødt mener det er uakseptabelt at staten stikker kjepper i hjulene for god byutvikling i norske kommuner.

Statens foretak skal ikke gå i første rekke som landets mest aggressive eiendomsutvikler. Derfor ønsker vi å pålegge foretak som Bane NOR og de regionale helseforetakene å stille sine tomter til «vertskommunenes» disposisjon for en rimelig penge når de ikke lenger skal brukes til det formålet de opprinnelig var ment for. En slik «hjemfallsrett» på eiendom vil gi kommunene et helt annet handlingsrom enn i dag.

Rødt mener det er de folkevalgte i kommune-Norge som bør bestemme hva slike tomter skal brukes til, ikke hensynet til bunnlinja i et statseid foretak som leker butikk.

Raudt stør bøndene sine krav om meir statleg stønad til den norske produksjonen av korn, frukt og grønt

Sidan året 2000 har det årlege forbruket av korn, frukt, grønt, bær og poteter per person i Noreg auka med over 20 kilo, samstundes som det har vorte meir import av desse matvarene.

I landbruksoppgjeret i år har bøndene prioritert ei satsing på planteproduksjon. For å auke sjølvbergingsgraden i Noreg er det nødvendig å produsere meir av desse matvarene i Noreg. Det er nødvendig med ein kraftig auka i ramma for jordbruksoppgjera, mellom anna for å styrke den statlege stønad til den norske produksjonen av korn, frukt, grønt, bær og poteter. Denne stønaden bør først og fremst gå til små og mellomstore bruk.

Kornarealet er i dag like lågt som det var i 1972. Det er dramatisk med tanke på sjølvbergingsgrada, både for matkorn og for korn til forproduksjon. De siste åra har inntekta til kornbøndene gått kraftig ned. Tilskota må aukast for å sikre auka produksjonen, særleg i område der tidlegare kornbønder har gått over til å dyrke gras.

Meir statleg stønad til frukt- og grøntnæringa er nødvendig mellom anna på grunn av meir ekstremvêr og klimaendringane, investering i veksthus og testing av nye kulturar og sortar. Ei veldig varm april med påfølgande kuldeperiode og frostnetter som har skada mellom anna epleblomster gjer at fruktavlinga er truga. Av omsyn til miljø er det vidare ønskeleg å redusere den norske matimporten, og leggje til rette for at mat som vert eten i Noreg er mest mogleg kortreist.

For å auka produksjonen av planteprodukt og sikre at bøndene tek igjen inntektsgapet til vanlege lønnsmottakarar var bøndenes krav på nesten to milliardar. I sitt tilbod foreslo staten om lag halvparten. Blir resultatet etter forhandlingar nært statens tilbod fryktar Raudt at den norske matproduksjonen vil gå ytterlegare ned.

Å dyrke mest mogleg av maten vi spisar i Noreg er solidarisk og miljøvennleg. Kun 3 prosent av jorda i Noreg kan brukast til å dyrke mat. Den beste jorda må brukast til å dyrke menneskemat, samstundes som bøndene har ei lønn å leve av.

Stopp sosial dumping

1. Sosial dumping og diskriminering av utenlandske arbeidere er uverdig

I arbeidslivets mørke bakgater foregår det ting som vi trodde var avskaffa for over 50 år siden. Nullprosentkontrakter uten overtidsbetaling. Farlig arbeid. Vilkårlige oppsigelser. Sultelønn. Og verst: trakassering og rasisme. Noen norske arbeidere blir utsatt for dette, men innvandrerne er i stort flertall. Regjeringa tror ikke det er sant. LO vet at det er sant og ber om nye tiltak fra myndighetene. Arbeiderbevegelsens erfaring er at organisering og kamp er den beste medisinen mot diskriminering på jobb. Vi støtter alt som gjøres for å organisere de som har de dårligste arbeidsforholdene, og alt som gjøres for å sette dem i stand til å gi kraftfulle svar. Solidaritet er felles kamp mot forhold som skal lukes ut for godt.

2. EØS-avtalen legger til rette for import av lavtlønte arbeidere, og er et hinder for kontroll av arbeidsforhold

Liberalisering av bemanningsbransjen i 2000 var starten på en utvikling med angrep på tariffavtalene og mer markedsstyring. Kort tid etter ble arbeidsformidlingen privatisert. Grunnlaget var lagt for den store høyrepolitiske offensiven mot arbeiderne. Det manglet bare tusener av arbeidsløse for at kapitalen kunne opprette et B-lag i arbeiderklassen. Innlemmelsen av de østeuropeiske landene i EU gav dem den tilgangen på arbeidsledige som de lengtet etter. Dette var innvandrere som ble sendt til bemanningsselskapenes nedverdigende lønns- og arbeidsvilkår. Målet med et indre marked i EU/EØS er en brutal lønnskonkurranse for å sette fagbevegelsen ut av spill. EU er i ferd med å nå målet i land etter land.

3. Den store tilgangen av billig arbeidskraft fra EU-land blir brukt av kapitalen til å undergrave norske lønns- og arbeidsvilkår

Bemanningsbransjen sikrer et løsarbeidersamfunn og spiller rollen som spydspiss for NHO i angrepet på den organiserte arbeiderklassens goder og rettigheter. Entreprenører og mekaniske verksteder baserer driften på innleie av uorganiserte arbeidere fra bemanningsselskaper og bruk av underleverandører uten tariffavtale. Resultatet er at organiserte arbeidere med faste ansettelser presses ut. Rekrutteringen til faste ansettelser stopper opp. Fagbevegelsen kjemper for å bremse fallet i organisasjonsgrad. I andre bransjer, som servering og renhold, er det innvandrere fra land utenfor EU som presses til å jobbe som løsarbeidere, med lav lønn og ofte uten overtidsbetaling. I langtransport ser det ut til at arbeiderne har ordre om å bryte de norske kjøre- og hviletidsbestemmelsene. Vel og merke i mange av de østeuropeiske transportselskapene, som for eksempel Bring.

4. Fagbevegelsen er på defensiven

Når sosial dumping har bredt om seg i det omfang det har gjort, må fagbevegelsen erkjenne at den faglige kampkrafta har vært for svak. Bekjempelse av sosial dumping må skje både gjennom lovendringer, og gjennom å styrke klubber og fagforeninger. Den avgjørende faktoren for gjennomslag er å bygge opp en mer aksjonsvillig fagbevegelse. Dette gjelder ikke minst der diskrimineringen av innvandrere er verst. Sterke fagforeninger må være villig til sympatiaksjoner med klubber der innvandrerne er i flertall. Kollektiv søksmålsrett må innføres slik at fagforeninger og forbund kan kjøre saker.

5. Krav til hovedarbeidsgiveren om at ansatte i bemanningsselskap og underleverandører skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår

Vi krever faste ansettelser og hele stillinger. Det må bli forbudt å ansette folk på små stillingsprosenter når de skal jobbe full tid. Midlertidige stillinger skal som hovedregel ikke være tillatt. For å bekjempe sosial dumping må ansvaret ligge hos hovedarbeidsgiveren. Praksis og lov må endres, slik at hovedarbeidsgiveren må betale ansatte hos underleverandører og i bemanningsselskap hvis de har hatt dårligere vilkår enn norske lønns- og arbeidsvilkår. Forby bemanningsselskapene - gjeninnfør offentlig arbeidsformidling og vikarformidling.

6. Rødt ønsker alle som vil jobbe i Norge velkommen, men til norske lønns or arbeidsvilkår

Sosial dumping ved hjelp av arbeidskraftimport fra Øst-Europa har ført til intern strid i fagbevegelsen om hvordan den skal få bukt med uvesenet. Utgangspunktet må her være at arbeidere i alle land har felles interesser. Fiendtlighet mot utenlandske arbeidere vil føre til splittelser og svekker muligheten for å føre en felles kamp. Vår pekefinger må rettes mot et markedsliberalistisk system, gjennom EØS-avtalen, som er basert på at arbeidstakere nettopp skal settes opp mot hverandre for å konkurrere om jobbene. Utenlandske arbeidere må ønskes velkommen til Norge for �� slutte seg til den organiserte kampen for kollektive avtaler og styrke den internasjonale klassesolidariteten. Krav om norske lønns- og arbeidsvilkår må rettes mot arbeidsgiver, som et felles krav mellom utenlandske og innenlandske arbeidere.

7. Men arbeidsinnvandringen må reguleres

Vi går inn for at det fellesnordiske arbeidsmarkedet skal videreføres. Innvandring fra andre land skal reguleres. De diskriminerende reglene som i dag møter arbeidsinnvandrere fra land utenfor EU må bort, slik at det blir like bestemmelser for alle, uansett om de kommer fra land i eller utenfor EU. Vi legger vekt på at nye regler skal styrke arbeidernes rettigheter, slik at de kan varsle om ulovlige forhold, uten risiko for å miste oppholdstillatelsen. Ved oppsigelse føres retten til opphold som arbeidstaker videre som i dagens regler for EØS-borgere. Rødts mål er oppsigelse av EØS-avtalen samtidig som kamp mot sosial dumping fordrer at lover og avtaler må styrkes.

Styrk abortloven

I november 2018 la statsminister Erna Solberg (H) abortloven på forhandlingsbordet for å få KrF inn i regjering og for å beholde makta som statsminister. Selv om §2C i abortloven heldigvis ikke ble rørt, fikk KrF i regjeringsforhandlingene likevel gjennomslag for å forby fosterreduksjon. Regjeringa slår bein under abortloven som et stødig fundament for kvinners rettigheter med den første innskrenkninga siden loven trådde i kraft. Som et radikalt og feministisk parti, mener Rødt at abortloven trenger å styrkes, heller enn å svekkes.

I 2018 var det av 12.000 aborter, kun 8 selvbestemte fosterreduksjoner. Regjeringa har altså valgt å svekke abortloven på bakgrunn av et veldig lite antall aborter. Likevel eksisterer muligheten til fosterreduksjon av en grunn; For å gi kvinner muligheten til å bestemme over eget liv og egen framtid. Etter at KrF ble tatt inn i regjering, inkluderer regjeringa et parti som har som langsiktig mål å totalforby abort og som partiet senest sendte inn grunnlovsforslag om i 2016.

Både vår egen historie og nåtidens situasjon i andre land viser at strenge abortlover og totalforbud setter kvinners liv og helse i fare. 26 land i verden har fortsatt totalforbud mot abort og langt flere land har strenge restriksjoner. Den dag i dag finnes det fortsatt ingen tall på hvor mange kvinner som døde, ble sterile eller måtte leve med kroniske smerter resten av livet på grunn manglende muligheter til å utføre trygge aborter før i tiden. Abortdebatten koker ofte ned til et spørsmål om moral istedenfor fakta. Sannheten er at 96% av alle aborter i Norge utføres innen utgangen av 12 svangerskapsuke. Dette gjelder også i Sverige hvor grensen for fri abort er uke 18. I 2017 ble to svangerskapsavbrudd avslått med nemnd før uke 18. Kun fem kvinner fikk avslag etter 18 svangerskapsuke. Hele 90% av de som søker om abort etter uke 12 får innvilget dette. Det viser med all tydelighet at kvinner ikke venter med å avslutte svangerskapet for «moro skyld», men fordi det er svært gode grunner til det i de tilfellene det gjelder. Da er det en stor påkjenning å ikke bli gitt tilliten til å bestemme dette selv og bli tvunget til å gå gjennom abortnemndene. Resultatet er at man setter allerede sårbare mennesker i en enda mer sårbar situasjon.

Det er ikke behov for restriksjoner i abortloven slik regjeringa nå legger opp til. I dag har vi historisk lave aborttall i Norge. Behovet for endring ligger i støttetiltak som i dag gis til familier som sliter, enten på grunn av fattigdom eller fordi de har barn med spesielle behov. Regjeringa har konsekvent kuttet i disse støttetiltakene for å kunne finansiere skattekutt til de aller rikeste i samfunnet vårt, mens de ressurssvake kvinnene har vært nødt til å ta vanskelige valg for å sørge for en god, forutsigbar og trygg fremtid for seg og sin familie. Hvis Erna Solberg ønsker å gjøre det lettere å velge å bære fram barn med utfordringer, kan hun begynne ved å gjøre det økonomisk mulig for kvinner i alle sosiale lag.

Vi kan ikke gjøre kompromisser om andre menneskers reproduksjonssystem. Regjeringens «kompromiss» er ikke gjort på vegne av noen av partiene i regjering, men et kompromiss som blir gjort på vegne av halve Norges befolkning – og dette kompromisset er vi ikke villig til å inngå!

Det er ikke kvinners ansvar å holde samfunnsmoralen ved like, eller å arbeide mot påstått sorteringssamfunn. Dette arbeidet skjer i verdsettingen av ulike egenskaper, og regjeringen har helt tydelig vist hvordan de verdsetter familiene til barn med spesielle behov. Disse familiene blir fratatt hjelpetiltak år etter år. Barn skal beskyttes også p�� utsiden av livmoren, men dette ser det ut til at både KrF, Erna Solberg og regjeringen har glemt. Vi vil ikke gå nesten 50 år tilbake i tid. Rødt vil heller gjøre det lettere for kvinner å gjøre gode valg for seg og sin familie. For å gjøre dette må vi arbeide mot forskjellssamfunnet, og for retten til selvbestemt abort. Når over 20.000 mennesker gikk i 8.mars tog landet rundt dette året, gir det et kraftig signal: Vi ønsker ikke å røre ved retten til selvbestemt abort, men styrke abortloven.

Rødt ønsker:

• Å beholde abortlovens §2c
• Å gi gratis prevensjon til alle under 25 år
• Bedre seksualundervisning i skolen
• At helsepersonell ikke kan reservere seg mot å henvise til abort
• Mer midler til forskning på trygg og sikker prevensjon
• Øke støtten til organisasjoner som jobber internasjonalt for å tilby abort
• Reversere forbudet mot fosterreduksjon
• Offensivt jobbe for å utvide selvbestemt abort til uke 18 og fjerne abortnemndene. Dette skal også gjelde muligheten til fosterreduksjon/flerlingabort