Hvilke utfordringer står vi overfor?

Vi står fortsatt side ved side med USA i Afghanistan, Irak, Syria, og i oppfølgingskriger etter Libyakrigen i Sahel-beltet i Afrika.

Norge følger også opp konfrontasjonspolitikken i Europa, som NATO står i spissen for. Vi har soldater fast stasjonert i Litauen, øremerket til utrykningsstyrker i landene som grenser mot Russland. USA får også etablere seg militært på norsk jord, i strid med basepolitikken Norge har ført siden 1949.

Norges evne til å forsvare seg sjøl ned brytes ned ved at forsvarspolitikk innordnes NATO/USAs militærstrategi. Materiell og mannskaper prioriteres deretter, som til F-35 kampflyene og rekognoseringsflyene P8- Poseidon, til det nordlige såkalte «rakettskjoldet», og til spesialsoldater i utenlandsoppdrag. Samtidig prioriteres kapasiteter vi trenger for et defensivt invasjonsforsvar vekk. Dette bryter ned grunnleggende trekk for et invasjonsforsvar, forbindelsen mellom forsvarsmakten og befolkningen.

Rødt har allerede brakt dette opp på Stortingets dagsorden. Men en snuoperasjon vil avhenge av at den organiserte fredsbevegelsen på grasrota vekkes til live igjen. Den har ligget på sotteseng det siste tiåret, etter at den offentlige debatten rundt utenriks- og forsvarspolitikk ble kvalt av den breie konsensusen på Storting og i de dominerende mediekanaler i den rødgrønne regjeringsperioden.

Den åpenbare underdanigheten for USA i utenrikspolitiske spørsmål begynner nå å slå sprekker også i flere miljøer; i media, forsvarskretser og også partipolitisk. USAs president Trumps arrogante framferd påskynder dette. Men massebevegelsen på grasrota, som er nødvendig for at dette skal skyte fart, mangler ennå.

Diskusjonsspørsmål:

• Hva innebærer det å føre en ansvarlig og solidarisk utenrikspolitikk?
• I hvilke situasjoner mener vi det er riktig å bruke militærmakt?
• Hvordan kan vi bidra til å gjenreise en bred fredsbevegelse ?

Videre lesning:

• Gunnar Garbo: Også krig er terror

Neste side: Hvorfor ut av NATO?