Tid for tabubryting

Tidligere industrielle og teknologiske revolusjoner virker langdryge sammenlignet med de endringene som må til for å unngå at omveltninga vi har påført naturen går fullstendig av hengslene.

Likevel ligger Norges kanskje viktigste økonomiske verktøy i klima- og industripolitikken begravd under økonomifaglige tabu og politisk konsensus. Det er på tide å løfte oljefondets 8.865 milliarder kroner inn i debatten om to store oppgaver for Norge: Vi må erstatte industriarbeidsplasser og eksportinntekter som er knyttet til petroleumsproduksjon med andre arbeidsplasser og inntekter. Og vi trenger storstilt utbygging av infrastruktur slik at landet vårt henger sammen også når vi må kutte i fly og fossile drivstoff.

Felles for disse oppgavene er at de krever kapital, kunnskap og investeringsvilje. Og er det noe det norske fellesskapet har, så er det nettopp dette.

I 1996 ble den første milliarden overført til oljefondet, og plassert i utenlandske statsobligasjoner. Siden har fondet vokst og stadig mer er plassert i aksjer og eiendom. Formålet er ikke å betale for pensjonsutgifter, men å ta vare på verdier for framtidige generasjoner.

Generasjonsperspektivet sørger for at den eldgamle oljeformuen ikke kun tilfaller de som lever nå, men kommer fellesskapet til gode i all framtid. Derfor bør ikke fondet brukes opp på løpende utgifter, det har vi handlingsregelen til. Men spørsmålet er om dagens investeringer, i Facebook, Nestlé og butikklokaler i London, er den beste for framtida.

Å spre risiko er lurt, og investeringer utenfor Norge bør sikkert være hovedstrategien, om enn med flere klimainvesteringer utenlands. Men med 9000 milliarder på bok har du råd til å ha mer enn én tanke i hodet, og jeg vil foreslå to nye investeringsstrategier for fondet.

For det første trenger vi et nasjonalt industrifond, som stiller strategisk og langsiktig kapital til veie for industribygging her hjemme. Mål om mer industri er vel og bra, men målsettinger alene bygger ingen fabrikk. Det er det kapital, kunnskap, teknologi og naturressurser som gjør. Kunnskapen sitter dagens industriarbeidere og fagbevegelsen på, teknologien finnes blant annet i leverandørindustrien og naturressursene har vi. Vi kan blant annet videreforedle råvarer som fisk og massevirke før vi sender dem ut av landet, utvide verdikjedene i prosess- og vareindustri eller bruke spisskompetansen fra flytende oljeplattformer til å levere flytende havvindteknologi til hele verden. Det vi trenger er en eier som er villig til å gjøre langsiktige investeringer og ta risiko, akkurat en sånn eier som staten via oljefondet er.

For det andre trenger vi et infrastrukturfond som kan investere for framtidig verdiskaping. Å frakte mennesker og varer rundt i landet er en forutsetning for nærings- og samfunnsliv. Da trenger vi en jernbane som er rask nok til å erstatte fly, forutsigbar og romslig nok til å være pendlerens førstevalg og med plass til alt det godset som i dag gjør veiene utrygge.

Vi trenger havner som er vindtrygge og dype nok til at bedriftene vet at de får varene ut før de går i fisk. Og vi trenger et ladenettverk som gjør elbil til et relevant alternativ også utenfor Tesla-beltet.

Hvis dette skal skje raskt nok vil det koste penger, mer enn hva statsbudsjettet i dag har å by på. Men i motsetning til da oljefondet tapte 485 milliarder i 2018, vil jernbanen ligge der i hundrevis av år og samtidig bidra til at vi unngår klimaskader for milliarder. Tempoet i slike investeringer må tilpasses ledige ressurser i økonomien, for å unngå inflasjon. Men med over 100.000 registrerte arbeidsledige og lav sysselsettingsandel er det sterke argumenter for at disse ressursene finnes i dag. Når Erna Solberg åpner for ekstraordinære investeringer når fregatter går på grunn, bør vi kunne foreslå det samme for langsiktige infrastrukturprosjekter.

Når formålet med oljefondet er å investere for framtida, bør vi spørre oss selv om det vi ønsker å etterlate oss virkelig er en nedbygd industri, nedslitt infrastruktur, klimakatastrofe og papirverdier for milliarder plassert i ustabil finanskapital og luksusbutikker – eller om vi skal tørre å tenke nye tanker og finne bedre løsninger.

Publisert i Klassekampen 13. mars 2019.