Generasjonskamp på lag med framtida

Noen ganger er det det som ikke gjøres som synes best. Det har arbeiderbevegelsen forstått når man gjennom historien har lagt ned arbeidet som et mektig våpen i interessekamp mot arbeidsgivere og myndigheter. Når ungdom over hele landet i dag legger ned sitt arbeid gjaller det høyere enn tusen frokostmøter og metervis av rapporter i klimakampen. De streikende unge minner oss på at klima og miljø er og blir en generasjonskamp hvor vi alle må velge vår side

Etter flere tiår hvor politikere har møtt klimatrusselen med handlingslammelse og en slags dårlig fordekt «gå-sakte-aksjon» har ungdom over hele verden fått nok. De nekter å gjøre _sin_ jobb før de som er eldre og har mer makt, gjør sin. Det oppleves som et enormt svik mot deres framtid når de på skolen lærer om hvordan klimaendringene ikke er en plutselig katastrofe som har kommet over oss, men derimot har vært kjent og diskutert i lang tid uten at man har klart å ta grep. Og vi trenger ikke lete lenge for å se at de har helt rett.

Samme dag som 4000 streikende elever fylte gatene i Bergen med slagord og paroler i forrige uke, la oljeminister Kjell-Børge Freiberg ut 90 nye felt til letevirksomhet på norsk sokkel. Letevirksomhet som, hvis det gjøres funn, vil ha produksjonstid lang ut over den dødlinja FNs klimapanel har gitt oss for å redusere de globale klimagassutslippene til tilnærmet null. Sjelden har det vært tydeligere at de som ser klart er ungdommen, mens de såkalte “ansvarlige” politikerne i realiteten er klimafornektere. De anerkjenner klimaforskernes konklusjoner og nikker alvorlig til FNs rapporter, men nekter å innse hva som kreves av politiske og økonomiske endringer her og nå.

Når ungdom gjennomskuer bløffen og krever handling møtes de med klapp på hodet for sitt flotte engasjement, og en streng beskjed om å ikke forstyrre mens de voksne bestemmer at utslippene skal fortsette å vokse. Utdanningsminister Jan Tore Sanner retter en moralsk pekefinger mot elever og studenter som velger gatedemonstrasjoner framfor skolebenken, og snakker varmt om hvordan nettopp de unges utdanning er det som trengs for å løse klimakrisa. Men klimakrisa kan ikke løses etter avlagt eksamen, den må løses nå. Og det er dette hastverket som ser ut til å prelle av de som har levd en stund.

Fra elevenes ståsted virker det absurd. At de som har mer utdanning og mer kunnskap, er de som ikke forstår. Når tenåringer tar den vitenskapelige konsensusen på alvor og stiller krav til tiltak som vil redusere utslippene i tide, får de beskjed om at dette nok er mer komplisert enn de kan forstå. Men det er ikke komplisert. Utslippene må ned, det haster og det er deres fremtid som står på spill.

Egentlig burde ungdomsopprøret ikke vært nødvendig. I alle andre samfunnsspørsmål finnes det en kontrakt mellom generasjoner som gjør at vi tar ansvar for de som kommer etter oss. De som til enhver tid er voksne betaler skatt for å sikre helse, skoler og muligheter for alle unge. Og når de samme voksne blir eldre er det generasjonen de fostret opp som sørger for eldreomsorg og pensjoner. Slik var det før velferdssamfunnet og slik er det i dag.

Men i miljø- og klimaspørsmål har denne generasjonskontrakten kollapset totalt. Siden 1980-tallet har vi kjent til hvordan CO2 akkumulerer i atmosfæren og at økosystemer under press kan føre til irreversible endringer i naturen. Vi vet at resultatene av gårsdagens og dagens handlinger kommer i morgen, og at det er oppsamlet utslipp og forurensing over tid som truer livsgrunnlaget i framtida. Selv om dagens unge sørger for solide utslippskutt når de en gang tar over styringa vil det ikke hjelpe, hvis det ikke også gjøres noe i dag. Det er en skjebnens ironi at de som i flere tiår har dyttet problemet framfor seg ikke selv vil være her når konsekvensene kommer.

Samtidig som ti tusenvis av streikende vil fylle gater og torg, går også en av landets viktigste klimakonferansene av stabelen i dag. Konferansen Broen til Framtiden er resultatet av en allianse hvor fagbevegelse, miljøbevegelse og trossamfunn har gått sammen i kravet om at ei grønn omstilling må være ei rettferdig klimaomstilling. At klimapolitikken må sikre arbeidsplasser, ta sosiale hensyn og utarbeides sammen med blant annet fagbevegelsen. At Natur og Ungdom står som arrangør bak både klimastreik og Broen til Framtiden viser hvordan alliansen mellom ungdomsopprør, fagbevegelse, miljøbevegelse og andre sosiale bevegelser er krafta vi må satse på for å få bukt med klimaendringene og skape et samfunn for framtida.

Dagens barn og unge har som generasjon rett til å gjøre opprør. De har ikke noe ansvar for samfunnet slik det er i dag, likevel er det de som ser hvordan dagens handlingslammelse til slutt blir deres problem. Uten stemmerett, eierskap og styreverv bruker de den historiske streikemakta til å fremme krav på vegne av seg selv og alle som kommer etter. Ungdommens opprør må ledes av ungdommen selv, men dette er en generasjonskamp hvor vi alle må være på lag med framtida.

Rød Ungdom og Rødt støtter klimastreiken, og oppfordrer både ungdommer, barn og voksne til å gjøre det samme!

Tobias Drevland Lund, Leder i Rød Ungdom

Marie Sneve Martinussen, Nestleder i Rødt