Kapitalismen er inne i sin største krise noensinne. Hvorfor, og hvilke krav skal vi stille?

Kapitalismen som system er på vei inn i den alvorligste økonomiske krisa i historia. Krisa har slått til i år. Den vil nå rulle som en snøball og vokse seg stadig større. Ingen vet hvor det ender eller hvor lenge det varer. Mest sannsynlig vil den stanse opp innen to-tre år etter å ha rasert enorm produksjonskapasitet og skapt økende fattigdom og sosiale kriser. Det første målet for oss må være å forstå mest mulig. Det andre målet å utvikle politikk- å handle. Artikkelen er delt i fire deler. Etter artikkelen er det tatt inn noen spørsmål slik at artikkelen kan brukes til studiesirkler, seminarer.

Hva har skjedd?

Den 15.september tikket det ut en melding fra nyhetsbyråene: Den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers, med interesser over hele kloden, var konkurs. Verdens største investeringsbank kunne ikke betale regningene lenger. 26 000 ansatte sto uten jobb. Børsene over hele verden stupte. I løpet av fire måneder har aksjekursene på Oslo-børs sunket med over 50 % i verdi. I USA hadde de mest framsynte økonomene og politikerne begynt å snakke om krise alt ved årsskifte. Da hadde boligsalget stanset opp, prisene sank og meldingene om konkurser sto i kø. Likevel tok det tid før det hadde spredd seg til andre deler av verdensøkonomien. Og selv 3 uker etter Lehman Brotherkonkursen presterte den norske rød-grønne regjeringa å legge fram et statsbudsjett med følgende tall:

2008: Forventet vekst i BNP- 2 %

2009: Forventet vekst i BNP-2.3 % (Kilde: Nasjonalbudsjettet 2009)

BNP vil bli større i 2009 enn i 2008!. Dette viser den rød-grønne regjeringas fullstendige knefall for nyklassisk økonomisk teori. Selv om finansministeren må ha vært klar over alvoret i krisa, ble årsakene framstilt som ”psykologiske”. Om folk bare ble innbilt at det ville bli vekst neste år, ville de fortsette å kjøpe og låne og dermed berge Norge ut av lavkonjunkturen. Dette skjer selvsagt ikke. Krisa er ikke psykologisk, men strukturell. Vekstprognosene for neste år reduseres i de aller fleste land. Mange land melder om ”ressesjon”, negativ vekst i BNP. Financial Time melder at 12 land i verden nærmer seg en ”Islandsk” situasjon, store betalingsbalanseproblem og dramatisk vekstfall målt med BNP.

Verdensøkonomien, og norsk økonomi, har vært inne i en høykonjunktur som har vart fra 2002/2003. For I-land som Norge, har ikke det mest typiske med denne perioden vært stor vekst i BNP1, men en veldig lånefinansiert forbruksvekst. En enorm varemengde har strømmet inn på de vestlige markedene fra det som nå kalles ”The emerging economies” (de kommende økonomiene), særlig Kina og India. Fra 2003 til 2007 er boligkreditten økt fra 480 mrd til 2000 mrd. Aldri har norske hushold vært så belånt. Et annet typisk kjennetegn ved denne høykonjunkturen er at kapitalistene mer enn noen gang har spekulert i ulike ”finansielle instrumenter”. Aksjeomsetningen på Oslo børs nådde rekorder. Mens investeringene i næringslivet har gått kraftig tilbake i siste delen av høykonjunkturen, har rikfolk investert i nye finansielle ”oppfinnelser” som derivater, hedgefonds m.m og håpet på raske gevinster2. I Omsetningen av derivater i verden er pr. dag 400 ganger større enn BNP. (Le Monde Diplomatic nov 2008). Slik er det skapt ideer om at ”finanssektoren skaper verdi”.

Hva slags krise?

Allan Greenspan, den amerikanske sentralbanksjefen, som hadde stått i spissen for liberaliseringen av det amerikanske kredittmarkedet, sa at dette var den verste krisen på 100 år. Andre snakker om en krise som 1929. Men alle er ikke enige i dette. Det som er typisk ved markedsøkonomien helt siden markeder ble dominerende er de regelmessige svingningene, fra gode tider til dårlige tider. Dette skriver Marx og Engels om alt i det Kommunistiske Manifestet3. Siden 1816 er det talt opp over 20 svingninger med 8-10 år mellom hver konjunkturbunn. I Norge hadde vi de siste konjunkturbunnene i 1983/84, 1993/94 og 2002/03. Nedgangen registreres ofte med fall i aksjekurser, deretter konkurser, arbeidsløshet og lavere økonomisk vekst. Når markedene igjen er kommet i balanse starter oppgangen. Bedriftene øker produksjonen, tar inn mer folk, investerer. Hver kapitalist legger sine egne planer, om maksimal profitt, om å ta økende markedsandeler. Dermed starter en ukontrollert produksjonsvekst. Etter 4-5 år står nye fabrikklokaler ferdige, nye maskiner er kommet på plass og boliger ferdig bygd. I den siste høykonjunkturen opplever også produsentene i I-landa at Kina, India og flere U-land er blitt konkurrenter. De som før produserte råvarer, kommer i økende grad med høyteknologiske produkter. Dermed er det plutselig langt mer varer på markedet enn det folk har råd til å kjøpe. Da starter nedturen.

Noen ganger i kapitalismens historie er denne nedturen blitt langt dypere enn vanlig. Marxistiske økonomer snakker om tre tidligere strukturkriser.4 Den første fra 1873 som la grunnlaget for den imperialistiske perioden. Den andre fra 1929 som førte til nederlaget for laisses-faire og økt tro på planøkonomi og regulerte markedsøkonomier som velferdsstatene. Den tredje fra 1973 som avsluttet gullstandarden og førte til nykolonialismen og nyliberalismens gjennombrudd5.

Hva kan vi lære av Marx?

Borgerlige økonomer er tatt på senga av krisa. Selve fundamentet i deres teorigrunnlag er rystet. De bygger hele sin forståelse av økonomiens utvikling på at markedet selv justerer ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. De påstår til og med at dette fungerer best når politikerne blander seg minst mulig bort i økonomien. Derfor har de også langt på vei overlatt styringen av økonomien til Norges Bank. Ved å justere renten kan sentralbanksjefen påvirke tilbud og etterspørsel. Dette, som kalles ”Pengepolitikk” har nå lidd fullstendig fallitt.

Problemet for borgerlige teoretikere er at de ikke har teori som kan forklare denne typen kriser. I 150 år har de latterliggjort Marx. Men dette har også påvirket oss. Dagens politisk interesserte i Rødt, SV … er også lite kjent med Marx. Dette bør det snarest gjøres noe med fordi den marxistiske politiske økonomien gir oss teori som gjør at vi kan forstå.

I denne korte artikkelen skal jeg ta opp noen hovedmomenter i marxistisk kriseteori:

• Marx viser at kapitalistisk vareproduksjon har en rekke grunnleggende motsetninger som springer ut av varens karakter6. Kapitalisten profittmaksimerer men forbrukeren kjøper for å dekke behov. De to målene går ikke sammen. Den ene jakter på bytteverdi. Den andre bruksverdi.

• Målet om profittmaksimering gjør at kapitalisten prøver å holde tilbake lønningene mest mulig. Dermed reduserer han også den kjøpekraften som seinere skal kjøpe den økende varemengden. Denne motsetningen ble også påvist av Keynes7.

• I konkurransen med andre kapitalister og for å senke kostnadene, skaffer kapitalisten seg stadig mer og bedre teknisk utstyr. I noen næringer, som industri, kan produksjonen økes mens tallet på arbeidsfolk senkes. Dette legger grunnlaget for et langsiktig systemproblem, at en stadig mindre del av kapitalen investeres i arbeidskraft som bidrar til merverdi. Dette fører til en langsiktig tendens til fall i profittraten (forholdet mellom innskutt kapital og merverdien. I en utvikla økonomi som den norske er profitten bare en del av merverdien. En stor del av merverdien går til ikke-produktive næringer og reproduksjonssektoren-den offentlige sektoren). Denne teorien er omstridt-særlig fordi den kan være vanskelig å belegge empirisk. Men økonomer som E. Mandel har historiske data som ser ut til å gi godt belegg for teorien. Fra Norge tyder mye på at perioden fram til 1980 var en periode der fallende profittrater bidro til et slikt økende press fra næringslivet. Utviklingen det siste året tyder også på sterkt fall i profittraten

• Denne tendensen til profittfall, gjør kapitalistene stadig mer aggresive og ”kreative”. De truer med kapitalflukt om de ikke får lavere skatt og lavere lønnsvekst. De intensiverer utbyttingen av den 3.verden, de øker rivaliseringen seg imellom, de fjerner velferdsgoder og de satser oppfinnsomt på finanssektoren.

Med kapitalismens utvikling, med

og børser har finanskapitalen fått en stadig viktigere rolle. Finanssektoren forsterker ideen om at Penger er identisk med verdi. Eller slik Marx sier det i Kapitalen bind III: ”Til eieren av pengekapital framstår produksjonsprosessen mer som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde for å tjene penger. Alle nasjoner med en kapitalistisk produksjonsmåte blir derfor grepet av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten innblanding av produksjonsprosessen”.

Hvilke krav skal vi stille?

De siste årenes kjøpefest, vekst i overklassens rikdom og sløsing med ikke-fornybare ressurser har provosert mange. Derfor hører vi også at krisa trengs for å stoppe dette. Problemet er at krisa rammer skeivt, først og fremst de som har minst, arbeidsløse, folk som har lånt over evne og fattige i den 3.verden. Vårt mål med de politiske krava er ikke å redde kapitalismen, men hindre at konsekvensene blir minst mulige for vanlige folk. Vi må derfor både ha en politikk med et kortsiktig perspektiv og en som peker framover. Her er noen momenter til en slik politikk:

• Krisa vil bli alvorlig og krever sterke tiltak. Regjeringas krisepakke er bare rettet mot banksektoren. I tillegg prøver regjeringa å styre gjennom pengepolitikk. Dette vil trolig ikke ha effekt annet enn å berge bankkapitalen på kort sikt. Det hjelper ikke for bankene å ha kapital om ingen tørr å låne. Det er dette vi ser nå. Bare politisk styrte tiltak virker i krisetider. Vi må kreve en aktiv finanspolitikk, dvs at staten øker sine utgifter kraftig.

• Pensjonsreformen må stanses. Den vil føre til sterk vekst i private pensjonsordninger. Reformen har som mål å redusere eldres kjøpekraft. God kjøpekraft for pensjonistene er rettferdig. Den virker stabiliserende på økonomien. Det riktige sosiale kravet er: reduser overklassens kjøpekraft.

• Vi må kreve sterk styring av kreditten/ nasjonalisering av storbankene. Jeg mener ideen om nasjonalisering bør reises.

• Attac sine krav om avgift på børsen og valutaomsetning må støttes.

• Norges Bank må underlegges politisk kontroll. Renta er et usosialt virkemiddel. Vi må kreve stabil, lav rente.

• Kapitalen har levd stort på et særs gunstig skattesystem. Økt skatt på kapital.

• Pensjonsfondet skal ikke brukes til spekulative og miljøødeleggende investeringer. Støtt kravet fra Attac om å dele fondet i tre deler.

• Kampen mot tjenestedirektivet og EØS-avtalen må intensiveres. EUs grunnfilosofi: ”Markedets 4 friheter” har spilt fallitt!

• Vi må kreve at regjeringa tar avstand fra nyliberal utviklingspolitikk som hindrer en selvstendig økonomisk uvikling i den 3.verden og styrker I-landas makt og kontroll.

Fotnoter:

1 BNP er et mål på den samla verdiskapingen i et land. Men merk at begrepet er kritisert for ikke å ta med den uformelle økonomien, særlig all verdiskapingen i husholdet. I Norge er tallet på timeverk 2i husholdet nesten like stort som det som gjøres i markedsøkonomien og den offentlige sektoren til sammen. I den 3.verden står den uformelle økonomien for opp til 40 % av verdiskapingen. BNP er også kritisert for ikke å ta hensyn til ødeleggelser av miljøet og tappingen av ikke-fornybare naturressurser.

2 Se Rune Skarstein(2008): Økonomi på en annen måte. Abstrakt forlag.

3 Utgitt første gang i januar 1848

4 Frank, A.G (1981): Reflections on the world Economic crises. Hutchinson.

5 Lysestøl, P.M og R. Eilertsen (2001): Den nyliberale revolusjonen. Defacto.

6 Les gjerne det Kommunistiske Manifestet og diskuter hva Marx skriver her.

7 Den engelske økonomen J. M.Keynes lanserte sin teori i 1936 basert på erfaringene fra den økonomiske krisa.

Spørsmål til diskusjon:

1. Hva er det ved dagens økonomiske situasjon som gjør at vi mener det dreier seg om mer enn en vanlig konjunkturutvikling? Hva skiller en vanlig konjunktursyklus fra ei strukturell systemkrise?

2. Marxismen har utviklet noen teorier som forklarer kriseutviklingen. Diskuter teoriene.

3. Vi sier at dette er ei strukturell krise som vil få store økonomiske og politiske konsekvenser. Diskuter mulige endringer.

4. Hva mener dere om regjeringas krisepolitikk. Diskuter ideen om at krisa dreier seg om ”psykologi”

5. Hvilke kortsiktige og hvilke langsiktige krav bør Rødts krisepolitikk inneholde.