Den skandinaviske velferdsmodellen til tross: Norge har i løpet av de siste 20-30 årene blitt mer og mer liberalisert, og boligmarkedet har etter min mening vært flaggskipet. Fra å føre en politikk som sikra anstendige leiligheter for en rettferdig pris til alle, har vi i dag en politikk som sørger for markedspris på alle plan, mens det offentlige kan tilby boliger eller hjelpeordninger for de spesielt vanskeligstilte, hvis det virkelig er nødvendig. Men det vil alltid finnes folk som faller utenfor systemet på en eller annen måte, og det å legge premissene for at man i det hele tatt er vanskeligstilt hvis man ikke kan anskaffe sin egen bolig kan være svært ydmykende for noen. Folk med spesielt lav inntekt får bostøtte, og enkelte kan vegre seg for å få høyere inntekt i frykt av å miste bostøtten ettersom det ikke skal mer enn noen få tusenlapper til før du ikke lenger hører til i den “vanskeligstilte” gruppen, per definisjon.

Det politikerne overser, både på høyre og venstre fløy, er årsaker. Vi skal hjelpe dem som har problemer med å skaffe seg bolig, sier de. Selvfølgelig skal vi det. Men hvorfor finnes det mennesker i Norge, som visstnok skal ha ry på seg å være verdens beste land å bo i, som har problemer med dette? Er det ingen på stortinget som klarer å sette seg ned et øyeblikk og tenke over om det ikke finnes tiltak som faktisk forhindrer at folk faller ut til å begynne med?

I dag er markedet nesten totalt deregulert, og folk må ta mer hensyn til hvorvidt de kan selge en bolig med profitt enn om det faktisk er en god bolig når de skal etablere seg. En bolig er ikke lenger et hjem, men en vare, et verdipapir, en investering. Og som på aksjemarkedet, vil det være dem som taper stort på å gjøre en dårlig investering – for eksempel om det er snakk om uklare vilkår ved kjøpet eller at man har etablert seg på toppen av en høykonjunktur. Begge deler er vanlige tilfeller i dagens situasjon.

Det at man må ut med minimalt tre-fire årslønner for en liten leilighet, er neppe på grunn av at det er prisen for vår høye levestandard. Vi har hatt det godt helt siden 60-tallet, og om det har vært noen spesiell bedring i løpet av den tiden, har det ikke vært i større grad enn resten av den vestlige verden. Det har heller vært et resultat av at folk med penger mellom hendene har kunnet tjene penger på å spekulere i boligmarkedet samt å leie ut til høy markedspris, og at flere og flere flytter til storbyene. (Det er for øvrig en pussig tanke at byen skal være reservert de med mest penger – eller kjøpekraft, som det heter på økonomispråket.) Prisene har steget helt siden midten av 90-tallet, og har nå begynt å stagnere – men boligpolitikken i landet vårt baserer seg på at prisene vil fortsette å stige. Hvis prisene ikke stiger, vil kjøperne få problemer med å betale ned lån – og det er nettopp dette som skjer i forbindelse med finanskrisen.

Finanskrisen har sine årsaker – og det er tvilsomt at noen milliarder her og der i krisepakker vil klare å dempe konsekvensene fullstendig. Strengere regulering av bankenes virksomhet skulle sannsynligvis vært på plass for lenge siden, men om det innføres nå, spørs det om båndene ikke vil bli slakket i framtiden, hvis situasjonen bedrer seg. Markedsliberalisme lønner seg generelt best når det er gode tider, og det vet nok de fleste moderne politikere. Problemet er bare de knuste drømmene, gjeldsslavene og de arbeidsløse som kommer for dagen når de dårlige tidene først kommer – det er det ikke mange politikere som ser ut til å bry seg om. Om vi skal forhindre lignende kriser i framtida fullstendig, kan vi ikke lenger føre en politikk som baserer seg på kapitalismens vekst.

Vanlige folk vil kjenne finanskrisen på kroppen. Noen vil miste jobben som følge av mindre etterspørsel – sannsynligvis flest innen eksportretta virksomhet. Her er nok det eneste vi kan gjøre, å gi dem krisepakker, slik staten har gjort. Det at resten av verden baserer seg på markedskreftene, er det lite vi kan gjøre med på kort sikt. Arbeidere innen finansnæringen mister også jobben sin, hører vi i media – antageligvis i mye mindre grad, men likevel. Disse mener jeg enten har sjefene sine eller stortinget å takke. Det de taper på nå, er lån og investeringer innen boligmarkedet – og som sagt, hadde markedet vært regulert, ville ikke prisene trengt å synke. De som taper mest på krisen, derimot, er de som har etablert seg i løpet av de siste få årene og tatt opp boliglån. Jeg tror ikke at bankene i Norge vil ha store problemer med å få inn betalingene igjen, slik det har vært i USA. Det vil simpelthen bare bety at låntakerne blir nødt til å spare kraftig inn på forbruk og levestandard for å kunne betale. Om de må utsette betalingene, blir det enda mer rente til bankene. Mister man jobben og har stort boliglån, har man virkelig problemer – men staten vil neppe gi krisepakker til disse.

Når folk tjener penger på å ta opp kjøpe bolig, vil noen tape på det. De kan befinne seg på den andre siden av kloden eller i framtiden – man trenger ikke se dem, og det er sjelden med vilje. I vårt tilfelle har prisveksten i boligmarkedet ført til at mange har kunnet kjøpe en bolig for så å selge den for en god del mer senere, for så å kjøpe seg en ny, større bolig som man igjen kunne selge for enda mer, og så videre. De som taper på det, er dagens nyetablerte. Prisene har vært kunstig høye, og den store mengden kjøp og banklån har drevet prisene og rentene i været – som betyr at de som har etablert seg i løpet av de siste få årene, må betale store lån med høy rente. De fleste vil klare seg, men ikke nødvendigvis så bra – mens de som har vært i boligmarkedet en god stund og ikke blir nødt til å selge boligen med det første, har tjent godt på markedet.

Det at staten tillater det å tjene penger på noe så grunnleggende nødvendig som et sted å bo, er noe man i høyeste grad burde sette spørsmålstegn ved oftere. Ap og SV vil undersøke mulighetene ved delvis regulering av leiepriser, sier de. Det er jo et godt steg på veien, men det kommer altså ikke før en finanskrise henger over oss og det muligens allerede er for seint. I verste fall kan det bli et tiltak som bare skal ha virkning så lenge det er absolutt nødvendig. Vi får se. Noen permanent løsning på problemet blir det neppe, så lenge selve kjøpsprisen fortsatt er markedsstyrt. Dagens boligpolitikk legger i høyeste grad opp til at helt vanlige folk kan tape store summer om de velger å kjøpe bolig på feil tidspunkt. De som ikke har råd til å selv bestemme når det er mest lønnsomt å kjøpe bolig, taper penger – og det er ganske mange. Hadde staten sørget for at man kunne kjøpe uten å måtte gamble på at prisveksten vil fortsette, ville sannsynligvis virkningene av finanskrisen her i Norge vært betydelig mindre. Og vi hadde sluppet å måtte stemple folk som “vanskeligstilte” – de er ikke det. Kall dem heller offer for markedskreftene.

Andreas Lutro, Rødt

desember -08