Folk og hus, hus og folk  (18.8.2006)

De fleste av oss drømmer om det gode liv. Et liv med mann og barn, hund og enebolig. I det gode liv bor folk i hus. Stort sett i enebolig. Som de eier selv.

I motsetning til andre europeere er vi nordmenn vant til å rå grunnen aleine uten forstyrrende innblanding fra naboer eller myndigheter.

Eneboligen er i dag den dominerende boligtypen i Norge. Samtidig er den også den mest areal og resursskrevende boformen (i tillegg innebærer enebolig et stort økonomisk løft for en husholdning). Kommunen og myndighetene burde legge bedre til rette for å stimulere til sosial boligbygging som for eksempel flerbolighus og blokker. Konsentrert bebyggelse vil gi oss en mer resurssvennlig arealebruk. Mer resurssvennlig infrastruktur, energibruk og transport. Når mange mennesker er samlet på et sted kan en yte hverandre gjensidig hjelp fordi en representerer ulike aldersgrupper og ulik kompetanse. For at dette lettere skal kunne skje må det fysiske miljøet forbedres slik at det sosiale miljøet kan utvikles. En må få økt fokus på fellesrom og halvprivate overgangssoner mellom ute og inne, hyggelige møteplasser hvor forholdene er lagt til rette for sosialt fellesskap. Men det er også viktig å poengtere at et kollektiv liv i samsvar med andre forutsetter mulighet for et skjermet privatliv. Dårlig lydisolasjon begrenser privat utfoldelse og er kanskje en av hovedårsakene til "den sosiale boligbyggingens vanry"

Effektiv håndtering av dagens miljøproblemer forutsetter endringer i enkeltmenneskets forbruksmønster og livsstil. Valg av bolig faller inne her. Bærekraftig boligbygging inne­bærer at man tilfredsstiller beboernes krav til komfort og funksjonalitet samtidig som man bygger boliger med lavt energi- og resurssbehov. Den store utfordringen blir hvordan en skal tilfredsstille disse kravene i praksis uten at bokostnadene øker. Det er også viktig å lage ordninger som åpner for at folk flest skal ha mulighet til å tenke miljø og bærekraftig utvikling, samt at de merker i lommeboka når de ikke velger miljøvennlig løsninger.


Elise Malde
Leder Stavanger Rød Valgallianse

Prostitusjon er vold.  (11.8.2006)

Så du fimen «Lilja 4 ever»? Mener du fortsatt at prostutusjon er ei frivillig sak som vi ikke skal bry oss om?

Prostitusjon er å tiltvinge seg adgang til et annet menneskes kropp, å påføre et annet menneske all slags fornedring, og deretter bøte på det heile med en pengeseddel. Folk som har blitt utnytta i prostitusjon, sliter med posttraumatisk stress, presis det samme som folk som har blitt utsatt for voldtekter og annen tortur. Prostitusjon er vold og tortur. Ingen sier det er ok at folk pisker et annet menneske eller knuser fingrene på det, bare det er «frivillig» og blir betalt. Hvorfor skal det være ok å voldta eller trenge seg inn i kroppen til et annet menneske, bare en betaler litt for det?

I Tyskland averterte en mann etter folk som ville la seg utnytte seksuelt, partere og drepe. En svenske svarte på annonsen. Han blei frivillig partert og drept. Fritar det morderen? Sjølsagt ikke!

Prostitusjon er et spørsmål om hva som er samfunnsmessig akseptert. I landa ved Middelhavet har 40% av alle menn kjøpt prostitusjon, i Thailand heile 70% - men i Skandinavia bare 14% og i Storbritannia bare 7%, ifølge tall fra den danske organisasjonen Reden. I forhold til folketallet er det i Sverige, som har lovforbud mot kjøp, halvparten så mange kvinner i prostitusjon som i Danmark, mens det i Nederland, som har solide tradisjoner for liberalisering, er tem ganger så mange som i Sverige! Samtidig vet vi at kvinner som blir utnytta i prostitusjon, blir utsatt for langt mer vold enn andre. «Liberalisering» av prostitusjon betyr med andre ord å legalisere vold, vold av groveste slag, og gjøre vold mot kvinner samfunnsmessig akseptert.

Enkelte hevder at prostitusjon er et yrke. Ville du sendt dattera di på «opplæring» i et sånt yrke, eller latt grunnskoleelever ha «arbeidspraksis» i bordell? Sjølsagt ikke! Men mange gjør det frivillig? Ja, når alternativet er sult eller annen nød, kan folk gjøre det meste i rein desperasjon.

Siste året har prostitusjonen eksplodert i Stavanger. Hvordan skal vi snu denne utviklinga? Skal vi klare det, må vi gjøre mange ting samtidig:

• Først av alt må vi få bort markedet. Vi må få lovforbud mot å kjøpe kroppen til et annet menneske. Vi må innføre etiske retningslinjer i kommunen der vi slår fast at verken politikere eller ansatte skal kjøpe seg adgang til andre menneskers kropper - og dette må sjølsagt gjelde 24 timer i døgnet.
• I grunnskolen må vi få guttene til å forstå at prostitusjon er vold, på linje med voldtekt.
• Politiet må ta bakmennene. Politiet jobber seriøst med dette, men har to viktige handikapp: lovverket er for dårlig, og de som kan gi de nødvendige opplysningene, kvinnene som blir utnytta, tør ikke.
• Derfor må kvinner som er offer for trafficking, gis opphold!
• Og vi må skreddersy hjelpetiltak til alle som prøver å komme ut av prostitusjonen.

Prostitusjon eksisterer bare så lenge det er akseptert å kjøpe seg retten til å misbruke et annet menneske. Prostitusjon er vold, og voldsbruk må forbys!


Tore Arholm Tobiassen
Rød Valgallianse

Ekte mannfolk kjøper ikke sex!  (11.8.2006)

Er du glad i sex? Jeg er. Men hva kaller du det de gjør, de som vifter med en pengeseddel og tror at de kan kjøpe sex? De kan nok kjøpa seg «retten» til å trenge seg inn i kroppen til et annet menneske, men sex? innbiller de seg at noen elsker å bli gjennomtrengt på den måten?

Prostitusjon fins - dessverre, og det er mange grunner til at folk velger å livberge seg på det markedet. Seinere sliter de med angst, mareritt, følelseskulde og andre seinskader - de samme slags seinskader som folk får etter tortur. Å utnytta eit menneske i prostitusjon er i grunnen å utsette det for tortur. Vil du være torturist? ikke? Vel, så la damene gå på gata i fred.


Tore Arholm Tobiassen
Rød Valgallianse

Alle som beveger seg, er legitime mål  (11.8.2006)

Alle som beveger seg sør for Litanielva, er legitime mål. Seier Israel. Me høyrde det på TV, det står i avisene. Alle som beveger seg sør for Litanielva, det er fleire hundretusen menneske. Småbarna som leiker, mødrene som går til torget for å kjøpa mat, ambulansane som prøver å berga liv, folk som prøver å flykta frå krigshandlingane - dei beveger seg; og derfor er dei legitime mål? De som kallar dykk venner av Israel: forsvarar de ei slik utsegn?

Finn Graff laga ei teikning som israelsvenner blei opprørt over. No seier Israels regjering presist det same som teikninga viser. Så korfor bli forbanna på Graff? Bør de ikkje heller retta sinnet mot regjeringa som oppfører seg slik teinkinga viser?


Leiv Olsen
Stavanger RV

Museum på ville veier  (Innlegg sendt til Klassekampen 19.7.2006 som kommentar til Glomdalmuseets utstilling om romanifolket.)

Elias Akselsen sier i "Klassekampen" onsdag 14. juni 2006 sin hjertens mening om det som skal være en dokumentarisk utstilling av vårt folk taterne/de reisende.

Mitt navn er Alvin Eilertsen Viborg, jeg var med på dette prosjektet fra starten av i 1997.
Jeg ledet også møtet som skaffet de første kronene til forprosjektet, jeg satt i den første arbeidsgruppen som skulle være med å utvikle det som skulle bli vårt dokumentarsenter som myndighetene den gang sa skulle være en delkompensasjon for de lidelser og overgrep som i generasjoner hadde foregått mot vårt folk.

Den gang forlangte vi i arbeidsgruppen at VI og vårt folk skulle bestemme hvordan dette senteret skulle være, og fikk da forståelse for dette fra ledelsen ved Glomdalsmuseet, men etter hvert viste det seg at Glomdalsmuseet og myndighetene sammen forsøkte å overkjøre oss fullstendig og ville overta styringen selv. Den gang var vi så radikale og bestemte at vi ga dem klar beskjed om at vi ville trekke oss fra hele prosjektet om vi ikke fikk mandat til å være med å bestemme utviklingen av prosjektet ,og de ga da etter for våre krav.

Den første planen var at danseresturanten som ikke hadde vært i bruk på flere år skulle ombygges eller rives for så å bygge et nytt bygg der den sto, og at museet skulle trekke sitt gjerde tilbake slik at bygget ikke ble en del av museet, men et selvstendig senter hvor vi skulle kunne komme og gå når vi ønsket. Der skulle legges strømuttak til campingvogner og anlegges en stor parkeringsplass for besøkende. Arkitekten gikk i gang og tegningene ble utformet slik at dette kunne bli en realitet.

Ca. år 2000 skiftet vi arbeidsgruppe, og vi andre trakk oss tilbake. Denne gruppen var mer moderat enn den første, og dette utnyttet ledelsen og myndighetene seg av, de fikk det som de ville, og etter flere runder med arkitekter tegninger og lignende, ser vi i dag at resultatet er et tilbygg til museets hovedbygning, intet annet. Museet rev ned halvparten av sitt hovedbygg for på denne måten å benytte anledningen til å få bygget om sitt hovedbygg av den samme pengesekken. Av de 51 millionene som var bevilget til vårt folk gikk 20 millioner til deres nybygg, så får folk kalle det hva de vil; vi kaller det tyveri av våre midler.

Vårt folk føler seg igjen sveket og tråkket på av den behandlingen vi har fått. I tillegg er der et dokument som sier at både driftsrett og brukerrett er ene og alene Glomdalsmuseets. Dermed mener folket vårt at vi har ikke på noen som helst måte fått noen form for delkompensasjon fra myndighetene i dette prosjektet, og skuffelsen og frustrasjonen er stor blant folket vårt, som mener vi enda en gang er lurt opp i stry.

Når det gjelder innholdet i utstillingen som liksom skal dokumentere vår kultur og historie, er det ikke vanskelig for oss å se at det er bønder som har hatt styringen her. For det første er dette bevisst laget som et glansbilde av oss fra myndighetenes side, slik at besøkende får direkte feilinformasjon om hva vårt folk måtte gjennomgå. Den delen av historien har de gjort alt de kunne for å skjule, enda det var et krav fra oss fra starten av at lidelseshistorien skulle komme virkelig frem i lyset. Jeg lurer på hva som hadde skjedd om de hadde romantisert Holocaustmuseet?

Så leser jeg at leder for LOR, Trygve Johs. Andreassen, har uttalt seg i rosende ordelag om dette ferdige resultatet og ikke kan forstå verken Elias Akselsens eller leder for TL, Holger Gustavsens, kritikk i denne saken. For det første så kolliderer hans mening med hva størsteparten av vårt folk mener. Jeg har i sommer reist både på Østlandet og Vestlandet og spurt ca. 300 til 400 av vårt folk om hva de mener, og omtrent alle sier at dette er NOK et overgrep mot dem, så hvem Trygve Johs Andreassen snakker til fordel for, er innlysende.

Men til nevnte persons fordel må der opplyses at han ikke kjenner til denne lange prosessen da han og hans forening ikke ble delaktig i dette arbeid før i år 2004, for ca. to og et halvt år siden. De har heller ikke bidratt med stort, annet enn noen bilder av seg selv og sin familie.

Til slutt vil jeg på vegne av vårt folk si at tittelen på utstillingen heter Latjo Drom på vårt språk og betyr gode veg. Sannelig har de feid alt det vonde under teppet bare her! Vårt folk mener at det overhodet ikke har vert noen god veg, dem mener tittelen burde vert: Dåva keria drom, som betyr den vonde veg

Så min konklusjon er at Akselsens og Gustavsens kritikk i denne sak har full støtte i vårt folk og også selvfølgelig av meg personlig.


Styreleder av Foreningen Romanifolkets Kystkultur. FRK.
Alvin Eilertsen Viborg

La dei få bli!  (innspill i Stavanger Aftenblad 20.6.2006, stod også i andre aviser)

Norge sender flyktningar tilbake til krigen dei har flykta frå. Afghanske asylsøkarar blir henta av norsk politi og tvangssende tilbake til Kabul. Slik tar me vare på tradisjonen frå dei tider då norsk politi arresterte jødar og sende dei til Tyskland.

Den norske regjeringa hevdar at dei bare sender folk tilbake dersom det er trygt, og etter avtale med FNs høgkommissær for flyktningar (UNHCR). Dei lyg, og dei veit at dei lyg. Knapt noko område i Afghanistan er trygt i dag. UNHCR hevdar at det kan vera trygt å halda seg i Kabul by, dersom ein har eit nettverk av familie og venner i byen. Mange som no blir tvansreturnerte, er frå andre kantar av landet, og har ikkje kjende i Kabul.

SV ber om at utsendingane blir stansa «inntil vidare» for å gi dei sveltestreikande ei ny vurdering. Bjarne Håkon Hansen seier at utspelet ikkje inneheld noko nytt, og det har han rett i. Det trengst ikkje fleire vurderingar. Det er krig i Afghanistan, me sender ikkje folk tilbake til krigsområde. Presset mot regjeringa må halda fram inntil dei stansar all retur til Afghanistan - ikkje inntil vidare, men for godt.

Mennesketransportane blir gjennomførde av ei AP-Sp-SV-regjering som liker å kalla seg rødgrønne. Sitt sanne eg viser dei ved å skriva brev til «Dear Condie» - dei er meir opptatt av å tekkast regjeringa i USA enn å ta alminnelege menneskelege omsyn. Det er Bush og løpergutten hans i Kabul som krev at me sender afghanske flyktningar tilbake. Får me minna om rullebladet til Bush? Guantanamo, Abu Ghraib, hemmelege fangefly, Fallujah- og Haditha-massakrane, massakren i Mazar-i-Sharif - for å nemna litt; lista over tortur, terror og andre menneskerettsbrot regjeringa hans har ansvaret for, er lengre enn eit vondt år. Det er for å tekkast slike me sender folk tilbake til krigen dei har flykta frå. Ein krig som også Norge er aktiv deltakar i. Norske myndigheter advarar nordmenn mot å reisa til Afghanistan. Så vil dei ha oss til å tru at landet er trygt for dei som har flykta frå krigen? Ein slik politikk fortjener heilt andre merkelappar enn «rødgrønn».

Ein gong fanst det ein opposisjon på Stortinget. Den finst der ikkje lenger. Kva seier Hallgeir Langeland og Magnhild Meltveit Kleppa? Har de ofra samvitet dykkar på regjeringssamarbeidets alter? De må forklara korfor det er viktigare å ta omsyn til slaktarane i Washington enn til menneske i naud.

Ikkje send afghanarane tilbake til mordarane deira! La asylsøkarar få eit verdig liv mens dei er hos oss.


Leiv Olsen
Arbeidernes kommunistparti i Rogaland
Rød Valgallianse i Rogaland

Budsjettforslag frå Rød Valgallianse (5.12.2005)

Budsjettet for Stavanger kommune for 2006 representerer eit framsteg i forhold til tidlegare år. Sektorar som har måtte tåla årvisse kutt, får no ein pause, og det blir investert store summar i mange viktige oppgåver. Likvel er ikkje situasjonen så god som den blir framstilt. Rådmannens budsjettforslag skjuler mange problem. Påplussingane i formannskapet, på til saman 37,5 millionar, er langt frå tilstrekkelege. Rød Valgallianse vil peika på følgjande område der det trengst påplussingar og strykningar i forhold til gjeldande innstilling:

Poolordninga i helse- og omsorgsektoren må avviklast!
I dag er det uforsvarleg låg bemanning ved sjukeheimane. Bare ei kjerne av helsepersonell er tilsette ved den enkelte institusjonen; av desse går mange doble vaktar, forøvrig blir arbeidskrafta dekt av folk som er organisert i ein pool. Poolen fungerer som kommunens eige vikarbyrå - dei er tilsette direkte i kommunen, jobbar snart her, snart der og veit ikkje kvar dei skal jobba neste dag. Dette er eit reint sparetiltak og forkasteleg personalpolitikk.

- Stavanger kommune må avvikla poolordninga; alle omsorgsarbeidarar skal tilsetjast ved den enkelte institusjonen.
- Budsjetta til sjukeheimane må styrkast med anslagsvis 10 millionar kroner.

Fleire tilsette i heimebaserte tjenester!
Heimebaserte tjenester er i dag underbemanna. Dei tilsette spring etter stoppeklokka og har ikkje muligheten til å yta den omsorgen dei ønskjer. Ein del av problemet er systemet med aktivitetsbaserte inntekter; dette må avviklast, og det må tilsetjast så mange folk at ein kan gi den enkelte den tida dei treng.

- Systemet med aktivitetsbaserte inntekter må avviklast
- Det må tilsetjast fleire i heimebaserte tjenester
- Budsjettet til heimebaserte tjenester må styrkast med 10 millionar.

Kraftig styrking av skolebudsjetta
Fleirtalet i formannskapet vil i år styrka skolesektoren med 3,7 millionar (8 millionar fråtrekt rådmannens forslag om innsparing på 4,3 milionar). Fordelt på 43 skolar blir det heile 86.000 kroner pr skole. Det er positivt, men kjem etter fleire år med kutt på til saman 60 millionar (i forhold til 2001). Resultatet av alle kutta er at det knapt er pengar igjen på vikarbudsjetta, slik at klassar blir slått i saman når lærarar er sjuke, på kurs e.l. Til tider har lærar undervist meir enn 60 elevar i klassen om gangen. Tilrettelagt undervisning blir svært vanskeleg å få til. Det trengst både fleire lærarar pr klasse og meir pengar til spesialundervisning. Skolefritidsordninga (SFO) har i dag få faglærte tilsette, men slike trengst om ordninga skal vera meir enn oppbevaring.

- Skolebudsjettet må styrkast med 60 millionar kroner.
- SFO må få fleire faglærte tilsette.

Fleire vaksne i barnehagane - fleire pedagogar i barnehagane
Det er positivt at kommunen ønskjer å styrka barnehagesektoren. Spesielt sidan kommunen tidlegare har kutta i barnehagebudsjettet. Men barnehagane lir under to store problem: det er for få pedagogar i barnehagane, og det er for mange ungar pr tilsett. Rød Valgallianse vil foreslå to tiltak:

- Ein assistent i kvar barnehage blir utdanna til førskolelærar, og
- kommunen vil gå tilbake til den gamle normen med max 18 ungar i kvar avdeling.
- Dette krev ei styrking av barnehagebudsjettet med anslagsvis 15 millionar kroner.

Styrk barnevernet, styrk fritid og idrett
Rød Valgallianse vil støtta forslaga frå SV i desse sektorane.

- Styrk barnevernet med 5 millionar kroner.
- Styrk fritid og idrett med 7,5 milionar kroner.

Ikkje meir privatisering, ta tilbake dei kommunale oppgåvene!
Rød Valgallianse er heilt ueinig i den stadige privatiseringa som pågår. Det kan ikkje vera rett at viktige offentlege fellesoppgåver blir overlatt til Kirkens bymisjon eller til private firma som driv for profitt. Folks grunnleggande behov skal ikkje gjerast til gjenstand for profitt! Og det er ikkje ei kommunal oppgåve å misjonera, då blir det heilt feil av kommunen å gjera seg avhengig av arbeidet som Bymisjonen (eller andre religiøse organisasjonar) driv.

- Reduser overføringane til Kirkelig fellesråd med 10 millionar kroner.
- Styrk dei kommunale tjenestene i staden for å finansiera Bymisjonen.
- Ta tilbake alle renovasjonsoppgåver som er sette ut på anbud.
- Ta tilbake reinhaldet av skolar og barnehagar.
- Alle offentleg finansierte sjukeheimar skal drivast i kommunal regi.
- Avvikla kommunale foretak og organiser dei som ordinære kommunale tjenester.

Vekk med alle eigendelar
Ofentlege tjenester skal vera tilgjengelege for alle. Då må dei vera gratis, med mindre det er fare for at ei tjeneste kan bli overforbrukt. Alle eigendelar rammar dei som treng mest til tjenestene.

- Vekk med alle eigendelar på kommunale tjenster.
- Vekk med den særskilde parkeringsavgifta for huseigarar i sentrale bydelar.

Eigedomsskatt på kapital, ikkje på vanleg bolig
Vanlege folk betaler i dag meir enn nok skatt, mens dei verkelege rike ofte bare betaler det dei sjølv vil. Det finst éin skatt som kommunen kan bestemma over: eigedomsskatten. Denne må brukast slik at den rammar dei som kan utnytta eigedom som kapital, men ikkje folk som bur i eigen bolig av vanleg standard. Dette kan ein gjera ved eit botnfrådrag som skjermar bolig av vanleg standard.

- Innfør eit botnfrådrag på kr. 600.000.

Stavanger kommune må kreva auka overføringar frå staten
Det er ikkje mulig å dekka alle desse oppgåvene innanfor dagens budsjettrammer. Rådmannen er inne på det same når han skriv at kommunens handlingsrom blir innsnevra. Det er derfor ei viktig oppgåve å få fram kor store dei udekte behova er, og at dei bare kan dekkast ved at staten aukar overføringane til kommunal sektor vesentleg. Kommunen må nytta alle kanalar for å få dette fram. I tillegg til arbeidet gjennom KS og samarbeidet med andre større byar, må Stavanger støtta og delta i Aksjon Velferdsstaten.

- Stavanger kommune melder seg inn i Aksjon Velferdsstaten.

Auka overføringar frå Lyse Energi
Samtidig er det viktig at me utnyttar dei inntektskjeldene som finst lokalt. Stavanger er største aksjonær i Lyse Energi. Stavanger kan foreslå at Lyse betaler ut støre aksjeutbytte.

- Stavanger vil arbeida for at generalforsamlinga i Lyse Energi betaler ut større aksjeutbyttte til eigarkommunane.

Interpellasjon, 05.desember 2005, Kari Kallhovd:
I anledning 16-dagerskampanjen mot vold mot kvinner.  

Flere oppslag i byens aviser skaper sinne og bekymring. De første angikk prostitusjonen i Stavanger. Oppslagene skapte et bilde av at problemet var utenlandske prostituerte og synlig prostitusjon i nye deler av byen.
Det er ikke dette som er byens problem! Problemet er at byen har et stort kundegrunnlag, flere tusen menn kjøper retten til å bruke en kvinnes kropp. Dette markedet skaper store fortjenestemuligheter for halliker og menneskehandlere og sikrer forsyning av stadig nye kvinner for å tilfredsstille etterspørselen. Kunden er som oftest usynlig og "fredet" i debatten om prostitusjon.
Under TV-aksjonen stod en gruppe kjente stavangermenn fram med et klart budskap mot vold mot kvinner innbefattet mot kjøp og menneskehandel. Stavanger bystyre kan følge opp dette med å vedta etiske regler i tråd med Bjørg Tysdal Moe sitt forslag i Stavanger Aftenblad. Ingen ansatte eller politikere i Stavanger kommune som kunder i prostitusjon! Et slikt vedtak bør også gjøres kjent som et signal og oppfordring til alle Stavangers menn.

Synes Ordføreren det er viktig å fokusere på kundene og bidra til en holdningskampanje rettet mot byens menn? Er det flere/andre tiltak Ordføreren vil ta initiativ til?

Det andre oppslaget i avisene gjaldt voldtekt av fulle unge jenter utført av venner og bekjente. Det farligste sted for jenter er på fest. Legen på voldtektsmottaket beskrev hvordan jentene ble stadig yngre og at de brukte mye tid på å fortelle jentene at det ikke var deres egen skyld. Det er ikke vanskelig å forstå at mørketallene i slike saker er store. Knuste og skamfulle jenter prøver å glemme og ingen må få vite. Hva får unge menn til å voldta sine fulle venninner i stedet for å hjelpe et medmenneske trygt hjem? Et syn på jenter/kvinner som mindreverdige, noen som kan utnyttes. Et slikt syn spres meget aktivt gjennom porno, musikkvideoer, rap-tekster, reklame mm. Og det sprer seg inn i skolene med skjellsord som hore.
Seksuell trakassering av jenter på skolen blir avfeid og ufarliggjort som "flørting".

Vil Ordføreren ta initiativ til tiltak i skolen og/eller i andre sammenhenger for å motvirke/endre slike holdninger til jenter/kvinner?

Kjøp av prostituerte og voldtekt/seksuell utnyttelse av fulle jenter har en fellesnevner. Forakt for kvinner.

Jeg vil ta opp igjen RVs forslag i forbindelse med handlingsplanen mot vold mot kvinner om en holdningskampanje i skolen . Det undersøkes om det er skoler som har hatt kampanje mot mobbing og seksuell trakassering. Eventuelle erfaringer fra disse samt Sett grenser kampanjen kunne inngå som grunnlag for en kampanje på de øverste trinn i ungdomsskolen.

Forslag til vedtak:

1.     Stavanger bystyre fatter vedtak om etiske retningslinjer for ansatte og politikere der kjøp av prostituerte ikke er akseptert. Dette gjøres kjent for hele byens befolkning som et signal og en oppfordring til alle Stavangers menn.

2.     Det settes i gang en holdningskampanje i ungdomsskolen mot seksuell trakassering og for gjensidig respekt.

3.     Stavanger kommune vil være en foregangskommune i Norge og gi tilbud om støtte, bolig, arbeid og evt. utdanning for å sikre at de som i dag er i prostitusjon har reelle muligheter til å komme seg ut av denne situasjonen.

Matproduksjon treng vern! (Stavanger Aftenblad 18.10.2005)

Norge vil no, saman med andre land i den såkalla G10-gruppa, foreslå å halvera tollen på mange importerte matvarer. Det betyr kroken på døra for mange bønder. Enkelte meiner at dette bondeofferet er nødvendig av omsyn til u-landa. Slik kan bare dei kunnskapslause tenka: 70% av matimporten til Norge kjem frå EU-landa, bare smular kjem frå u-landa. Den som trur at det er fattigbønder i u-landa som får auka inntekta si om norske bønder blir drivne frå jorda, er mildt sagt naiv.

I ei sårbar verd er det viktig at kvart land kan produsera mat for eiga befolkning. Heilt sjølvhjulpen kan ein ikkje rekna med å vera, men matimport må komma i tillegg til, ikkje i staden for, den maten eit land sjølv kan produsera. Myndigheter i kvart land må ha rett til å treffa dei tiltaka som trengst for å verna matproduksjon til eiga befolkning. Samtidig trengst eit internasjonalt forbod mot å selja mat på verdsmarknaden til dumpingpris, det vil seia forbod mot eksportsubsidiar.

Forslaget om å halvera tollen på matimport vil slå beina vekk under mange norske bønder. Det vil samtidig slå beina vekk under mange bønder i u-landa. Dei som vil tjena på det, er dei som driv industrielt jordbruk i stor skala, i USA, EU-landa eller storbønder og storgodseigarar i andre land. Forslaget må stoppast! og det kan stoppast: dersom eitt WTO-land går imot, vil forslaget falla.

Det blir sagt at no er det for seint for Norge å snu, for då vil me stå aleine. Kva så? Ingen avtale er betre enn ein dårleg avtale. Det blir sagt at norske bønder må bøya seg for u-landa, men bønder i Norge og i u-landa har felles krav: vern om innanlandsk matproduksjon, forbod mot eksportsubsidiar. Det er dei krava den norske regjeringa må fremma i WTO. Får dei ikkje gjennom slike krav, treng me ingen avtale.

Leiv Olsen
leiar
Rogaland Rød Valgallianse

Ein offensiv industripolitikk i Norge (22.8.2005)

Innleiing på møte om industripolitikk, Folkets Hus, Stavanger, 22.8.2005
Fellesforbundet inviterte dei politiske partia til å legga fram industripolitikken sin på møte i Stavanger 22. august. Her følgjer innleiinga eg heldt på vegne av Rød Valgallianse.

Det skal vera norsk lønn og norske arbeidsvilkår på alt arbeid i Norge! Dette viktige kravet streikte både heismontørane og OFS for i fjor. RV støtta begge streikane. Det burde fleire ha gjort.
    Me står midt oppe i ei farleg utvikling, der arbeidsfolk frå land som har dårlegare forhold enn oss - Polen, Latvia, you name it - blir henta inn for å gjera arbeid til lønner og arbeidsforhold som ikkje tåler dagslys. Dei polske elektromontørane som jobba i Lysefjordheiene i fjor, er bare eitt av eit utal eksempel. Og det blir bare fleire slike saker. Blant anna fordi EØS-marknaden er utvida med heile Aust-Europa. Underbetalte arbeidarar vil dukka opp i stadig fleire bransjar. Får me ikkje stoppa dette, kan heile velferdsstaten rasa.
    Folk er velkomne! Dei må gjerne komma hit for å jobba. Men til norsk lønn og etter norske krav til arbeidsmiljøet. Dette solidariske standpunktet veit eg at norsk fagvbevegelse står samla bak. Og skal me stoppa den utgliinga som er på gang, må me stå samla. Eg skal ikkje rippa opp i gamle debattar, bare slå fast: i framtida må me klara å heva oss over organisasjonskiv, ikkje henga oss opp i for mange detaljar, men sørga for å støtta kvarandre når den eine eller andre av oss fører små og store kampar mot sosial dumping.

Me kan få slutt på sosial dumping!
Korleis skal me komma uvesenet til livs? Det er vanskeleg å spora opp alle dei useriøse firma som opererer i landet, og det er endå vanskelegare å dokumentera kva forhold folk bys. Det har vore tilfelle der folk på papiret har éi lønn, men må betala vidare til bakmenn i heimlandet. Det trengst eit nitid detektivarbeid, og det ser - dessverre - ut til at det er lokale tillitsvalde som må gjera storparten av den jobben. Gjerne i samarbeid med arbeidstilsyn, politi og skattevesen, i tilfelle der ein kan påvisa lovbrot.
    Men mykje snusk kan foregå også utan at det er snakk om lovbrot. Det er ikkje ulovleg å lønna folk 60 kroner timen. Då må ein bruka lova om allmenngjering av tariffavtalar. Det er ein langtekkeleg prosedyre, for NHO verkar som sand i maskineriet - dessverre. Men det er viktig å bruka lova, sånn at ein i alle fall kan setta ein minstestandard.
    Kjem RV inn på Stortinget, vil me fremma forslag om å lovfesta rett til streik og blokade mot sosial dumping. Ein slik rett kan tas inn i arbeidstvistlova. Sverige har alt ein liknande rett. Blir dette lovfesta, vil fagbevegelsen få ein viktig reiskap som dei i dag manglar. Me vil også gi tillitsvalde innsynsrett - det har dei i Danmark, det bør også norske tillitsvalde få.
    Det offentlege - stat, fylke og kommunar - har eit stort ansvar. Dei bestemmer kva som skal stå i anbud dei lyser ut - og det er mange. Sørger dei for anbudsbestemmelser som sikrar lønn og pensjon for dei tilsette, har me oppnådd litt. Slike bestemmelser bør sjølvsagt også settast ved alle anbud som offentleg eigde bedrifter lyser ut!
    Men EU bestemmer kva me har lov til og kva me ikkje har lov til. Det er jo fantastisk. To gonger har me stemt nei til EU. Likevel er det dei som bestemmer korleis me har lov til å innretta oss her heime! fordi stortingsfleirtalet ved eit kupp melde Norge inn i EØS like før stortingsvalet i 1993. EØS bestemmer meir og meir over oss. Men me kan melda oss ut av EØS - på dagen - om me vil. Utanfor EØS blir det mykje lettare å kontrollera arbeidskontraktar og arbeidsforhold. Derfor:
Ut av EØS!

Korfor forsvinn indsutriarbeidsplassane?
Vil me skapa fleire industriarbeidsplassar, må me fyrst spørra: korfor forsvinn industriarbeidsplassane?
    - Fordi dei blir flagga ut til lågkostland.
    - Fordi industrien slit med stigande energiprisar, som i verste fall vil gjera all kraftkrevande industri ulønnsom.
    - Fordi kapitalen bryr seg katten om kva dei investerer i, bare om kor høg profitten blir.
    Er det større fortjeneste i å flagga ut, så gjer dei det. Er det større fortjeneste i å legga ned og selja eigedommane, så gjer dei det. Er det større fortjeneste i valutaspekulasjon og papirflytting, så flyttar dei kapitalen frå produksjon til spekulasjon. Er det større fortjeneste i å selja energi til høgstbydande enn i industriproduksjon, - ja, så gjer dei det.
    Før skulle energi forvaltast til samfunnets beste. Dei fleste kraftverka var enten knytte til bestemte industribedrifter eller var eigd av stat og kommunar. Dei skulle sørga for langsiktige og trygge energileveransar, og kraftkrevande industri fekk billeg strøm på langsiktige kontraktar. Det var før. 1991 fekk me ei ny energilov. Den gjorde om strømmen til ei vanleg vare på marknaden. No blei energiselskapa pålagt å tenka forretningsmessig, det vil seia: profitt.
    1993 blei Norge meld inn i EØS. Og snart blei det bygd ut kabelnett som gjorde at ein kunne levera strømmen til andre land i Europa. Saman har alt dette ført til at me langt på veg har fått ein felles energimarknad, som Norge er blitt ein del av. Og marknaden bestemmer prisen.
    Me har strøm nok. Men strømmen blir levert til den som betaler best. Ergo: strømprisane i Norge stig, og nærmar seg europeisk nivå. Får me strømprisar på Europa-nivå, er det punktum finale for all kraftkrevande industri i Norge. Farvel, aluminiumsindustri, metallurgisk industri, kjemisk indsutri. Far vel, Sauda, Hydro Karmøy og alle de andre.
    Kanskje svaret er gasskraftverk? Det er mange år sidan dei fyrste konsesjonane til gasskraftverk blei delt ut. Likevel er produksjonen enno ikkje i gang. Fordi dei ikkje er lønnsomme - enno. Skal dei bli lønnsomme, må energiprisen opp. Energiprisen er på veg opp, og kanskje blir den så høg at gasskraftverk blir lønnsomt. Og då er den kraftkrevande industrien historie.
    Dei planlagde gasskraftverka vil auka forureininga kraftig. Det aleine er nok til å seia nei til desse planane. I tillegg er det altså slik at gasskraftverk til rekningssvarande prisar betyr kroken på døra for kraftkrevande norsk industri. Me får ikkje i pose og sekk. RV vil ha industri, og me vil skrinlegga gasskraftplanane.
    Éi form for gasskraft kan me godt støtta. Forurensingsfrie kraftverk som injiserer CO2 i borehola i Nordsjøen, og sånn kan forlenga produksjonen der, er fornuftig. Det vil me gjerne støtta, eventuelt med øyremerka subsidiar. Teknologien finst, men er i dag ikkje rekningssvarande. Statleg subsidiering kan føra til at Norge går i bresjen med å utvikla ny teknologi på området, og samtidig både forlenga olje- og gassalderen i Nordsjøen og redusera CO2-utsleppa.
    Nordsjøgassen må sjølvsagt utnyttast på fornuftig vis. Men korfor absolutt til gasskraftverk? Det er mange ting gassen kan brukast til. RV-landsmøtet vedtok i 2003 å gå inn for gass til Grenland. Dette for at petrokjemien med 1300 arbeidsplassar i Grenland skulle overleva - då måtte den ha fleire gassleveransar. Konkret kravde me at gassen frå SKARV-feltet blei ført i land til Kårstø, og vidare til Grenland, der den kunne brukast til ammoniakkproduksjon (gjødsel) og sementproduksjon. Slik kunne ein erstatta våtgass, kol og olje med tørrgass - noko som ville redusera utsleppa av CO2, NOX og svovel. RV-landsmøtet i vår gjentok vedtaket, og presiserte: gassen må ikkje nyttast til forureinande gasskraftverk

13 punkt for industrireising i Norge
Me får stadig høyra at politikarane må gi industrien betre rammebetingelser. Dei same politikarane har på Stortinget fjerna dei viktigaste rammebetingelsene, ved å gi frå seg redskapane dei hadde til å styra industripolitikken. Me husker Ansgar Gabrielsen som ikkje hadde verktøy i kassa si. Dei har gitt oss svindyr energi, meldt oss inn i EØS, avskaffa konsesjonslovene - sjølve forutsetninga for heile industrialiseringa i hundreåret me har bak oss - og dei har selt ut, heilt eller delvis, ei rekke bedrifter. Spesielt gale er det at dei har privatisert Statoil.
    RV krev: TA STATOIL TILBAKE!
    Det me ser, er politikarar som gladeleg gir frå seg alle styringsreiskapar og legg oss inn under marknadens diktatur. Me treng tvert om politikarar som vil ta nasjonal og folkevald kontroll og styring tilbake.
    Marknaden skapar ikkje industriarbeidsplassar i Norge. Då må myndighetene gjera det. RV-landsmøtet i 2003 vedtok desse 13 punkta, i ei utsegn «Stans avindustrialiseringa av Norge». Utsegna er like aktuell i dag. Kort kan desse punkta oppsummerast slik:

1.     Ta tilbake folkevalt og nasjonal kontroll over dei norske naturressursane.

2.     Sei opp EØS-avtalen og GATS - Norge må aldri bli medlem av EU.

3.     Miljø- og distriktspolitiske mål må ligga til grunn for ein offensiv for moderne industri i Norge.

4.     Det operative målet for pengepolitikken må endrast - omsynet til stabil kronekurs, produksjon og sysselsetting, ikkje inflasjonsmål, må ligga til grunn.

5.     Utnytt fiskeriet og dei marine ressursane til mangfaldig produksjon langs kysten - stopp råstoffeksporten - overfør fiskekvotane til kyst- og ferksfiskflåten, som leverer lokalt.

6.     Avvis WTO-krava til jordbruket - me vil ha desentralisert og miljøvennleg jordbruk.

7.     Oppdrag innan olje- og gassektoren må i størst mulig grad tildelast bedrifter i Norge, og nyttast til å utvikla norsk teknologi og kompetanse.

8.     Styrk den yrkesfaglege utdanninga.

9.     Bygg ut allsidig kjemisk industri, basert på norsk olje og gass - og ein meir miljøvennleg kraftkrevande indsutri i Norge, basert på rimeleg vasskraft. - Her vil eg presisera: kraftkrevande insustri skal ha kraft til produksjonspris, ikkje til marknadspris.

10.   Tildelinga av Snøhvit-kontraktar var ein provokasjon! bruk petroleumslova til å utvikla norsk industri og forsking.

11.   Ei sterk og sjølvstendig fagbevegelse må til - avtalefesta norske lønns- og arberdisvilkår på alle oppdrag i Norge.

12.   Større del av verdiskapinga må bli verande i lokalsamfunna, både for å utvikla lokale arbeidsplassar og for miljøsatsing - selskapsskatten må bli gjeninnført som kommunal inntekt.

13.   Ta frå oljefondet for å oppretta eit statleg investeringsfond. Det skal nyttast både til oppkjøp for å sikra norsk eigarskap, nyinvesteringar og utvikling av norsk industri.

Det er mykje eit slikt fond kan investerast i. Det fornuftige må jo vera å bruka oljeformua - som me ikkje har i all evighet - til langsiktige investeringar, sånt som gir varige verdiar. For eksempel å bygga ut infrastrukturen: fornya jernbanenettet, bygga ut breiband, høyna miljøstandardar på alle område osb. Planane om høghastighetstog til Haugesund er fornufig, men krev store investeringar. Eit statleg investeringsfond kan sikra dette. Oppdraget må sjølvsagt gå til norsk industri.

SATS PÅ INDUSTRI I NORGE!

Leiv Olsen
leiar
Rogaland Rød Valgallianse

Terrorkrigens pris (9.7.2005)

Fire bomber har sett London i sjokk. Dødstala nærmar seg 40, og kan bli høgare. Anslaget er grusomt, og det er dei uskyldige som blør - vanlege arbeidsfolk som bare var på feil stad til feil tid. Blair, Bush, Putin og dei andre G8-leiarane står fram med alvorstunge ansikt og snakkar om angrep på sivilisasjonen. Dei tenker vel på sivilisasjonen dei har praktisert i Fallujah, Abu Ghraib, Guantanamo, Mazar-i-Sharif, Tsjetsjenia, Gaza - lista av brutale overgrep er lang, men det er ikkje slike saker som rullar over TV-ruta i kveld.

Bombene i London er terrorkrigens pris. Det er prisen vi betaler for mange tiårs systematiske overgrep, og spesielt for handteringa av 11. september, Tsjetsjenia-krigen og Palestina-spørsmålet. Vestens opptreden i desse konfliktane lærer folk éi sak: det einaste språket Vesten forstår, er vold. Så la oss svara med vold. - Kven betaler prisen? Ikkje Bush, ikkje Blair, ikkje Putin, og knapt nok Osama bin Laden. Så lenge ein svarar på vold med meir vold, og ikkje med politisk dialog, politiske løysingar og rettsoppgjer (enno er ingen dømde for 11. september!), vil vi bare få fleire Beslan, fleire 11. september, fleire Madrid-bomber og fleire London-bomber - kort sagt, fleire uskyldige vil blø. Noen må snu denne voldsspiralen! Held Vesten fram slik dei stevner, vil vi bare få endå fleire bomber. Pensjonsranet (27.5.2005)

Norge har ikkje råd til å betala så mykje ut i pensjon om 40-50 år som idag, blir det sagt, for då vil det vera så mange pensjonistar. Det vil ikkje vera nok folk i arbeid til å fø på så mange pensjonistar som skal ha så gode pensjonar. Sånn grunngir AP, H, Krf, V og SP den avtalen dei har inngått om ny pensjonsreform (19. mai). Det merkelege er at reknestykka dei legg fram, viser at avtalen skal gi alle større pensjon. Fyrst når Jens Stoltenberg blir pressa av Carsten O. Five i NRKs «RedaksjonEN» 19.mai, innrømmer han nølande at det finst taparar: dei som er unge idag. Men det er jo desse pensjonsreforma skal gjelda for!

I reknestykka har dei ikkje tatt med at dei som er unge i dag og blir pensjonistar rundt 2050, etter avtalen må jobba 3-5 år lenger for å få full pensjon, altså til dei er 70-72år. Dei kallar det levealderjustering. Gjennomsnittleg levealderen trur ein vil auka med ca 1 år for kvart tiande år. Avtalen slår fast at for kvart år levealderen aukar, må folk jobba ca 8 månader meir for å oppnå full pensjon. Den som i 2050 går av ved 67 år og ikkje jobbar til 70 år, vil tapa mellom 18 og 20 % i utbetalt pensjon kvart år resten av levetida.

Dette gjeld altså dei som er 22 år idag. Men det er ikkje alt. Pensjonen vil heller ikkje auka så mykje i forhold til lønnsutviklinga som idag, fordi den nå skal følgja gjennomsnittet av pris- og lønnsutviklinga. Det betyr at gapet mellom lønnsnivå og pensjonar blir større. Dette blir eit skikkeleg ungdomsran.

Utrekningsgrunnlaget for pensjonsutbetalingane blir etter avtalen alle 43 opptjeningsår, ikkje som i dag dei 20 beste av 40 opptjeningsår. Avtalen pyntar litt på dei mest negative utslaga ved at ufrivillige ledighetsperiodar skal gi poeng, men utrekningsgrunnlaget blir jo langt under normal årslønn.

Pensjonsreforma kjem samtidig med ei ny arbeidsmiljølov som tillet mellombels tilsettingar og innleie, noe som gir stor jobbusikkerhet. Dette bidrar til at endå fleire aldri vil oppnå fulle pensjonsrettar.

Vi druknar for tida av tilbud frå forsikringsselskap om å teikna private pensjonsforsikringar. Dette er ein sjølvsagt konsekvens av pensjonsreforma. AP med Jens Stoltenberg i spissen legg no til rette for ei av de mest omfattande privatiseringsbølgjene vi har sett. Alle som har råd, vil ordna seg med privat tilleggspensjon. Det gir ein kjempemarknad for private tjenestepensjonar. Løp og kjøp privat pensjonsforsikring, var anbefalinga frå Carsten O. Five. Det blir ein gullalder for forsikringsselskapa!

Pensjonen kunne utan problem vore finansiert på en fullverdig og god måte gjennom den offentlege folketrygda. Rød Valgallianse har saman med store delar av fagrørsla fremma dette som alternativ. Minimale skattejusteringar vil vera nok til å sikra pensjonane. Norge er eit skatteparadis for dei verkelegge rike - korfor skal ikkje dei òg bidra? Dessutan er det ikkje bare levealderen som aukar; truleg vil også produktiviteten vera mykje høgare i 2050. Vi vil ha råd til minst like gode pensjonar som i dag.

Pensjonsavtalen må bli ein sentral del av stortingsvalgkampen! Om stortingspartia avtalen blir banka gjennom i Stortinget før sommaren, må heile saka tas opp igjen etter valet.

Leiv Olsen
Rogaland RV

Kreftsyk og kommunal helsehjelp. (23.05.2005)

Artikkelen om en kreftsyk, døende far som er sendt hjem er opprørende, men dessverre ikke enestående. En kan gjerne stille spørsmål ved hvor ansvaret ligger og det er vel pasientombudet den beste til å svare på. Likevel som sykepleier og RV-er så gjør jeg mine betraktninger omkring faglige vurderinger, politiske styringer og organisering av arbeid.
Tidlig på 70 åra da jeg selv ble utdannet lærte vi at "sykepleie" (enkelt forklart) er å hjelpe pasienten til å få dekket grunnleggende behov som:

• å kvitte seg med avfallstoffer dvs. hjelpe til stell og toalettbesøk,
• tilstrekkelig ernæring dvs mat slik at aktivitetsnivået kan opprettholdes
• nok søvn og hvile dvs å legge til rette for at pasienten kan føle seg trygg ved gode søvnrutiner og tilrettelagt seng med utstyr
• trivsel slik at god kontakt med pårørende kunne sikres.

Den mellommenneskelige dimensjon med sykepleie er å gi trøst, motivere og formidle håp.
Når far til Magne Eielsen med en alvorlig diagnose ikke får vedtak på hjemmesykepleie, men hjemmehjelp sier det noe om et faglig nivå som er en skam, ikke bare for dem som har gjort vedtaket, men for alle de politikerne som stemte for nedskjæringer i hjemmesykepleien.
Både som privatperson og lærer i sykepleie har jeg egne erfaringer, kolleger og elever som forteller lignende historier.

Historien er som scenarier de modigste i hjemmesykepleien framsa i dagspressen og som vi i RV advarte mot. Den nye organiseringen som skulle føre til besparelser og bedre økonomi, den såkalte "bestillermetoden" kan nok fungere som saksbehandlingsrutiner slik at alle blir registrert og får tilbud om hjelp. Men når den enkelte sykepleier og kanskje hjelpepleier har streng beskjed om å ikke gå inn å gi hjelp før det er fattet et vedtak om at hjelp skal gis ,så er det gått for langt; når vedtak ikke kan fattes på annet enn hverdager! Et annet eksempel: Hadde elever i hjelpepleien beskrevet tiltak eller vedtak som ”innvilget hjemmesykepleie med hjelp til strømper, dosering og koking av 2 egg” til en med alvorlig diagnose ville de strøket til eksamen eller bli fratatt pasientomsorgen og sendt tilbake til skolebenken.
Hvor er det blitt av den mellommenneskelige dimensjonen som trygghet og håpformidling? Bortsett fra dosering av medikamenter som foreløpig er pålagt autorisasjon som sykepleier, har slike vedtak ingenting med sykepleie å gjøre. Det sier kun noe om en oppgave som kan måles i tid og prises til laveste lønnsnivå ettersom hvem som helst kan både ta på strømper og koke egg. Dette er brutalisering av helsevesenet, arbeidslivet og samfunnet, men først og fremst en behandling av alvorlig syke som signaliserer at livet deres er lite verd.
......og det er vel ikke et verdikonservativt bystyre verdig - eller......


Dorten Valen
Rød Valgallianse

Fire spørsmål om pensjon (12.04.2005)

Folketrygda er sjølve grunnpilaren i velferdsstaten. Denne grunnpilaren er tuga. Ein såkalla pensjonskommisjon hevdr at folketrygda blir for dyr, - ikkje i dag, men om femti år (!) - derfor må den bort. I staden foreslår dei ei anna og mykje billegare pensjonsordning. Som i klartekst betyr: dårlegare pensjonar for folk flest. Denne nyordninga skal vedtas i mai - før stortingsvalet.

Arbeidarpartiet behandla pensjonsforslaga på landsmøtet sitt, men styrde unna mange av dei vanskelegaste sprøsmåla. Veljarane har krav på å få vita kvar AP står. Derfor oppfordrar vi dykk til å svara på desse fire spørsmåla:

1. Dersom Stortinget vedtar ny pensjonsordning i mai, får ikkje veljarane seia meininga si. Vil de støtta kravet om å utsetja saka, slik at veljarane kan avgjera spørsmålet?

2. I dag blir pensjonen rekna ut frå dei 20 beste inntektsåra («besteårsregelen»). No blir det foreslått at alle intektsår skal ligga til grunn for framtidige pensjonar («alleårsregelen»). Det betyr at periodar med utdannnig, deltidsarbeid, arbeidsløyse, stell og pass av barn og gamle, vil trekka pensjonen ned. Alleårsregelen er usosial. Vil AP forsvara besteårsregelen?

3. Vil AP gå inn for at framtidas pensjonar blir justerte i takt med den allminnelege lønnsutviklinga, eller vil de følgja pensjonskomiteen, som vil la pensjonen følgja gjennomsnittet av pris- og lønnsutviklinga?

4-. Det alvorlegaste angrepet på dagens foketrygd er forslaget om eit såkalla deletal: når forventa levealder går opp, skal pensjonen gå ned. Vil AP gå inn for å avkorta pensjonane våre i takt med auka forventa levealder?

Vi ventar spent på svar.

Leiv Olsen
Rogaland Rød Valgallianse

Rød-grønn gigantprivatisering av pensjonen  

Dagens folketrygd er ikke noe å bli feit av. 124 000 kroner pr år var den gjennomsnittlige alderpensjonen i 2003. Med en videreføring av dagens folketrygd må de fleste lønnsmottakere regne med at inntekten blir omtrent halvert når man går av med pensjon. Pensjonskommisjonens pensjonsreform betyr at alderspensjonen i 2050 blir gjennomsnittlig omtrent 20 prosent dårligere enn med dagens system. Gapet mellom lønn og pensjon blir altså enda større enn idag.

Kvinners gjennomgående lavere inntekter er tidligere blitt noe kompensert ved at man har hatt den såkalte besteårsregelen, at pensjon skal regnes fra de 20 beste åra i arbeidslivet. Denne regelen blir foreslått fjerna i pensjonskommisjonens framlegg, og vil slik føre til ytterligere svekka pensjon for kvinner, som allerede utgjør flertallet av minstepensjonistene! Forslaget er altså i strid med likestillingspolitiske målsetninger.

Kampen for tjenestepensjon til alle vil ikke føre til at folk får mer å rutte med i alderdommen, tapet blir bare litt mindre. Tjenestepensjoner avtales med livs- og pensjonsforsikringsselskaper, dvs. selskaper som Vital (eid av DnB NOR), Storebrand og KLP. Tjenestepensjoner blir pensjonssparing i de store finanskonsernene for å redusere tapet i alderspensjon, ikke en tilsynelatende økt tilleggspensjon.

Dessuten vil folk prøve å sikre seg ved å tegne individuelle pensjonsforsikringer eller drive andre former for finanssparing. Og igjen er det de aller største finanskonsernene som vil stikke av med det meste av denne individuelle pensjonssparingen.

Finansnæringa jubler
Pensjonsreformen vil altså bety en storstilt privatisering av alderspensjonen. Salget av private pensjoner gikk til himmels i fjor. Direktør Arne Skauge i Finansnæringens Hovedorganisasjon sier (Klassekampen 11.01) at han ser lyst på framtida. Det samme kan vi lese på nettsidene til de store finanskonsernene. DnB NORs pensjonsselskap Vital omtaler 2004 som et jubelår. "Pensjonsreformen hjalp oss enormt", forteller markedsdirektør Snorre Johansen. Markedsdirektør Roar Hage er like entusiastisk: "Budsjettet er ambisiøst, og det skal det være. Til våren får vi nytt fokus på pensjonsreformen...".

Hvor stort omfang får denne privatiseringen? Pensjonskommisjonen har beregnet at omfanget vil bli på 1301 milliarder kroner i 2030, voksende til 1887 milliarder i 2040 og 2684 milliarder kroner i 2050 hvis samme nivå som folketrydga har idag skal opprettholdes.
De store finanskonsernene kan altså håpe på å få kloa i beløp i størrelsesorden 2000 - 3000 milliarder kroner! Ikke rart at de jubler!

Usolidarisk
I stor grad dreier dette seg om en pensjonssparing som vil være unødvendig hvis den nåværende Folketrygden beholdes – slik Rød Valgallianse går inn for. En ørliten skatteøkning vil være tilstrekkelig og et solidarisk fellesløft. Pensjonsforsikringsselskaper har ikke lov til å la de løpende premieinnbetalingene dekke de løpende pensjonsutbetalingene, slik Folketrygden gjør ("pay-as-you-go"). I motsetning til Staten kan de nemlig gå konkurs, og da sitter pensjonistene der med skjegget i postkassa. Derfor må selskapene akkumulere store mengder kapital for å sikre at de har nok penger til å dekke alle de framtidige pensjonsutbetalingene som de har forpliktet seg til.

For å få råd til å drive en slik finanssparing, vil stadig flere personer slutte opp om kravet om lavere skatter og mindre pengebruk på offentlige oppgaver. Det gir næring til markedsliberalismens offensiv, og er svært usolidarisk. Derfor sier Rød Valgallianse nei til slike private pensjonsfond og den enorme kapitalopphopinga som følger med.

Historiens største privatisering
Pensjonskommisjonens enstemmige forslag om å skvise Folketrygden, er altså et opplegg for Norgeshistoriens største privatisering. Å sende Statoil på børs, slik Stoltenberg-regjeringen fikk gjennomført i 2001, blir bare småtteri. Statoil har "bare" 250 milliarder i eiendeler.
Det er virkelig ganske selsomt at en allianse bestående av Bondevik-regjeringen, APs ledelse, SVs ledelse og LO-leder Valla prøver å presse igjennom denne gigantiske privatiseringa. Var det noen som snakket om rød-grønn motstand mot markedsliberalismen?

Anne Kalvig

Kvinner, EU og velferd ? kven sine liv tel?   (27.11.2004)

Kvinner i Norge, og resten av Europa, er i større grad EU-motstandarar, enn det menn er. Og grunnane er fleire, m.a. at kvinners liv i mindre grad passar i hop med EU sine fire fridomar, fri flyt av varer, kapital, tenester og arbeidskraft, altså grunnlovsfesta, rå marknadsliberalisme. Kvinners liv er i sterkare grad avhengig av ein velfungerande velferdsstat, slik me har i Norden, og som ikkje finst i EU.

Skjønt, formuleringa ?kvinner er avhengige av velferdsstaten? er misvisande: ho tilslører at menn er avhengige av at kvinner er avhengige av velferdsstaten, i eit ikkje likestilt samfunn! Når kvinner treng ein velferdsstat, så er det fordi kapitalismen som system ikkje har greidd, og heller ikkje har villa, inkorporera alle delar av reproduksjonen av arbeidskraft inn i sitt system. Reproduksjon og vedlikehald av arbeidskraft ? altså fødsels- og omsorgsarbeid, herunder husarbeid ? er ikkje ?rekna inn i? dei kapitalistiske reknestykka som faktiske utgifts- og inntektsposter, dei er er i stor grad på sida av systemet. Slik det er nå, er dei på sida av systemet slik at kapitalen profitterer på kvinners uløna fødsels-, omsorgs- og husarbeid. Det blir i større og mindre grad rekna med at dette skal utførast gratis, og at avkastninga skal tilfalla kapitalmakta.

Bare med ubetalt arbeid som premiss i botn, kan kapitalmakta kreva den arbeidsinnsats av ?normalarbeidstakaren?, altså mannen, som blir gjort. 8 timars arbeidsdag, for å sei det enkelt, i saman med 8 timars fritid og 8 timars kvile, er ikkje ei reell skildring av kvardagslivet. Der er ikkje universelle velferdsordningar i EU, eller i Noreg for den saks skuld, som i tilstrekkeleg grad syt for å skapa det gode liv for ungane og alle andre omsorgstrengande i dei 8 timane båe foreldre eller voksne barn eventuelt skulle jobba, altså kvinner og menn på lik linje, og dei resterande 16 timane handlar ikkje om leik og søvn, men om omsorgs- og husarbeid fordelt etter kjønn. Når eg seier at dei universelle omsorgsordningane ikkje finst, så er det fordi dei faktisk ikkje eksisterer (der er ikkje barnehagar til alle, ikkje i Noreg og absolutt ikkje i EU, der er ikkje tilstrekkeleg omsorgstilbod til eldre og sjuke som gjer at andre familiemedlemmar kan utføra inntektsgjevande arbeid i staden), og tilboda er ikkje universelle i den forstand at dei er like tilgjengelege for alle, uavhengig av økonomi. Også i Noreg er der flust av folk som ikkje kan ta seg inntektsgjevande arbeid, fordi dei ikkje har råd til å betala tilsynsordningar for dei ein måtte ha ansvar for. Og som kjent er det eit uttalt mål at dei offentlege utgiftene i EU, og i Noreg, må ned, altså kan me sjå yttarlegare avstand mellom det nordiske idealet om universelle velferdsgode, og den grumme røynda. Eín konsekvens av denne situasjonen, er at kvinner faktisk sluttar å få barn, i Europa. Dei kan ikkje både ha barn og arbeid. I Norden har me den høgaste fertiliteten, fordi det faktisk går an å kombinera jobb og familie. Det blir interessant å sjå korleis EU sine økonomar har tenkt å snu den negative folkeveksten, høge premieringar ein kort periode, for å lura kvinner til å tru at det er mogleg å vera mor og fullverdig, autonomt samfunnsmedlem? Eller ser ein for seg at utvidinga av EU skal kompensera for manglande reproduksjon av arbeidskraft på kort sikt?

I EU er det jo også slik at ein kalkulerer med høg arbeidsløyse, m.a. for at prisen på arbeidskrafta skal vera tilsvarande låg. Så der er reelt sett ikkje ønske om arbeid til alle, og høve til økonomisk uavhengigheit for flest mogleg, innan EU. Sentralbanken i EU skal kun ta omsyn til prisstigninga, ikkje arbeidsløysa. Og arbeidsløysa blant kvinner er 10 %, meir enn dobbelt av Noregs 4 %, og sett i relasjon til kvinners skremmande låge yrkesdeltaking , bare 55 % mot Noregs 70 %, må me gå ut i frå at den skjulte arbeidsløysa er langt høgare enn dei 10 %. Svært mange kvinner forventar ikkje å kunne finna inntekstgjevande arbeid innan EU. Dei må basera seg på å bli forsørga, av t.d. ein ektemann. Når me veit at tilgang til velferdsgode i EU i stor grad er basert på yrkesdeltaking, tilseier dette at kvinner i EU i langt større grad enn i Noreg, er økonomisk ufrie, og avhengige av ein relasjon til ein mann. Dette strir mot menneskerettane, og er farleg. Også i Noreg blir kvinner verande i mishandlingsforhold, fordi dei fryktar for økonomi og endring av sosial situasjon, ikkje minst for eventuelle barn, dersom dei skulle lukkast i å bryta ut.

Men det er absolutt verd å minna om at det som skjer i Europa, også skjer i Noreg: EU vedtok på sitt rådsmøte i Lisboa i 2000 at EU skal bli den mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomien i verda innan år 2010, og for å klara det, må EU bli likare USA, og kvitta seg med ?den europeiske sjuken? som hindrar EU i å bli USA-lik, nemleg det faktum at ein i EU har 1) for høge minstelønningar, spesielt for kvinner og ungdom ? senker ein desse, vil desse gruppene lettare kunna få arbeid, argumenterest det. 2) For gode rettar for arbeidstakarane må ein også gjera noko med, gjennom å innføra lågare arbeidsløysetrygd, kortare trygdeperiodar, lågare pensjon, basert på større grad av privat forsikring, svakare stillingsvern, større maksimalarbeidstid og auka høve til mellombelse tilsettingar. Siste ?symptom? i den europeiske sjuken er 3) for sterke fagforeiningar. Ein vil i staden ha sosial dumping, altså at løns- og arbeidsforhold skal følgja det landet arbeidstakaren kjem i frå, og ikkje staden dei jobbar ? ein effektiv måte å undergrava fagforeiningar og opparbeida rettar totalt. Og dette er jo ikkje ukjente tankar for oss i Noreg! Pensjonskommisjonen si innstilling, og ALLU er jo nettopp på linje med slike tankar. Bare at i EU seier ein det litt tydelegare. Og: i EU avgjer ministerrådet retningslinjer for den økonomiske politikken. I Noreg vel me eit Storting me kan pressa, og i neste omgang skifta ut, dersom politikken dei fører ikkje er i tråd med folkeviljen. På akp.no sine nettsider kan du lesa ei glimrande innleiing av Siri Jensen, der eg har henta desse tala og opplysningane frå (ØMU ? kvinner og velferd).

I EU-sentralbanken sitt nyheitsbrev for april 2003 blir det, i tråd med det ovannevnte sjølvsagt, påpeikt at medlemmane bør minimalisera offentleg sektor, og konkurranseutsetta omsorgstenester så langt som råd. Ei overføring av offentlege tenester til private, vil ikkje bare gjera tilgang til desse tenestene avhengige av den enkelte si lommebok ? og hugs skilnaden på kvinners og menns løn til og med i vaginalstaten Noreg! ? men det vil og skapa endå meir utrygge arbeidsplassar der ein før hadde stat og kommune som arbeidsgjevar, kvinner vil såleis igjen tapa, sidan me i høgast grad er sysselsette i offentleg sektor.

EU sin økonomiske politikk er altså kvinners svøpe, men også menns! Som eg var inne på innleiingsvis; det er ei karikert forståing av røynda, som ligg til grunn for biletet av normalarbeidstakaren og normalarbeidsdagen. Det er eit einkjønna bilete, som heller ikkje har rom for alle livets variasjonar og rikdommar, som t.d. rikdommen og verdien av å ha tilstrekkeleg tid, tid til sosiale relasjonar, til omsorg for kvarandre, tid til å vera politisk engasjert, tid til å driva med kunst og kultur ? ja alle område av livet som ikkje finn sin ?naturlege? plass innanfor eit kapitalistisk, marknadsliberalistisk paradigme! Det gjeld også verdien av å leva sitt liv i samsvar med økologiske føresetnader, og i samsvar med høge ideal om solidaritet og friheit for alle, også utanfor Noreg, Norden og EU! 6-timarsarbeidsdag er eín måte å komma desse erkjenningane i møte på. Men til og med SV har moderert dette i sitt fornya arbeidsprogram, før me nokosinne har fått prøvd det ut i stor skala, og ingen LO-toppar har kravd at noko av den enorme auka i produktivitet totalt over dei siste 10-åra, skal tas ut i redusert arbeidstid.

Nyleg markerte me den Internasjonale dagen mot vold mot kvinner, 25. november. Internasjonalt arbeider kvinnerørsla for at kvinners kroppar og menneskeverd ikkje skal vera til sals, at dette ikkje skal underleggast marknadslogikkens råskap, som menns legitime ?varekjøp?. Å få allmenn aksept for at prostitusjon er vold mot kvinner, og ikkje arbeid, er ein tung kamp, sjølv om me har FN-systemet i ryggen, og i Noreg kan me sjå at pro-prostitusjonslobbyen har dei underlegaste støttespelarar, deriblant Amnesty. Når me veit at vårt nasjonale kompetansesenter på prostitusjon har ein av dei sterkaste forkjemparane for ?prostitusjonens frivilligheit? som leiar, er eg redd ei yttarlegare EU-tilpassing i Noreg ville gjera oss svært sårbare for legaliseringsframstøytar som dei me har sett i Nederland, med Belgia og Tyskland hakk i hæl. Prostitusjonsindustrien, med prostitusjon definert som arbeid, har ulovleg menneskehandel (trafficking) som eitt av sine verste uttrykk. Men tatt i betraktning den økonomiske politikken, og arbeidslivspolitikken, og kvinners posisjon her, som eg har skissert i det føregåande, i EU, ser me at prostitusjon må kunna forventast å bli oppfatta som meir og meir vanleg ?inntektskjelde? for kvinner her, ikkje bare for kvinner som er blitt handla med over landegrensene frå fattige utkantar av EU, eller utanfor EU.

Det er for så vidt logisk, når inntjening og profitt er det mest grunnleggande og sentrale orienteringspunkt, då opphøyrer menneske å vera menneske. Folk blir utgiftspostar, for ei kapitalmakt som skjuler seg inni udemokratiske, lukka styrerom. Folk blir tal, ressursar blir tal, og den økonomiske røynda blir absurd. Dette er for meg kapitalisme. EU har grunnlovsfesta utilslørt kapitalisme, som krev sterk styring og kontroll for å sikra denne spesielle samfunnsorganiseringa fritt spelerom, utanfor folkevalt kontroll. Ingen går fri ? bortsett frå det rikaste mindretalet som av ein eller annan grunn blir oppfatta som målet på menneskeleg utvikling og perfeksjon. Kvinner passar dårleg inn i dette biletet. Men det gjer også menn, barn, gamle, unge, sjuke, friske! Ingenting tilseier at me utanfor EU automatisk skal kunna realisera ei anna verd, bygd på ikkje-kapitalistiske prinsipp der folk sine behov, og ikkje profitt, styrar utviklinga. Men alt tilseier at det vil bli vanskelegare, nærmast umogleg, innanfor den Europeiske Union. Kvinner seier NEI! til EU, og ja til full kvinnefrigjering og friheit og rettferd for alle!

Anne Kalvig, Stavanger

Frimerke over motorvegen   (25.11.2004)

E 39 skal gå i tunnel og kulvert gjennom Stavanger - det er sikkert. Spørsmålet er kor lang tunnelen/kulverten skal bli.Dette er dels eit spørsmål om pengar, - men kven kan i desse Ryfast-tider stola på utrekningar frå Vegkontoret? Tunnel og kulvert er også eit spørsmål om miljø, og om støy: kven skal få støyen frå den trompetopninga vi vil få der tunnelen endar? Men framfor alt må vi diskutera korleis vi vil at byen vår skal sjå ut, på sikt.

Vi snakkar om ei av byens viktigaste friluftslunger, området Vålandsskogen-Mosvatnet, som i dag er skåre i to av motorvegen. Og som framleis vil vera skjemt om vi får den korte kulverten på 165 meter som Vegkontoret foreslår, og som ser ut som eit frimerke på kartet. Vi snakkar også om eit bumiljø som naturleg heng saman - Bekkefaret-Saksamarka-Schancheholen - men blir skåre i to av motorvegen. Boligområdet ligg utanfor planen frå Vegkontoret, men dei som bur her, er dei som får støyen frå tiltaka som Vegkontoret foreslår. Sjølvsagt må konsekvensane for desse med i planen!

Vi bygger vegar for å løysa trafikkproblema, men vegar for fleire bilar har bare skapt midlertidige løysingar, inntil trafikken aukar endå meir, sånn at vi må laga nye sår i landskapet for å få alle bilane fram. Kor langt skal denne utviklinga gå? Vi kan bare bremsa ved å laga kollektive løysingar som kan avlasta trafikken på motorvegen. Motorvegen blir vi ikkje kvitt, men vi kan stoppa den evinnelege trafikkauken.

Får vi på dette viset bremsa veksten på motorvegen, treng vi ikkje 6 felt. Då kan vi heller bruka pengar på ein kulvert over heile strekket frå Saksamarka til Madlaveien. Det vil gi oss ein eineståande sjanse til å lappa saman det gode bumiljøet som dette området ein gong var. Schancheholen Vel har lagt fram gode planar: eit lokk over motorvegen, frå Auglendshøgda til Madlaveien, vil gi byen tilbake eit areal på 150.000 m2, som då kan nyttast til både boligar og næringslokale. Ikkje la denne anledninga gå frå oss!

RV støttar forslaget om å legga lokk over motorvegen, i alle fall til Saksamarka, kanskje heilt til Auglendshøgda. Kanskje må ein slik lang kulvert byggast i fleire steg. Då er det viktig at vi vel løysingar i dag som ikkje stenger for dei gode løysingane i framtida. Derfor er det viktig å få utreda - ikkje bare dei korte kulvertane, men også ein lang, kanskje heilt til Auglendshøgda i sør.

Byens politikarar klagar over at Vegkontoret opptrer diktatorisk. Men det er politikarane som tillet Vegkontoret å tura fram som dei gjer. Det er bystyret, og ingen andre, som har myndighet til å vedta reguleringsplanar. Dersom Vegkontoret ikkje gjer dei utredningane vi ber dei om å gjera, får vi gi jobben til andre - eller bare gjera vedtak ut frå kva som er politisk ønskeleg, og pålegga Vegkontoret å følgja opp lovleg fatta vedtak. Stavanger treng ikkje politikarar som ikkje prøver å styra.

Leiv Olsen
Stavanger Rød Valgallianse

Å sjå ting i samanheng – idealisme og politikk   (17.02.2004)

Me i RV blir ofte skulda for å svartmala situasjonen i Norge og i verda. Me blir skjelte ut når me nyttar ordet "krise", og me får høyra at RV'arar lever på ein annan planet enn andre politikarar og "fornuftige" folk. Og me er uhelbredelege idealistar!

Gjerne idealistar, alt det andre er sjølvsagt tøys. Me lever på same planet som andre politikarar, men analyserer problema på ganske anna vis: forskjellen mellom idealisme og beinhard realisme er faktisk ikkje så stor. Ein tolkar røynda etter kva idear ein har framst i panna, og for eit parti som RV, gjeld ideane: frigjering av alle undertrykte, avskaffing av kapitalismen som system, av klassesamfunnet som sosial organisering, og fremje av samfunn i økologisk balanse. Dette er visjonen om det klasselause samfunnet der folk sine behov, og ikkje opphopning av kapital, er førande, og der menneskeleg utfalding, kreativitet og glede skal stå i sentrum.

Dette handlar om å sjå ting i samanheng. Når ein ser samanhengane, blir plutseleg uforståelege ting som desse, logiske: "korfor sel me arvesølvet vårt, vasskrafta?", "korfor skal ikkje Norge ha industriarbeidsplassar lenger?", "korfor skal folk ha eit råare arbeidsliv, og bli lønna med mindre pensjon enn før?", "korfor skal me konkurranseutsetta renovasjonen, som folk var nøgde med?" og "korfor skal eit styrtrikt land ha fattige kommunar?". Svaret er at kapitalismen som system krev det, fordi han dreier seg om kapitalopphopning, profitt, og ikkje om å møta folk sine behov med dei midla og menneskelege ressursane som er tilgjengelege.

Denne utviklinga har hatt vind i segla dei siste 25 år. Han går under navnet nyliberalismen, og er den naturlege konsekvensen av eit system som har sine kriser solid innebygde i sjølve strukturen: uregulert produksjon sentrert om konkurranseprinsippet, fører til overproduksjon og monopolar, og å produsera til lågast pris, for kapitaleigaren si profittmaksimerings skuld, gjer lønningar og sosiale utgifter til kamparena, og gjev underprisa råvarer og arbeidarar på svoltegrensa i fattige land. Kapitaleigarane vil alltid måtta sjå seg om etter nye marked, for ikkje å bli spiste av konkurrentane. Det som før var offentleg ansvar, eller rekna som så samfunnsmessig viktig å sikra stabil tilførsel av, at det blei unntatt markedet, blir i dag forsøkt innført under same markedslogikk. Tenk kva som har skjedd med krafta, som blir selt ut, for så å måtta importerast med forbrukarane som mjølkekyr, med helsesektoren – sjukehus er blitt helseforetak etter bedriftsøkonomisk modell, med skolen – private aktørar har fått fritt leide, med kommunal verksemd – som skal konkurranseutsettast for å bli "billig", med posten, kollektivtransporten, osv.

Dei siste dreiingane på dette nyliberalistiske hjulet, gjeld pensjonen, som folk ikkje lenger fortener, dei må jobba lenger og hardare, fordi "me" ikkje har råd til den folketrygda det tidlegare var offentleg semje om, ikkje minst kvinner skal straffast for deira lausare tilknytning til arbeidslivet, sjølv om det same arbeidslivet er avhengig av deira ubetalte omsorgsinnsats. Mytar blir spunne på sviktande dokumentasjon og tilslørte agendaer; den private pensjonsforsikringskapitalen siklar etter eit kjempemarked. Og arbeidslivslov-utvalet skal gje si innstilling, som handlar om fleksibilisering og deregulering – igjen for å tekkast kapitalen sine behov, med utslitne folk som betalingsmiddel.

På bystyremøtet 9. februar, hadde RV eit forslag om at byen skulle ta ein pause i konkurranseutsetting av offentleg verksemd. Vår argumentasjon gjekk på at konkurranseutsetting av det offentlege sine oppgåver, skaper utrygge arbeidsplassar, gjer folk utslitne og førtidspensjonerte, at forbrukarane ofte slett ikkje får eit bedre tilbod, at aktørane på det private markedet leverer etter prinsippet om maksimal fortjeneste, i stadig hardare konkurranse, og må fira på krav som arbeidarvern, pensjonsavtalar og miljøkrav. Me viste til negative erfaringar frå kommunar som har drive med massiv konkurranseutsetting, og konkurranseutsette land i Europa som nå endrar kurs, fordi ein ser at markedet ikkje eignar seg til å sikra innbyggarane sine behov i eitt og alt. RV ønska ein gjennomgang av erfaringane med konkurranseutsetting i byen, og ein pause, så kommunalt tilsette får eit pusterom, og ein ikkje gjer uopprettelege skadar på offentleg infrastruktur og kompetanse.

Forslaget fekk ikkje gjennomslag. Ordføraren viste til dei ulike planetane RV og hans parti lever på, gitt så ulik oppfatning av privatiseringa. Ja, når ein insisterer på å sjå verda nedanfrå og opp, blir konklusjonane ganske annleis enn når blikket kjem ovanfrå. For oss handlar den politiske kampen i stor grad om å bli mange nok som vågar å sjå verda frå posisjonen på bakken, for det er her me står, med beina godt planta, i ei jord som skal vara for tusenar av generasjonar.

Interpellasjon, 12.juni 2003, Anne Kalvig:
Kampen for industriarbeidsplassane i Stavanger  

Spørsmål til ordføraren frå RV: korleis vil ordføraren bidra til å sikra industriarbeidsplassane i kommunen?

Vil kommunen gå ut med særskilt boikottoppfordring overfor Tou dersom slakteplanane deira blir vedtatt? Vil kommunen ta ytterlegare initiativ for å sikra arbeidsplassane på Rosenberg?

Bakgrunn:
Arbeidsplassane på Rosenberg og Tou er i akutt fare for å forsvinna, grunna stadig auka krav om stadig større profitt frå konsernleiingane. Om denne utviklinga får fortsetta utan motstand, vil norske industriarbeidsplassar snart vera ein saga blott, utflagga til fattigare land der arbeidarane kan utbyttast i større grad enn her, med endå større inntjening for kapitaleigarane. Raseringa av tradisjonsrike arbeidsplassar som Rosenberg og Tou er bare dei siste døma på korleis arbeidsplassar i distriktet blir ofra på profittalteret: der er ei generell nedbemanning i oljeselskapa, Kverneland Groups fabrikk på Nærbø er flagga ut, DSB sykkelfabrikken på Sandnes er nedlagt, Øglænd fabrikk likeså [andre/fleire døme?]. Kommunen får merka resultata av den altmeir aggressive turbokapitalismen som me er kopla opp til, ved at stadig fleire verksemder er på stadig færre, transnasjonale konsern sine hender.
Når store overskot ikkje er nok for kapitaleigarane til å la arbeidsplassar bestå, må me visa politisk motstand og vilje til å ta grep om situasjonen. (jmf vedtak frå i fjor, Leif skal senda meg) Utarma kommunar og private løysningar - eit skoledøme   (12.06.2003)

Interpellasjon, 08.desember 2003, Anne Kalvig:
Tilslutning til ordføreropprop og folkeaksjonen velferd!  

RV ber bystyret slutte seg til følgende opprop fra 124 ordførere overlevert til Stortinget og regjeringen den 25.november 2003:
Nok er nok! Tid for handling! Dette er ikke en henvendelse fra norske kommunepolitikere som er ute etter å forenkle sin egen situasjon eller som er ute etter å fraskrive seg ansvar. Dette er en henvendelse fra norske kommunepolitikere som er dypt bekymret for demokratiets overlevelse og for sine innbyggeres rettigheter. Vi er lei av å sitte igjen med svarteper på grunn av at det på sentralt hold føres en uansvarlig økonomisk politikk i forhold til de oppgaver som Storting og Regjering pålegger kommunene å gjennomføre. Vi er lei av at det ikke er samsvar mellom vedtakene og de økonomiske overføringene. Vi er lei av at sentrale politikere i valgkamper lover satsing på skole og omsorg samtidig som dere forverrer kommunenes økonomi. Vi er lei av alt pratet om det kommunale selvstyre når man har et statlig sektorisert overvåkingssystem som i praksis undergraver selvstyret. Vi krever at Stortinget vedtar et statsbudsjett som retter opp underbalansen i kommunenes økonomi. Jmf. innspill fra Kommunenes Sentralforbund. Vi krever en holdningsendring fra Storting og Regjering som gir 100 % dekning for kostnadene som kommunen påføres gjennom stortingsvedtak og andre forordninger fra Regjeringen og dens etater, dvs. slutt med å sende oppgaver til kommunene som dere ikke vil betale for. Vi krever at Storting og Regjering tar demokratiet på alvor og respekterer rettighetene til kommunenes innbyggere og bidrar til å gjenreise respekten for frivillig politisk arbeid.

Bystyret oppfordrer innbyggerne i Stavanger til å støtte dette oppropet til Stortinget og regjeringen, slutte seg til Folkeaksjonen Velferd og engasjere seg for å få kravene innfridd.

Spørsmål:
Vil ordføreren slutte seg til de 124 ordførerne som tar ansvar for å få samsvar mellom kommunens økonomi og oppgaver?
Vil bystyret oppfordre kommunens befolkning om å engasjere seg i kampen for kommunesektoren og for lokaldemokratiet? Interpellasjon, 08.desember 2003, Anne Kalvig:
Stavanger Kommune bryt barnekonvensjonen og likestillingslova, og forskjellsbehandlar innbyggarane!  

Sosialsatsane - ulovleg reknemåte
Når Stavanger kommune reknar ut kva ein familie som søker sosialhjelp har krav på i støtte, gjer dei seg skuldige i lovbrot, all den tid barnebidrag og barnetrygd blir rekna til familien sin inntekt. Norge har forplikta seg til å gjennomføra FNs barnekonvensjon frå 1. oktober i år, konvensjonen blei ratifisert for 10 år sidan. Kommunen sin praksis med å rekna bidrag og inntekt inn i heile familiens livsoppholdssatsar og ikke kun barnets, strir imot artiklane 2, 26 og 27 der det m.a. står:
Barn skal ikke forskjellsbehandles med bakgrunn i foreldrenes sosiale status
Partene skal anerkjenne ethvert barns rett til sosiale trygdeytelser, og skal treffe de nødvendige tiltak for at barnet oppnår fulle rettigheter i samsvar med landets lovgivning.
Partene skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre betaling av underhold for barnet fra foreldrene eller andre personer som har økonomisk ansvar for barnet, enten de bor innenfor landet eller i utlandet.

På grunn av den lovstridige reknemåten er det mange aleineforeldre som opplever at dei kjem over inntektsgrensa når dei søker sosialkontoret om hjelp, og dei blir ståande utan støtte i ein svært vanskeleg økonomisk situasjon. Dette går sjølvsagt utover barna, som t.d. ikkje får vera med på fritidsaktivitetar, som opplever at alle gjeremål og innkjøp må vegast for og i mot og svært ofte skrinleggast på grunn av familien sin fattigdom. Barna ser at mor eller far slit tungt på grunn av det økonomiske uføret. Foreldre opplever å ikkje ha råd til å ta dei jobbane som måtte by seg, for dei har ikkje økonomi til å ordna med tilstrekkeleg barnepass. Tapssituasjonen blir bekrefta og forsterka. Dette skaper ikkje kjensler eller erfaringar av tryggleik, meistring, fellesskap og framtidsvon hos barna, men er med på å gjera dei til ei utsatt gruppe, i dag, og i framtida.

Ulovlege barnehageprisar
Føy til denne situasjonen "regnbogealliansen" sitt framlegg om endra barnehagesatsar. For å oppfylla pålegget om makspris for barnehageplass på 2500,- i ein pressa kommuneøkonomi, lar ein nok ein gong aleineforeldrene få svi. Ved overgangen frå inntektsgradert betaling, til einskapsbetaling, skal grupper som tjener mindre enn 6 G ha høve til 66 % reduksjon i barnehageprisen, og 33 % ved inntekt mellom 6 og 8 G. Men dette skal ikkje gjelda aleineforeldre, fordi me då "urettmessig vil nyta godt av to stønadsordningar".

Likestillingsombodet har slått fast at denne logikken er lovstridig! Den vil slå negativt ut for aleineforeldra, som i all hovudsak er kvinner, og me skal som einaste gruppe betala mange tusen meir for barnehageplassar frå neste år. Stønad til barnetilsyn er ei statleg yting, ein rett me har som aleineforeldre, som ingenting har med kommunebudsjettet å gjera! Stønad til barnetilsyn er ikkje bare tenkt som eit økonomisk utjamningstiltak - også stadig redusert frå 70 til 64 % i 2004 - men er også ein aktivitetsstøtte fordi me er i ein ganske annan situasjon enn toforeldrefamiliar. Stønad til barnetilsyn skal også fungera som ein liten kompensasjon fordi ein som aleineforelder er under eit heilt anna tids- og energipress enn toforeldrefamiliar.

Det er uansett ikkje rett å rekna barnestønad opp i inntekt, like lite som ein reknar kilometergodtgjersle, eller andre former for økonomisk støtte, til toforeldre-familiar sine inntekter. Dette er ganske enkelt urimeleg forskjellsbehandling av byens innbyggarar. Heller ikkje barnebidrag skal reknast til inntekt, dette er jo for svært mange bidragsmottakarar (aleinemødre) blitt latterleg lågt, men er altså ikkje inntekt, men utgiftsdekning. Dette er grunnlaget for dei nye reglane - dekning av utgifter, ikkje som før bidrag til livsopphald for barn ein ikkje bor saman med, utifrå inntekt.

Då Kristiansand kommune i fjor blei gjort oppmerksam på det lovstridige i utrekninga av aleineforeldre si barnehagebetaling, gjorde dei straks om vedtaket.

Spørsmål 1:
Meiner ordføraren at Stavanger kommune ikkje skal følgja dei retningslinjene FNs barnekonvensjon har pålagt oss? Eller vil ordføraren gjera dei naudsynte tiltak for å endra den ulovlege praksisen ved inntektsutrekning for aleineforeldrefamiliar?

Spørsmål 2:
Meiner ordføraren at Stavanger kommune ikkje er forplikta av likestillingslova og likestillingsombodet sine vurderingar? Eller vil ordføraren sørga for at aleineforeldre sine rettar ikkje blir brotne for å få kommunebudsjettet til å gå opp? Vil ordføraren sjå til at Stavanger følgjer Kristiansand sitt døme?

Interpellasjon, 9. februar 2004, Anne Kalvig:
Konkurranseutsetjing: oppsummering av erfaringar  

Stavanger har vedtatt å konkurranseutsetja fleire av tjenestene sine. Dei fyrste erfaringane er ikkje særleg positive, jamfør problema med juletreinnsamlinga: eit stort tal abonnentar har ikkje fått henta juletrea sine, heller ikkje etter fleire purringar, i tillegg til at byøyane er «gløymt» i anbudet, noko som kan påføra kommunen ekstra utgifter. Pensjonsavtalar går tapt. Arbeidsmiljøet blir hardare. Enno er det for tidleg å seia korleis konkurranseutsetjing vil slå ut alle stader. Dette bør vi samla oss erfaringar om før kommunen går vidare på denne vegen.

I Trondheim er erfaringane med konkurranseutsetjing så dårlege at kommunen har vedtatt å ta tjenestene tilbake.

Stavanger kommune bør innføra ein pause i konkurranseutsetjing, og i mellomtida oppsummera erfaringane frå tjenester som alt er vedtatt sett ut på anbud. Når ei slik oppsummering ligg føre, bør bystyret ta ein ny debatt om konkurranseutsetjing er eit tjenleg middel.

Forslag til vedtak:
Stavanger kommune tar ein pause i konkurranseutsetjing for å få oppsummert erfaringar frå tjenester som alt er vedtatt sett ut på anbud. Når ei slik oppsummering er gjennomført, vil bystyret ta ein ny debatt om konkurranseutsetjing er eit tjenleg middel.

Interpellasjon, 9. februar 2004, Anne Kalvig:
Tilrettelegging for funksjonshemma  

Folk som har ulike former for funksjonshemmingar, møter ei rekke problem når dei skal bruka offentlege transportmidlar eller henvenda seg i offentlege bygg. I praksis er mange av dei utestengde frå slike stader som skal vera for alle. Rød Valgallianse foreslår at bystyret utnemner ei gruppe som skal kartleggja kva som hindrar funksjonshemma frå å gjera bruk av offentleg transport og offentlege bygg, slik at ein i neste omgang kan leggja ein langsiktig plan for å bøta på dette.

Gruppa bør ha med representantar frå Funskjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), som er dei som sit på ekspertisen.

Forslag til vedtak:
Ordføraren får i oppdrag å oppnemna ei gruppe som skal kartleggja kva som hindrar funksjonshemma frå å gjera bruk av offentleg transport og offentlege bygg, slik at ein i neste omgang kan leggja ein langsiktig plan for å bøta på dette. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) skal vera representert i denne gruppa. Eliten sin klagesong  (15.03.2004)

Legg ned 8-marstoga og skap nye arenaer for feministisk engasjement! Dette foreslår Hilde C. Solheim og fleire, i mediautspel 8. mars.

For oss som er, og har vore engasjert i kvinnerørsla som oppsto på 70-talet er dette sanneleg ikkje nytt og grensesprengande. For dette har vi høyrt så og seie kvart einaste år i 30 år. Syting og klaging frå media om 8. mars er faktisk heilt vanleg. Det som ser ut til å vere viktig for media å få fram akkurat denne dagen, er intervju med folk som meiner at "kvinnedagen er avlegs", "å gå i tog er avlegs", "likestillinga er komen for langt", og liknande intelligente utspill. At Klassekampen no også slår stort opp desse gamalmodige tankane forundrar oss ikkje.

I motsetnad til Hilde C. Solheim ser vi liv og røre over alt 8 mars. 8-mars er ein bevegelse - det er meir aktivitet rundt denne dagen no enn nokongong før. Det er fotballskole for jenter, det er debattmøter, det er utstillingar, det er filmar, her skulle det absolutt vere noko for einkvar smak. Dette skjer over heile landet - og mange organisasjonar samarbeider og skaper viktige nettverk. Det er stadig større innslag av unge jenter og guttar som deltar, og ulike etniske og religiøse grupper er bedre representert enn før, og utgjer ei viktig og naudsynt fornying av dagen.

Elles ber dagen og parolane preg av å villa sjå ting i samanheng, avdekking av maktstrukturar og av å målbera den kollektive kampen som sentral, dersom grunnleggande endringar skal få gjennomslag. Men for likestillingsfeministane rår kanskje ikkje ei forståing av koblinga mellom patriarkat og kapitalisme, av strukturell, global vold , utfordringar i arbeidslivet og behovet for ei sterk fagrørsle og ei sterk, radikal kvinnerørsle? Handlar det meir om eit individualistisk "Friheten til å leve Mitt liv med de gode ressurser Jeg har tilgjengelig"? Kor skolert er ein når ein kan påstå at norsk feminisme og kvinnerørsle "knapt har hatt en eneste ideologisk nyvinning siden 1970-tallet" (Kristin Engh Førde i KK 8. mars). Er det mytane ein vil reprodusera, eller er det den faktisk arbeidande og stadig sjølvreflekterande kvinnerørsla ein ønsker dialog med?

Hilde C Solheim, Hanne Helseth og Harriet Bjerrum Nielsen er einige om at "den feministiske veien videre ikke bør gå gjennom organisasjoner som Kvinnefronten og Ottar, som med sin historie og plattform er mot både porno og prostitusjon, og dermed legger sterke føringer på hva medlemmene står for." Tenk at kvinneorganisasjonar er imot både porno og prostitusjon! Ikkje rart Solheim og co føler behov for noko nytt!

Desse nytenkjande kvinnene vil nå melde seg inn i Norsk Kvinnesaksforening. No er det berre det at også Norsk Kvinnesaksforening er imot porno og prostitusjon. Dei er tilmed for kriminalisering av prostitusjonskundar. Dei er for 6-timars dagen og dei er imot pensjonsreformen. Faktisk samarbeider Kvinnefronten og Norsk Kvinnesaksforening nettopp fordi vi har erkjent at vi har mykje til felles. Vi ønsker Norsk Kvinnesaksforening absolutt til lykke med nye medlemmer. Men vi hadde hadde unt dei noko anna enn folk som drøymer om champis og kanapear i ei leiligheit på Frogner.


Anne Kalvig
Bystyrerepresentant for Stavanger RV

Interpellasjon, 22. mars 2004, Anne Kalvig:
Prøveprosjekt med 6-timarsdag i Stavanger Kommune  

Innføring av 6-timarsdag, i fyrste omgang som kommunalt prøveprosjekt, er eit gammalt krav frå den politiske venstresida, kvinne- og fagrørsla, nå med større aktualitet enn nokon gong. RV ønsker at Stavanger kommune igjen skal sjå på høvet til å innføra 6-timarsdag som prøveprosjekt, i ei tid då arbeidsløyse, førtidspensjonering, sjukefråver og deltidsarbeidande kvinner burde gjera 6-timarsdagsordning interessant for eit samla bystyre.
I 1994 søkte Stavanger om å bli prøvekommune for 6-timars arbeidsdag, etter initiativ frå SV. Søknaden blei avvist av Kommunenes Sentralforbund, men Oslo kommune starta på same tid eit tilsvarande prøveprosjekt, som blei evaluert i ein Fafo-rapport i 1997. I 2001 blei rapporten ”Tida er inne!” om 6-timarsdagen, utgjeven av forskingsstiftinga De facto, med ein rekke argument for og analysar av effektane av 6-timarsdag.
Nokre av dei viktigaste argumenta for prøveprosjektet, er etter vårt syn at:
6-timars arbeidsdag med full løn er eit viktig kvinnepolitisk krav, all den tid kvinner ”vel” deltidsarbeid for å få kvardagen til å henga i hop med det ulønna hus- og omsorgsarbeidet dei utfører. Kvinner ”vel” deltid også for at helsa skal halda fram til pensjonsalder. 69% av kvinnene i kommunesektoren arbeidde deltid i 2002. 6-timarsdag vil såleis virka til å gjera kvinner økonomisk sjølvstendige, og forhindra at dei blir pensjonstaparar, eit perspektiv som er meir aktuelt enn nokon gong, jmf. pensjonsreformsforslaget
6-timarsdag er det logiske svaret på eit stadig meir brutalisert og fleksibilisert arbeidsliv, jmf også Arbeidslivlovutvalet si innstilling til rasering av arbeidarvernet. Kortare arbeidstid vil skapa fleire arbeidsplassar, føra til å folk orkar å stå i fullt arbeid livet igjennom, og vil gje store innsparingar i utbetalingar til sjukepengar og uførepensjon, og bedra livskvaliteten til store grupper, ikkje minst kvinner
6-timarsdagen er også ein måte å bedra organsieringa av samfunnslivet generelt på, gjennom at tidsklemma blir mindre utmattande for alle partar, gjennom å letta trykket på barnehagar og sfo, og auka folk sine høve til å engasjera seg i samfunnsliv utanfor arbeidsplassen også

Erfaringar frå inn- og utland viser at sjukefråver går ned, trivsel aukar, og produksjonen stig mange stader merkbart ved innføring av 6-timarsdag.

Rådmannen har varsla nye kutt i tilbodet til kommunen sine innbyggarar. RV meiner dette er ein uansvarleg politikk, som medvite tillet statleg rikdom og ein stadig verre kommunal armod, i staden for at kommunenpolitikarane gjer opprør og rettar krav om ei fundamental styrking av kommuneøkonomien til sine sentrale partifellar! I denne situasjonen utfordrar me kommunen sine politikarar til nytenking, og eitt radikalt grep ein kan gjera for å komma innbyggarane sine behov i møte, er gjennom forsøk med 6-timarsdagen!

Interpellasjon, 10. mai 2004, Anne Kalvig:
Stavanger bystyre krev at kurdarane i vår kommune får bli , inntil heimreise er trygt!  

RV ber med dette om å få svar på om ordføraren og bystyret er bekymra over massiv tilbakesending av kommunens kurdarar til Irak? IOM (Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen) torer ikkje vera i områda dei skal transportera folk tilbake til, og FNs høgkommisær for flyktningar frårår sterkt at folk drar heim nå, det same gjer ministeren for migrasjon og fordriving i Irak.

Situasjonen er derfor at ein rekke kurdrarar frivillig har meldt seg til heimreise, og "avslutta" sitt forhold til Norge, men er forhindra frå å reisa tilbake, og lever nå som ikkje-personar i våre kommunar framleis. Dei har sagt opp arbeidet, er ikkje folkeregistrerte og totalt rettslause. Ei anna stor gruppe kurdarar ønsker ikkje reisa tilbake det krigsherja, okkuperte heimlandet, og lever likeeins som "ikkje-registrerte" innbyggarar etter UDI si massive oppholdsavslagsrunde - dei betalar skatt som arbeidstakarar, men har få eller ingen rettar innanfor det norske velferdssystemet.

Stavanger Aftenblad, ved journalist Ingeborg Eliassen, har skrive om denne situasjonen i lengre tid, og RV arrangerte møte den 24. april med Erling Folkvord, der ei rekke fortvila kurdarar fortelte sine historier. Dei ønsker å arbeida og bli i landet, og ser ingen høve til å reisa heim til utrygge forhold i eit land der krigshandlingane er kvardagslege, boligmangelen er akutt, og infrastrukturen ikkje fungerer.

Dette dreier seg om menneske i vår kommune og våre nabokommunar. Best kjent er nok saka om Asia Kalil Teshko i Hå kommune, som fekk avslag på sin asylsøknad, på tross av at ho risikerer æresdrap heime, og har 5 døtre som lever som tiggarar i den verste bydelen i Bagdad, etter at foreldra måtte flykta med dei yngste barna. Teshko har prøvd å få døtrene til Norge, ei er allereie drepen i eit bombeangrep. Nå kan det vera at Teshko si sak likevel blir innvilga, hennar sak har som ei av to, av i alt 600 avslag, den 26. april blitt lagt fram for ei nemd på 3 personar. Alle andre avslag har blitt gjort av einskilde saksbehandlarar. Mange saker som før ga opphold på humanitært grunnlag, ender nå som avslag.

I denne situasjonen er det at Erna Solberg ønsker å utvida regelen om 48 timars behandling av antatt grunnlause asylsaker, til fleire land enn dei allereie 50 såkalte "trygge" statane. Teshko si sak er løfta fram av Aftenbladet, og dei har via Kirkens nødhjelp og Universitetet i Bergen greidd å dokumentera sanninga i hennar historie. Før dette var saka hennar antatt grunnlaus. Det seier seg sjølv at kvinners rett til opphald på grunn av kjønnsbasert forfølging, vil forvitra yttarlegare, med den innstramming Solberg foreslår, i ein allereie dehumanisert asylpolitikk, sjølv om me har ein prest som statsminister.

Stavanger bystyre har eit ansvar for alle sine innbyggarar! Me kan ikkje roleg sjå på at folk blir forsøkt sende heim til land FN ber oss la vera å senda folk til, og at kurdarar har "tålt opphold", men er ikkje-eksisterande i vårt velferds- og rettssystem, og blir ein ny pariakaste!

Dersom Bystyret deler RV si bekymring, vil ordføraren formidla dette til si partifelle kommunalminister Erna Solberg, som er direkte ansvarleg for den politikken som blir ført, og vil resten av Bystyret sine medlemmar ta opp saka med sine partifellar på Stortinget? Ansvarleg budsjett? for kven?  (10.12.2004)

RV sine viktigaste poeng i mandagens budsjettdebatt, var å få fram kva årsakene til kommunal armod er, kva kommunepolitikarar si rolle er, og kva som eigentleg ligg i honnørordet ?ansvarlegheit?. I tillegg til budsjettforslag, hadde me fire separate forslag til styrking av kommuneøkonomi, som me ønska å få sjølvstendig votering over.

Er det å vera ansvarleg, å vera Erna Solberg sitt lydige skrankepersonale og arbeida iherdig for å bygga ned velferdsstaten? Eller er våre viktigaste oppgåver som kommunepolitikarar, å synleggjera og å slåst for at folk sine behov blir ivaretatt? Er ansvarlegheit det å godta stadig større statleg rikdom, og stadig større kommunal fattigdom? Kva med det sviket dette inneber overfor veljarane, som har vist oss tillit gjennom å gje oss sine røyster ved valet? Andre måtar å handtera omfordelinga av ressursar frå stat til kommune, og frå det offentlege til private lommer, er å nekta å bøya seg, og gjera opprør! I Notodden kommune, er RV i posisjon gjennom Solidaritetslista. I deira budsjettarbeid gjekk Asgeir Drugli, varaordførar frå RV, høgt og tydeleg i mot Høgre og co si vellystige rasering av velferdsstaten, ved å sei: me nektar å vera lydige idiotar for Erna, vil ho ha lagt ned denne sjukeheimen, får ho komma hit og gjera det sjølv, viss ho tør! Dét er etter vårt syn å visa ansvarlegheit, og mot, på folk sine vegne. For oss ligg ikkje graden av seriøsitet i eit parti, i korvidt det evnar å realisera statleg utarmingspolitikk i sin kommune, men i kva grad partiet slåst for folk og velferd!

RV er ikkje aleine om å kritisera skatte- og fordelingssystemet som er medverkande til at me har store underskot i kommunane, og til at desse ikkje kan halda oppe tjenestenivået for innbyggarane sine. Rådmannen i Stavanger er også tydeleg her, og skriv i sin handlingsplan at Stavanger manglar 150 millionar for å kunna halda oppe driftsnivået, og at forverringa har akselerert dei seinare åra. RVs forslag til å bøta på denne situasjonen, er innlysande, nemleg at staten må dekka kommunane sine underskot og auka overføringane. Meir spesifikt krev me i vårt forslag at kommunane igjen får høve til å kreva inn selskapsskatt, jmf dei enorme rikdommane som sirkulerer i vår region, utan at det offentlege har demokratisk kontroll over desse resurssane. Vidare krev me at skatt på aksjeutbytte, som figurerer i skattelistene men som faktisk aldri blir betalt inn - fordi beløpa allereie blir ?godgjorte? av stat og kommune før dei blir innbetalte - igjen må komma fellesskapet til gode og ikkje framstå som falske bidrag (bare i fjor gjekk Stavanger glipp av 240 mill på grunn av denne skatteparadisordninga!). Me krev også at utbyttet frå Lyse må aukast for eigarkommunane, så lenge overføringane frå staten kun er eigna til utarming.

Partia får taletid etter kor mange representantar dei har. Det tyder at RV, med sin eine representant, totalt får tala i 7 minutt i budsjettsamanheng! Høgre og tilsvarande store parti, har tre kvarters taletid. Det demokratiske ved denne praksisen kan sjølvsagt diskuterast ? ikkje bare har dei store partia langt meir makt på grunn av sin overlegne representasjon, men dette skal altså også understrekast og forsterkast i høve til kven som har tilgang til å ytra seg. Me er sjølvsagt innforståtte med at ein må ha eit system i høve taletid ? men gjeve bystyret sine få møte, og gjeve den forma for representasjon som dei større partia får i kommunepolitikken sine andre fora, slår dette veldig negativt ut for dei som allereie er i mindretal.

Som vanleg fekk me lang debatt om eit allereie vedtatt og kjent budsjett. At dei ulike partia denne dagen tydeleg viser kor dei står ideologisk og verdimessig, gjer det likevel interessant å lytta til i alle fall delar av debatten. At eit bystyremøte varer over 10 timar, kopla med at me har utruleg få bystyremøte pr år (kun 3 i haust!), men desto fleire møte i formannskap, kommunalstyre og ulike utval, er etter vårt syn medvirkande til å undergrava kommunepolitikken, og bystyret, sin legitimitet og reelle demokratiske makt. Me er absolutt interesserte i ein diskusjon om fordelinga og organiseringa av dei kommunalt folkevalte, og om uttøyminga av bystyret, øvste politiske organ, sitt faktiske mandat.

Og for avslutningsvis å ha kommentert vårt forslag til å kutta kommunal løn til gatepresten: me er ikkje imot at ein gateprest viser omsorg for trengande, men me meiner at ein så stor organisasjon som Kirken, Den Norske, sjølv må ta ansvar for avløninga her. Og me nyttar dømet for å påpeika at det er langt i frå tilforlateleg og rimeleg at Stavanger kommune har overlate viktige, lovpålagte oppgåver innan helse og omsorg, til livssynsbaserte aktørar som Bymisjon og Frelsesarmé, i staden for at dette blir ivaretatt av offentlege, nøytrale instansar, som skulle vore sikra god, trygg ressurstilgang, for slik å gje kommunen sine innbyggarar eit oppdatert, livssynsnøytralt og heilskapeleg tilbod. Dagens situasjon er ikkje i tråd med verken religionsfridom eller visjonen om ein velferdsstat som på nøytral basis skal sikra alle vern og omsorg, ikkje minst dei svake og utstøytte.


Anne Kalvig
Bystyrerepresentant for Stavanger RV