Rødt

Kart over Norge

Lokallag

Menu

Skjulte klimafornektere

Det finnes to typer klimafornektere. Den det snakkes minst om er den mest skadelige.


Av Elin Volder Rutle, miljøpolitisk talsperson i Rødt

De vitenskapelige klimafornekterne er velkjente fra før. Mindre kjent er de som fornekter hvilke politiske og økonomiske følger vitenskapen om klimaendringene må føre med seg. Vi er i ferd med å få en ny regjering som inneholder begge to.

I dag kommer FNs nyeste klimarapport. Lekkasjene har allerede sagt det mest vesentlige. Klimaendringene er menneskeskapte, det får alvorlige konsekvenser for natur, økosystemer og vårt livsgrunnlag. Havet stiger, vi får mer regn og Golfstrømmen svekkes. Utviklingen går raskere enn man trodde og konsekvensene blir langvarige.

Kampen om rapportens troverdighet er allerede i gang. Vitenskapelige klimafornektere vil finlese FN-rapporten i jakt på kommafeil, sviktende kildemateriale og annet som er egnet til å så tvil ved konklusjonene.

I Norge er det Frp og en liten gruppe kalt Klimarealistene som har vært vitenskapelige klimafornektere. De har fått mye motstand i offentligheten. Det er viktig å konfrontere dem som undergraver forskernes konklusjoner. Likevel er det ikke de som må ta hovedansvaret for at lite skjer med klimautslippene.

De vitenskapelige klimafornekterne hadde ikke vært noe stort problem, hadde det ikke vært for at de får følge av de skjulte klimafornekterne: De som anerkjenner klimaforskernes konklusjoner, men likevel overser hva det krever av politiske og økonomiske endringer. Høyre og Arbeiderpartiets enighet om business as usual er sånn sett et større klimaproblem enn Frp.

Klimafornektelsen viser seg særlig i hvordan de klamrer seg til skitten energiproduksjon i stedet for å bygge ut produksjon av ren energi. Norges største forurenser er olje- og gassindustrien. En borgerlig regjering vil ikke forandre på det. Venstre og Krfs rørende engasjement for å verne Lofoten, Vesterålen og Senja har liten effekt for klimaet, så lenge de ellers vil gi olje- og gassindustrien frie tøyler. Alle de borgerlige partiene lukker øynene for anbefalingene fra det internasjonale energibyrået om at to tredjedeler av kjente olje- og gassressurser må ligge der de er om vi skal klare 2-gradersmålet.

Karbonfangst ble presentert som en alternativ løsning. I stedet for redusert utvinning og bruk av fossil energi skulle man fange og lagre karbonet som utløses. Karbonfangst har aldri vært et tiltak som kan løse klimaproblemene, selv om det kanskje kan gi et lite bidrag. 1 kg kull gir 3,7 kg co2-gass. Det er mer ustabilt og tar mer plass. Det er fysisk umulig å lagre alt på samme sted som man hentet det fra. Begravelsen av Mongstadprosjektet forrige fredag viser at også teknologien fortsatt ikke finnes. Likevel beholder de skjulte klimafornekterne troen på karbonfangst. Strikken strekkes langt for å slippe å innrømme at fortsatt oljeproduksjon ikke er forenelig med klimaforskningens konklusjoner.

Sammenligner vi Høyre og APs klimamål med hva FNs klimapanel mener, er klimafornektelsen deres mindre skjult. FN sier de norske utslippene må ned til mellom 30-37,5 millioner tonn i 2020. Høyre og AP holder seg til klimaforlikets mål om 44.

Lave ambisjoner følges av en tro på at teknologi løser alt. “Det er ingen motsetning mellom vekst og bærekraftig utvikling”, skrev Høyres miljøpolitiske talsmann, Nikolai Astrup, i Morgenbladet i desember 2012. Som skrivebordsteori høres det fint ut, men virkeligheten viser en tydelig sammenheng mellom økt vekst og høyere klimautslipp.

Ingenting tyder på at teknologiske forbedringer hindrer at vi bruker mer ressurser og slipper ut mer avfall og klimagasser enn kloden tåler. Det hjelper eksempelvis ikke med mer effektive biler om vi kjører mer. Fra 2002-2012 falt utslippet fra nye biler med 27 prosent. Likevel økte utspillene fra veitrafikken med omtrent én million tonn i samme periode. Det internasjonale energibyrået har slått fast at energiproduksjonen i dag har like store utslipp som for tjue år siden, til tross for en boom i fornybar energi.

Klimaendringer har stått høyt på den internasjonale agendaen i mer enn 20 år. Hvorfor skjer det ingenting? Fordi vi ikke kan løse klimakrisen uten å samtidig gjøre noe med presset til økt forbruk som vekstøkonomien tvinger fram. Dette er kjernen i de skjulte klimafornekternes selvbedrag.

Økt privat forbruk og veksttvang er kapitalismens drivstoff. Uten det stopper motoren. Men drivstoffet er ikke bærekraftig i lengden. I dag lønner det seg å lage produkter med planlagt kort levetid, slik at vi må kjøpe nytt oftere. Derfor lages det printere som er programmert til å slutte å fungere når man har skrevet ut et gitt antall sider. Derfor kommer det stadig nye versjoner av produkter med kun minimale endringer, så vi ønsker oss noe nytt fortere enn nødvendig. Derfor er det komplisert og dyrt å bytte batterier på en del klokker og småelektronikk, så det enkleste blir å kjøpe nytt. Er dette grunnen til at den første mobilen jeg kjøpte er den som har holdt lengst? I disse dager er man heldig om den varer et år.

Dette systematiske sløseriet må ta slutt hvis vi skal få kontroll på temperaturstigningen. Men når hørte du sist Arbeiderpartiet eller Høyre snakke om det? Det er ikke så rart. En politikk for å unngå planlagt kort produktlevetid ville fått aksjemarkedene til å skjelve. Derfor velger de å fortsette fornektelsen og håper problemet går over av seg selv. Men ingenting tyder på det.

Festtaler om klima som vår tids viktigste utfordring følges ikke av handling, men i stedet av rapport etter rapport med tiltak som ikke blir gjennomført. Når stortingspartiene møter en akselererende katastrofe med store ord og små tiltak er det ikke bare skadelig for klimaet, det svekker også det folkelige engasjementet og innsatsviljen vi trenger for å handle før det er for seint. Da trenger de skjulte klimafornekterne de som åpent ikke tror på vitenskapen, slik at de kan rette fokuset mot dem som ikke tror i stedet for på dem selv som ikke handler.

Publisert i Klassekampen 27.09.2013.

Google+