Rødt

Kart over Norge

Lokallag

Menu

Faktaark Ukraina

Ukraina – fakta ark.

1 Hva slags konflikt?

Primært er dette en stormaktskonflikt som har ført til en borgerkrig, hvor USA og Russland er hovedaktørene, sjøl om den sjølsagt også spiller på indre motsetninger i Ukraina som vi drøfter i de neste punktene.

Det har pågått en drakamp mellom stormaktene helt siden Ukraina ble den staten det er i dag i 1991, etter at Sovjetunionen brøt sammen. USA har hele tiden vært pådriveren ved å presse på for at Ukraina, og de andre øst-europeiske statene skulle komme inn i deres innflytelsessfære.

Dette er 3.runden i prosessen for å få Ukraina inn i Nato, og samtidig tettere knytta til EU.

Når Erna Solberg repeterer at det er Russland som har ansvaret for krigshandlingene nå, ser hun ikke bjelken i sitt og Vestens øye. Hun overser de siste vel 20 åras historie og hvordan den akutte konflikten vi har i dag ble satt i gang. Den startet ikke ved Russlands gjenerobring av Krim.

Noen knagger å henge denne utviklinga på:

-Ukraina var det første Østblokklandet som inngikk partnerskapsavtale med Nato – i 1995.

-Det 2.framstøtet kom i 2008, da Ukraina ble erklært såkalt «Member Association Partner» og startet prosessen mot fullt medlemskap.

Dette ble stanset opp etter valget i 2010 og en opinionsmåling som viste at det var klart flertall mot NATO medlemskap.

-Det 3.forsøket kom nå, knyttet til framstøtet for å få en assosieringsavtale med EU høsten 2013.

Etter kuppet 22.februar 2014 er dette fulgt opp igjen, sjøl om president Porosjenko etter valget 25.mai erklærte at NATO-medlemskap ikke var aktuelt nå. Statsminister Yatsjenuk har imidlertid flere ganger nå i høst proklamert at Ukraina må bli medlem, og USA skal delta i en militærøvelse i Ukraina i midten av september, hvor også Norge har meldt på flere stabsoffiserer! Avtroppende NATO-sjef Fogh Rasmussen har kommet med motstridende uttalelser, fra at Ukraina må få bli medlem til at N ATO ikke bør være med å gi Ukraina militær støtte nå (3.sept). Det siste i motsetning til Obama, som samme dag oppfordrer til militær hjelp og som også skal være med på militærøvelsen der snart. Etter at en våpenstillstandsavtale ble inngått 5.september, konkluderte NATO-toppmøtet i Wales med at NATO som sådant ikke skulle sende våpen til Ukraina, men at det var opp til enkeltlanda om de ville.

-NATO-framstøtene kommer, som mot de andre Østblokklanda, parallelt med framstøt fra EU, som et uttrykk for at USA trekker sine europeiske allierte med seg.

Ukraina inngikk partnerskapsavtale med EU i 1994, som ble utvidet i 2002. EU-sjef Barosso erklærte i 2005, at EU-medlemskap måtte være målet for Ukraina. Pga av den økonomiske krisa, som også ramma Ukraina svært hardt (se pkt 3), kunne EU ikke tilby medlemskap nå i 2013, bare en politisk assosieringsavtale kombinert med kriselån gjennom IMF på sedvanlige knallharde betingelser. Disse avtalene ble vedtatt 27.juni og er i ferd med å iverksettes. .

-En innlemmelse av Ukraina i USA og Vestens interessesfære vil bety å sprenge en ny grense for innringinga av Russland. Det er i dag bare Ukraina, Hviterussland og Moldova igjen av den gamle europeiske Østblokken som ikke er innlemma i USA-sfæren, pluss de tidligere sovjetrepublikkene Georgia og Armenia. Andre tidligere Warzawapaktland ble tatt inn i NATO i to puljer i 1999 og 2004. Dette tiltross for forsikringene overfor Gorbatsjov om at NATO ikke ville gå østover ved Tysklands gjenforening. Avtalen fra 1997 om ikke å utstasjonere NATO-tropper i de baltiske landene er også feid til side i den opptrappinga av «marsjen mot øst» vi har sett i forbindelse med Ukraina-konflikten nå. Og Norge er med på denne ferden gjennom allerede å ha hatt F-16 fly over Baltikum, fortsatt med i NATO-flåte utenfor Baltikum og skal være med på militærøvelse i Latvia i september. 

2 Historisk bakgrunn for dagens Ukraina.

Ukraina har en kort periode som egen, sjølstendig stat. Som navnet også signaliser, «landet hinsides grensen», bor ukrainerne i et område hvor grensene har vært flytende og hvor flere sterke stater har rykket inn og flyttet grenser opp gjennom tidene. Bortsett fra en kort periode rundt midten på 1600-tallet har den sjølstendige staten Ukraina bare eksistert etter 1991.

Denne historia kommer også til uttrykk ved at innbyggerne føler ulike nasjonale tilknytninger, som også uttrykkes gjennom at 78% av innbyggerne ser på seg sjøl som ukrainere, 17% som russere, pluss mindre minoriteter som polakker, moldovere, hviterussere og tartarer. Ca. 67% har ukrainsk som hovedspråk, mens 24% har russisk, men de forstår hverandres språk. (Tallene refererer til Store Norske leksikon). Historia forklarer også at mange som bor i dagens Ukraina ser på russerne som et slags herrefolk.

Kort summert (se leksikon eller nettet for ytterligere utbrodering):

-Opprinnelsen var Rus-staten, eller Kievriket ca. 800-1200. Dette var også starten på den russiske statsdannelsen.

-Da Kievriket ble invadert av mongolene/ tartarene ble makthaverne i Kiev drevet nordover og etablerte storfyrstedømet Moskva, hovedsetet for det kommende Russland.

-Tartarene holdt makten i Kiev til ut på 1300-tallet, da de regionale stormaktene Litauen og Polen tok over og drev tartarene tilbake til Krim. Polen fikk etter hvert overtaket og i 1569 kom mesteparten av dagens Ukraina under Polen. Den gamle adelen ble da fortrengt av polske stormenn.

-Et opprør mot det polske styret førte til et kort intermesso med en uavhengig ukrainsk stat rundt Kiev fra 1648 til 1654. Den var avhengig av russisk støtte for å stå i mot Polen og i 1654 aksepterte Ukraina russisk overherredøme og Russland gikk direkte inn i krigen.

-Etter at Polen var slått ble områdene øst for Dnepr (hvor dagens omstridte område ligger) innlemmet i Russland, mens Polen-Litauen fikk beholde det som er dagens Vest Ukraina i et knapt hundreår til. Deretter ble disse områdene også innlemma i det russiske imperiet.

-I kjølvannet av Napolenskrigene osv. kom også Østerrike-Ungarn inn på arenaen og tok kontrollen over deler av dagens Ukraina.

-Den 1.verdenskrigen, med sammenbruddet av de russiske og østerrikske imperiene, sammen med den russiske revolusjonen, brakte så ukrainsk sjølstyrebevegelse fram igjen. Tre kortliva forsøk på å etablere en republikk fant sted, det ene under tysk beskyttelse i 1917. Det endte opp med at størsteparten av landet ble med i sovjetrepublikken Ukraina, mens områder i vest ble del av Polen. 

-Under 2.verdenskrig var Ukraina okkupert av Tyskland fra 1941 til 1944.

-Sovjet krevde at Ukraina og Hviterussland begge ble anerkjent som FN-stater i 1945, sjøl om de begge også var sovjetrepublikker.

-Nåværende Ukraina ble en sjølstendig republikk 24.august 1991.

-Krim har sin egen historie: gresk koloni fra 600 f.Kr, til under Romerriket, Bysants og Genova, til tartarene kom utpå 1200-tallet. I allianse med det osmansk riket holdt de kontrollen til Russland tok over på midten av 1600-tallet, også gjennom sterkt innflytting. I dag er ca 58% av innbyggerne på Krim russere, 24% ukrainere og bare ca 12% tartarer.

Da Krustsjov i 1954 overførte Krim fra Russland til sovjetrepublikken Ukraina, fikk halvøya statusen som autonom republikk i Ukraina, med flåtebyen Sevastopol som igjen en egen adskilt autonom region.

3 Utviklingen etter 1991 og det indre grunnlaget for dagens konflikt.

Dette notatet tar ikke mål av seg til å være noen utfyllende analyse av samfunnsutviklingen i det uavhengige Ukraina. Men vil peke på noen trekk som er relevante for å forstå den krisa som Ukraina nå er oppe i:

*Ukraina bygde i sovjetperioden opp en sammensatt og utvikla økonomi, der industriproduksjon med avanserte industriprodukter spilte en ledende rolle, i tillegg til landbruksproduksjon, kjemisk industri og gruvedrift. På starten av 1990-tallet ble Ukraina rangert som den 10.største økonomien i verden.

*Omdanninga fra plan- til markedsøkonomi var brutal, mellom 1991 og 1999 ble det ukrainske brutto nasjonalproduktet halvert. Senere har det økt noe, men er fortsatt ikke oppe på nivå med sovjetperioden. 24 % av befolkninga lever under fattigdomsgrensa. De brutale privatiseringene på nittitallet førte også med seg en generell nedgang i levestandarden. Høyere dødsrater, lavere fødselsrater og høy utvandring gjorde at Ukraina i 2007 var det landet i verden med raskest fallende befolkningstall.

*Etter oppløsningen av Sovjetunionen har den økonomiske makta i landet tilhørt de ukrainske oligarkene, styrtrike pamper som skaffet seg kontroll over den tidligere statseiendommen ved hjelp av personlige bekjentskaper. Oligarkene har også øvd stor direkte og indirekte innflytelse over landets politikk, ved å skaffe seg selv regjeringsposter, finansiere partier, eie og kontrollere medier og kjøpe seg innflytelse over parlamentsmedlemmer.

*Siden politikk har dreid seg minst like mye om personlig makt som om ideologi oppstår det hele tiden nye partier mens gamle legges ned, og politikere bytter gjerne parti fra valg til valg. (Sittende statsminister Arseniy Yatsenyuk har vært medlem i fire ulike partier fra 2007 til i dag) Få partier utenom kommunistpartiet med sine 120 000 medlemmer har noen medlemsmasse av betydning, under 1 % av ukrainerne er medlemmer i et politisk parti.(kilde: engelske Wikipedia) Den eneste konstante politiske spenningen har vært mellom de russiskorienterte partiene og velgerne i øst og de EU-orienterte i vest. Mens de vestligorienterte vant valgene i 2004 og 2007, vant de østligorienterte valgene i 2010 og 2012. Brakvalget av den vestorienterte oligarken Petro Porosjenko i 2014 var prega av uvanlig lav valgdeltagelse i de russiskorienterte regionene i Øst-Ukraina.

*Oligarkklanenes enorme innflytelse over ukrainsk politikk har også gitt seg utslag i enorme korrupsjonsproblemer som gjennomsyrer hele samfunnet. I 2012 rangerte Transparency International landet på 144. plass av 176 undersøkte land. Bestikkelser av offentlige tjenestemenn har vært vanlig på alle nivåer av samfunnet, og engelske Wikipedia anslår at 10 - 15 % av statsbudsjettet har endt opp i lommene til korrupte tjenestemenn. Samtlige partier som har vunnet valg de siste årene har hatt kamp mot korrupsjon som en av sine fanesaker, men problemet har bare blitt verre og verre.

*Privatiseringa av samfunnseiendommen førte med seg en rask integrering av i verdensøkonomien Økonomien ble orientert mot produksjon og eksport av råvarer for verdensmarkedet, spesielt det europeiske, mens den kunnskapsintensive industriproduksjonen og produksjon retta mot innenlandsmarkedet ble neglisjert. Dette skapte også et sjikt av milliardærer som gjorde seg rike på finansspekulasjon, mens landets økonomiske ryggrad ble knust. Fra midten av 2000-tallet oversteg importmengden verdien av eksporten.

*Denne utviklinga gikk parallelt med den sterkere orienteringa mot EU, ledet av politikere som også ble en del av dette oligarksjiktet. Den gradvise, raske tilnærminga til EU referert i punkt 1 illustrerer dette. Under Oransjerevolusjonen i 2004 fikk den ledende representanten for «EU-fløyen», Tymosjenko, overtaket i statsledelsen. At det var pengene og ikke ideologien som styrte henne ble demonstrert da hun ramla ned fra maktens tinde i 2010. Hun havna i fengsel på grunn av at hun berika seg personlig på gassavtale østover, med Putins Russland. Hun tilhører milliardærklubben i landet.

En annen sak var at dommen også var politisk, et ledd i maktkampen mellom oligarkene. Den Russland-vennlige Janukovitsj fulgte jo opp EU-tilnærminga etter 2010. Han prøvde imidlertid å balansere de sterkt EU-vendte oligarkene opp mot oligarkene med base i den innenlandske økonomien, samtidig som han prøvde å balansere EU opp mot Russland, som vi går nærmere inn på i punkt 4.

*Et omstridt spørsmål har vært hvor stor innflytelse ekstremhøyre og nynazistiske partier har fått i dagens Ukraina.

Det viktigste høyreekstreme partiet som har vokst fram i det nye Ukraina er «Den allukrainske unionen «Svoboda», eller bare Svoboda., som ble stifta i 1991 under navnet Ukrainas Sosialnasjonale Parti. De var inntil nylig med i samme europeiske nettverket som British National Party og ungarske Jobbik. De har den ukrainske ultranasjonalisten Stepan Bandera, som samarbeida med nazistene under 2.verdenskrigen for å nå sine egne mål, som en av sine helter.

De var tidligere i allianse med Viktor Jusjtsjenkos Vårt Ukraina, men ble kasta ut derfra i 2004 da lederen Oleh Tishnybok kom med antisemittiske utspill. Foran parlamentsvalget i 2012 var de med i alliansen til Tymosjenko, Fedrelandsforbundet, og fikk opp mot 40% i visse enkeltvalgkretser i Vest. I Lviv oblast fikk de 26%. I interimsregjeringen etter februar-kuppet fikk de 4 av 25 statsråder, pluss statsadvokaten. 

Under Euromaidan voks Pravy Sektor (Høyresektoren) fram som det mest militante høyrenasjonalistiske partiet. Det ble stiftet i november 2013, som et nettverk av flere høyreekstreme grupper, også nazistiske, og ble et politisk parti 22.mars 2014.

Partilederen, Dmytro Yarosh, ble foreslått til sjef for det Nasjonale Sikkerhets- og Forsvarsrådet i

Ukraina, men ble ikke utnevnt og takket så nei til sjefsposten i Sikkerhetsrådet.

Partiet, i likhet med Svoboda, har oppretta en egen brigade som deltar i Kievs anti-terror-kampanje i Øst Ukraina. De deltar også i den såkalte Azov-brigaden. Pravy Sektor er Ukraina-sjåvinister og mot både Russland- og EU underdanighet, men i den fasen vi har gått gjennom nå har de vært i allianse med EU-oligarkiet.  

-En avgjørende betydning for at den kommende Euromaidan-bevegelsen fikk så stor oppslutning var imidlertid ikke at folk flest tok parti for EU versus Russland. Men at det store flertallet ville sette til side hele det korrupte politiske establishmentet som hadde ført Ukraina inn i den djupe krisa som akselererte også etter 2008-09-krisa. Tymosjenko ble også avvist da hun viste seg på Uavhengighetsplassen etter 22.februar 2014. Men hennes parti, Fedrelandspartiet, har kapret de ledende stillingene i den nye regjeringen etter 22.februar. De progressive kreftene i Maidan-opprøret, som Rødt uttrykte støtte til, ble satt på sidelinjen.

4 Dagens Ukraina-konflikt.

Borgerkrigen som nå har rast er direkte utløst av offensiven for å få Ukraina, men også flere av de resterende Østblokklanda inn i NATO-EU-folden. Samtidig som Russland nå har nådd sin «smertegrense» og sier «langt nok nå», slik de gjorde da de hindret NATO-medlemskap for Georgia i 2008. De har de siste årene jobbet for å demme opp for det de oppfatter som en innringing av seg, ved å lansere en såkalt euroasiatisk tollunion som alternativ til EU-innlemming.

*Slaget står om seks tidligere sovjetrepublikker som blir stilt overfor valget mellom tollfri handel med enten Russland eller EU Begge alternativene utelukker det andre: Foruten Ukraina gjelder dette Hviterussland, Armenia, Aserbajdsjan, Georgia og Moldova.

I begynnelsen av september 2013 hadde Hviterussland og Armenia valgt å følge Russland. Aserbajdsjan og Georgia hadde signalisert at de ville ha avtaler med EU. Moldova er paralysert av den innenrikspolitiske situasjonen. Sjøl om regjeringen nå er EU-vennlig, bremser den russiskvennlige utbryterrepublikken Transnistra for en beslutning der. Dermed er fokuset nå på den «feiteste biten», Ukraina.

*EU-kommisæren for utvidelse av EU, Stefan Fule, gikk hardt ut mot avtalen mellom Russland og Armenia og beskyldte Russland for maktmisbruk og utpressing. Han annonserte at han ville dra til Armenia sammen med en større EU-delegasjon, hvor han ville komme med nye tilbud om fordeler ved en EU-avtale. Men foreløpig står avtalen med Russland ved lag.

*19.september 2013 meldes at den ukrainske regjeringen enstemmig har vedtatt å inngå en omfattende assosiasjonsavtale med EU, som skulle ratifiseres på EU-toppmøtet i Vilnius i Litauen 28-29. november. Statsminister Asarov innrømmet at avtalen bl.a. forutsatte gjennomføring av økonomiske reformer i Ukraina, som ga en åpning for at Putin kunne prøve samme taktikken som Fule gjorde overfor Armenia

*21.november kunngjorde regjeringen at parlamentet hadde sagt nei til en betingelse fra EU om at Tymosjenko skulle settes fri før avtalen kunne inngås. Samme dag gikk president Janukovitsj ut og sa at Ukraina ville «fortsette veien mot EU-integreringa», men at hans regjering samtidig ville etablere en komite for å løse handelsspørsmål, der både Russland, Ukraina og EU skulle delta. Han hadde før dette vært og snakket med Putin i Moskva, da han var redd for russiske straffetiltak. Han fikk der tilsagn på at Russland ville redusere prisen på gass fra 400 $ til 265 $ pr 1000 kubikkmeter, og å gi Ukraina økonomisk støtte i form av et lån på 15 mrd $.

Dermed var EU-avtalen med sine betingelser, og koblet til harde IMF-betingelser for lån, satt på sidelinja. Dette satte i gang protestbevegelsen som utviklet seg til Euromaidan-bevegelsen, samtidig som Janukovitsj nektet å skrive under EU-avtalen på møtet i Vilnius.

Euromaidan.

*Euromaidan-bevegelsen ble ganske raskt en massebevegelse og i begynnelsen av desember ble rådhuset i Kiev okkupert. BBC oppga ca 800 000 i demonstrasjoner.

-At Janukovitsj satte inn spesialenheten Berkut mot demonstrantene og voldelige høyrekrefter som Privy Sektor og det nasjonalfascistiske partiet Svoboda fikk spille en ledende rolle i opposisjonsbevegelsen gjorde at de demokratiske kreftene i opprøret ble satt på sidelinja. Det utviklet seg til voldelige sammenstøt og de første dødsfallene kom utover i januar 2014.

-I midten av februar så det ut som at det ville komme til en avtale mellom regjeringen og opposisjonen. Alle demonstrantene som var fengsla siden desember ble satt fri, samtidig som okkupasjonen av Rådhuset og andre offentlige bygninger ble avslutta.

Men 18.februar braker det løs igjen. 18 døde, også 7 politibetjenter, og flere hundre sårede. Ca 25000 omringer Uavhengighetsplassen, ifølge BBC. Voldsomhetene trappes opp fram til et toppunkt 20.februar. Samlet antall døde disse dagene var rundt 100.

Det er ennå ikke klarlagt helt hvem som dro i gang denne opptrappinga og som var ansvarlig for de fleste drapene. Men ganske opplagt at både sikkerhetsfolkene og Privy Sektor var viktige aktører.

-21.februar undertegner Janukovitsj en avtale med representanter fra Euromaidan, som ble bekreftet også av EUs representanter under møtet. Den innebar at en skulle gå tilbake til grunnloven av 2004, nedsette en overgangsregjering innen 10 dager fram til presidentvalg i desember.

-Men allerede samme kveld meldes det om skyting mot politiet i nærheten av Uavhengighetsplassen, og i løpet av natta stormes presidentpalasset, mens Janukovitsj flykter. Dagen etter vedtar parlamentet å avsette Janukovitsj, tiltross for manglende 3/4 flertall som grunnloven krevde, og vedtar nytt presidentvalg 25.mai. Parlamentsleder Olexandr Turchynov, fra Fedrelandspartiet, partiet til Tymosjenko, blir så innsatt som midlertidig president og Arseniy Yatsjenyuk, også fra Fedrelandspartiet, utpekt som statsminister.

-Hvem som sto bak dette, som konstitusjonelt var et væpnet kupp, er heller ikke blitt gjort til gjenstand for noen undersøkelseskommisjon. Men at det var Privy Sektor som var de militære stormtroppene er det vel liten tvil om.

Etter opposisjonens maktovertakelse ble partiene som hadde den største velgerbasen i Øst-Ukraina, Janukovitsj Regionsparti og Ukrainas Kommunistiske Parti skjøvet til side og til dels forfulgt. Aktiviteten deres ble forbudt i tre oblaster i Vest-Ukraina og kommunistpartiets kontorer i Kiev ble okkupert og senere påtent av fascistiske bander med tilknytning til Svoboda. I juli ble kommunistenes parlamentsgruppe tvangsoppløst og de nye myndighetene arbeider for å forby partiet.

Krim

Konflikten rundt Krim blusset opp rett etter Kiev-kuppet. Går ikke inn på alle detaljer her, men noen momenter:

*Underkjenning av regimeskiftet 22.februar ligger til grunn for de protestene som nå kom, både på Krim og seinere i Øst-Ukraina.

*Russiske soldater gikk inn i områder utenfor sine baseområder og konfronterte ukrainske baser/støttepunkter. Dette var brudd på folkeretten.

*Myndighetene på Krim gjennomførte en folkeavstemning 16.mars hvor 97%, ifølge arrangørene, stemte for utmelding av Ukraina og søknad om opptak i Russland. Sjølve avstemningen her var ikke noe folkerettsbrudd. 18.mars signerte Putin en lov om opptak av Krim i Russland. De som mener at dette var et nytt folkerettsbrudd anfører at innlemmelsen var basert på den maktutøvelsen som russiske soldater sto for på Krims territorium.

*De første sanksjonene fra USA og EU mot Russland kom som følge av Krim-krisen. Og at NATO økte sitt militære nærvær i NATO-landene opp mot Russland.

Øst Ukraina.

Konflikten i Øst Ukraina starta opp 7.april, da pro-russiske demonstranter okkuperte regjeringsbygg i Donetsk, Luhan og Kharkiv.og krevde folkeavstemninger i de tre oblastene der.

Statsminister Yatsenyuk lover større innflytelse for regionene, men demonstrasjonene øker på i styrke, og 15.april erklærer president Turchynov starten på en «anti-terrorist operasjon» mot det han kaller russiske separatister.

Væpnede sammenstøt starter opp mot slutten av april med flere døde på begge sider.

*Massakren mot fagforeningshuset i Odessa 2.mai dreper 42 anti-Kiev aktivister. Pravy Sektor og andre høyrekrefters deltakelse her er åpenbare, men ble dysset ned i vestlige media og politiske sirkler.

*Tiltross for at Putin 7.mai oppfordret om utsettelse av folkeavstemninger gjennomføres de i de to oblastene Luhansk og Donetsk 11.mai. Begge gir flertall for uavhengighet fra Kiev. Søknader om opptak i Russland ble imidlertid ikke etterkommet av Moskva.

*Etter at Petro Poroshenko blir valgt som president i Ukraina 25.mai forsterker han anti-terrorkampanjen. For første gang blir jagerfly, helikoptre og flybårne soldater satt inn, for å gjenerobre flyplassen i Donetsk..

Utover i juni skjer det en opptrapping av kampene, som gjør at det nå må kalles en full borgerkrig i regionen. Etter en viss framgang for Kiev-troppene tilbyr Poroshenkov en ukes våpenhvile fra 20.juni. De pro-russiske opprørerne sier de også vil respektere den og det russiske parlamentet opphever resolusjonen fra 1.mars som tillot at russiske soldater kunne brukes i Ukraina for å beskytte russiske interesser.

Våpenhvilen ender samtidig som Ukraina ratifiserer assosieringsavtalen med EU 27.juni.

*Krigshandlingene trappes så opp igjen utover i juli, med større slag som krever flere titalls ofre på begge sider. Bombing av boligområder går også hardt over sivilbefolkningen. I løpet av juli runder tallet på antall drepte 2000 og antallet flyktninger 3-400 000.

Den mest omtalte hendelsen i juli er nedskytinga av Malaysian Airlines flyet (flight MH17).

Opprørerne, eller Russland, får umiddelbart skylda. Men etter hvert kommer det opplysninger som gjør det like sannsynlig at det er Kiev-styrkene. Det er heller ikke her tatt tiltak fra Kiev sin side for å få satt ned en undersøkelseskommisjon. Nederland har en kommisjon som regner med å ha en ferdig rapport om ca 1 år.

*USA og EU trapper opp sanksjonskrigen, men Russland svarer raskt med mottiltak.

Utover i august virker det som at de pro-russiske opprørerne blir hardt presset, også i kjerneområdene Luhansk og Donetsk. Dette møtes med ny tilførsel av våpen og mannskaper til opprørerne fra Russland. Opprørerne åpner en ny front ved å innta byen Novoazovsk ved kysten av Azovhavet. Russland hevder at det ikke er regulære russiske styrker som deltar, men frivillige som vil støtte sine frender over grensa. Uansett skjer dette med russisk assistanse.

*Offensiven fra opprørerne tvinger Kievstyrkene på retrett igjen, med store tap. Det ledsages av utspill fra russisk side om fredsforhandlinger og en politisk løsning i forkant av NATO-toppmøtet 4-6.september, mens EU gir Russland en ukes frist til å stanse innblanding i Ukraina for å unngå opptrapping av sanksjonene.

Russland annonserer 3. september at de vil endre sin militærstrategi, som følge av NATOs opprustning i deres nærområder og varsler om nye militærøvelser der.

*NATO-toppmøtet bekrefter NATOs Øst Europa opptrapping. Samtidig inngår Kiev og de prorussiske opprørerne, med Russlands påtrykk, en våpenhvile 6.september Den kan muligens utvikle seg til en våpenstillstand og slutt på den varme krigen, om partene godtar rammebetingelsene som Putin og Porosjenko har skissert: som at begge parter stopper alle offensive operasjoner, opphør av artilleriild mot befolkede område og stans i bruke av flyvåpen mot byer, humanitære korridorer og gjenoppbygging av ødelagt infrastruktur. Avtalen skal overvåkes av «objektiv» internasjonal kontroll.

Statsminister Jatsenyuk gikk straks ut mot planen og sa at det eneste kravet som var av betydning var at russiske tropper måtte ut av Ukraina før forhandlinger om en politisk løsning.

Også i EU, som 8.september drøftet neste runde av sanksjoner mot Russland er det uenigheter. De utsatte iverksetting i to dager, for å avvente om våpenhvilen holder. Sanksjonspolitikken fortsetter imidlertid og Norge følger opp.

*Pr medio september er den fortsatt offisielt våpenhvile, men det er omfattende kamper i noen områder, spesielt i Donetsk. Begge partner beskylder hverandre for bruddene.

5  Framover?

Dette punktet går ut over rammen for et faktaark og vurderingene her står for artikkelskrivernes regning. Men siden ting skjer nesten daglig, og konflikten langt fra er over, mener vi det kan være nyttig å peke på noen overordnede problemstillinger som vil være aktuelle for å vurdere det som vil skje i tiden framover.

Utviklingen til nå har vist:

-Russland har markert at de ikke vil tillate at Ukraina går inn i NATO og ensidig skal integreres i EUs politiske og økonomiske blokk. De vil, som i Georgia, være villige til å bruke militær makt for å sikre dette.

-USA har ambisjoner om å innlemme Ukraina i NATO og vil ikke oppgi dette målet sjøl om de ikke klarer det nå. De sikter også mot å innlemme Hviterussland i sin innflytelsessfære og at før eller siden skal det bli et Kreml-Maidan, dvs regimeskifte i Russland. 

-EU vil bare bli mere splittet i forhold til marsjen østover, på grunn av den økonomiske krisa som vil forverre seg og fordi flere EU-land har sterke interesser av å bevare et godt forhold til Russland.

-Kina og verden utenfor Europa og Nord Amerika forøvrig er ikke interessert i å støtte USAs kamp for å gjenvinne tapt styrke.

-Ukraina er fortsatt et «grenseland» hvor majoriteten først og fremst ønsker et sjølstendig Ukraina som både kan ha forbindelser mot øst som mot vest. Å tvinge gjennom et «partnervalg» vil føre til fortsatt borgerkrig og rasering av landet.

Disse premissene gir følgende framtidsperspektiver:

*Dersom den aktøren som har presset fram denne konflikten, USA, vinner fram, står vi ovenfor en fortsettelse av borgerkrigen i Ukraina. Den vil være ødeleggende for folket og landet og bringe konfliktnivået i Europa opp på et nytt kald krig nivå, som det i dag er i ferd med å trå inn i. Det vil ikke gå så langt som til direkte militær konfrontasjon USA-Russland i denne fasen, men vil peke mot dette om ikke USA endrer målsettingene sine.

*En allianse mellom de som ønsker et kompromiss i Ukraina og de nåværende USA-allierte som ser at det ikke vil tjene dem i lengden å følge USA-sporet, kan føre til at borgerkrigen blir avslutta og i beste fall ender med en politisk løsning.

Dette ville også styrke mulighetene for at konfliktnivået i Europa igjen kan bli dempa og USA må revurdere sin taktikk, om ikke strategi.

Lykkes det å få i stand en våpenhvile uten tidsbegrensinger, og tiltaka for å reparere krigsskadene og få inn humanitær hjelp, må det også en politisk løsning til for at våpenhvilen skal bli varig. De sentrale sakene her er da:

-At Russland formelt lover ikke å gå inn i Øst Ukraina, mot at sentralmakta i Kiev går med på en slags føderasjonsmodell for oblaster som ønsker det og stadfester at Ukraina ikke skal bli NATO-medlem.

-At assosieringsavtalen med EU ikke skal utelukke handels- eller politiske avtaler med Russland, dvs at Ukraina ikke skal danse etter Brussels pipe heller.

Utfordringa vi har her i Norge er å bryte ut fra den USA-lojale krigsveien og støtte opp om den andre veien. Rødt må følge opp med å anstrenge seg for å bidra til dette, sammen med alle fredsvenner.

6 Rødt sitt syn og utspill 

Rødt har konsekvent fulgt en linje i denne konflikten, som kommer til uttrykk i partiutspillet 21.februar og i landsmøteuttalelsen (begge vedlagt her)

Dette er også fulgt opp i flere medieoppslag og debatter helt fram til utspillene nå i forbindelse med NATO-toppmøtet.

Som følge av en unison oppslutning blant partiene ellers og de fleste media om USA-linja med å legge all skyld på Russland, og følge opp alle sanksjontiltak fra den kanten, har vi jevnlig blitt beskyldt for å løpe Putins ærend. Vi har også blitt beskyldt for å overdimensjonere de fascistiske kreftenes rolle i Ukraina, av de samme kretsene som standhaftig har unnlatt å peke på dem eller bagatellisert dem.

Utviklingen har ført til at flere enn oss har brakt fram lignende synspunkter i debatten. Vi tar det som et tegn på at det kan være mulig å snu den krigsfremmede politikken som det offisielle Norge har stått for fram til nå.

Partiuttalelse 21.februar (fra Rødt sin nettside):

– La det ukrainske folket styre selv

– Det vi ser i Ukraina i dag ligner dessverre på andre regimeskiftekampanjer de siste årene. En demokratisk bevegelse blir brukt av utenforstående krefter med helt andre mål. Russland, EU og USA bruker de nasjonale motsetningene til å kaste landet inn i en voldelig konflikt, sier Arnljot Ask, internasjonal sekretær i Rødt.

–Norge må nå unngå å bli trukket med i en regimeskiftekampanje som det ser ut som USA og EU kjører fram. Vi må bidra til at konflikten kommer inn på et politisk spor igjen og støtte opp under at folket i Ukraina selv skal få bestemme utviklinga i landet, sier Ask.

Ask mener russisk og vestlig støtte til bestemte politiske partier undergraver mulighetene for utvikling av et reelt demokrati og forsterker den utbredte korrupsjonen i alle politiske leire.

–Stormaktsspillet og innblandingen utenfra bidrar til å forsterke etniske og regionale spenninger, og kan i verste fall utløse en full borgerkrig. Politiets hardhendte behandling av politiske protester og deler av opposisjonens bruk av vold har gitt høyreekstreme krefter som det naziinspirerte partiet Svoboda ekstra spillerom.

–Den russiske innblandingen i Ukraina handler om å sikre egne økonomiske og geopolitiske interesser. Selv om vesten kamuflerer sin innblanding som støtte til demokrati og menneskerettigheter, handler den vestlige innblandingen om akkurat det samme.

-De autoritære og antidemokratiske tendensene er like sterke innenfor den vestlig-støttede opposisjonen som hos den russisk-støttede regjeringsalliansen, forklarer Ask og viser til at opposisjonskontrollerte regionforsamlinger i Vest-Ukraina har forbudt politisk aktivitet fra det regjerende Regionpartiet og Kommunistpartiet.

-Presidenten har ansvar for å stanse voldshandlinger og unntakstiltak som rammer fredelig, legal opposisjonsaktivtet. Men ved siden av å fordømme autoritære tendenser hos den sittende regjeringen, oppfordrer Rødt den norske regjeringa til å være like klar i fordømmelsen av antidemokratiske tendenser hos den ukrainske opposisjonen.

Google+