Rødt

Kart over Norge

Lokallag

Menu

Faktaark Irak og Syria

Rødt sier nei til amerikansk bombing både i Irak og Syria.

I Irak er USAs offisielle mål med bombekampanjen å bremse og på sikt utslette jihadistene i ISIL. Samtidig er det åpenbart at USAs intensjoner henger sammen med kampen om hegemoni i Midt-Østen (Som fortsatt er viktig til tross for snakk om amerikansk energiuavhengighet på grunn av skiferolje og gass i USA), hvor USA for enhver pris vil unngå et Irak som er dominert av Iran. Her har de sammenfallende interesser med den andre staten som konkurrerer med Iran om å dominere regionen, Saudi-Arabia. Det egentlige målet er altså ikke begrenset til et ”stabilt og demokratisk Irak”, men snarere ”et relativt stabilt Irak, som ikke er åpent for innflytelse fra Iran”.

Hovedargumentet mot bombing er imidlertid ikke at det er i USAs interesse, men først og fremst at det gjør situasjonen i Midt-Østen verre. Bombing av Sunni-områder i Irak risikerer å slutte rekkene bak ISIL, og forsterke den sekteriske voldsspiralen enda et hakk (vold basert på etnisk og religiøs identitet). Se mer her: http://radikalportal.no/2014/08/18/ingen-militaer-opptrapping-usa-ut-av-irak/

Ved starten av bombingen av Irak gjorde Obama det klart at de også hadde til hensikt å bombe ISIL i Syria. Uavhengig av FN-mandat eller godkjenning fra Assad-regime. Dette pågår nå for fullt. Allerede er det flere eksempler på at bombingen rammer sivile. Samtidig er det økende misnøye blant opprørsgruppene, fordi USA også bomber grupper som Jabhat al-Nusra, som mer moderate opprørsgrupper ser som allierte i kampen mot Assad, som USA ikke bomber. USAs plan er å trene og styrke den moderate opposisjonen, men i hvilken grad denne eksisterer er et åpent spørsmål. Det er ingen grunn til å tro at dette vil føre til noen løsning på konflikten som gjør livet bedre for syrerne. Snarere heller man mer bensin på et bål som allerede brenner med full styrke. Samtidig har ISIL, selv med sin reaksjonære ideologi og brutale fremferd, greid å etablere en viss sikkerhet for folk i områdene de kontrollerer i Syria. For folk som har fått et pusterom fra borgerkrigens lidelser vil amerikanske bomber være å bli dratt rett tilbake til krigen.

Norge har meldt sin interesse for å delta i krigføringen i Irak, men ikke i Syria fordi ”det er usikkert om det er folkerettslig grunnlag for den”. Sannheten er at bombingen i Syria har null legitimitet i internasjonal lov, og at bombingen av Irak bare har det fordi USA med allierte har presset fram en regjering som er mer lydhør for amerikanske krav enn den forrige regjeringen til Nouri al-Maliki. I skrivende stund har Norge sendt fem offiserer til USA for å delta i planleggingen av et norsk bidrag til Irak. Det betyr at Norge på nytt står i fare for å dras inn i en langvarig krig som forverrer livet til sivilbefolkningen fordi man med makt vil legge til rette for en utgang som USA kan leve med. Med hengemyra i Afghanistan friskt i minne er dette en potensielt katastrofal feilvurdering.

Kurderne

Kurderne spiller en sentral rolle i krigene i Irak og Syria. Både direkte gjennom å være den største minoriteten i begge disse landene (over 20 prosent i Irak og ca 8 prosent i Syria)  pluss nabolandet Tyrkia (ca 20 prosent) , i tillegg til 10 prosent av befolkningen i Iran. Til sammen bor det godt over 30 millioner i de kurdiske områdene i disse landa. Kurderne er den største folkegruppen som ikke har noen nasjonalstat. Seierherrene i 1.verdenskrig tegnet opp et eget Kurdistan på fredskonferansen i Sevres i 1920, da det ottomanske riket var gått i oppløsning. Det ble imidlertid strøket bort på konferransen i Lausanne i 1923, etter at Kemal Ataturk hadde etablert det nye Tyrkia og de vestlige stormaktene trengte Tyrkia som allierte mot den nye Sovjetstaten. Siden da har kurderne slåss en frigjøringskamp for å oppnå fulle nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter. Siden vilkårene for frigjøringskampene har variert i de 4 statene, har også strategien og taktikken til kurderne i de ulike landa variert. Det har også åpnet for at både de regionale maktene og imperialistiske stormakter har kunnet spille på motsetninger mellom kurderne. Splittelsen kurderne seg i mellom har derfor hemma frigjøringskampen ved å svekke enheten mellom kurderne. Dette er bakgrunnen for kurdernes spesielle rolle i krigene nå.

Irak etablerte kurderne et de facto autonomt område, Sør Kurdistan, etter Golfkrigen i 1991. De første 12 åra “balanserte” det på at USA & Vesten holdt Saddam borte fra Kurdistan og at Tyrkia heller ikke fikk frie hender til å gå inn i området. Etter 2003-invasjonen har det også vært USA som har bestemt rammevilkåra for den kurdiske autonomien, samtidig som kurderne sjøl har bygd opp både sine politiske posisjoner i den irakiske staten og utvikla økonomien i sin region.

Det totale sammenbruddet for den irakiske staten som nå ser ut til å nærme seg stiller nye utfordringer til kurderne. Da ISIL rykka inn utnytta kurderne situasjonen til å ta over kontrollen av Kirkuk, som det historisk har vært et stridstema hvem skulle kontrollere, araberne eller kurderne.

Det førte til konflikt med Bagdad-regjeringa, og det førte til problemer for USA, som helst ikke ville ha en oppsplitting av Irak og en egen kurdiske stat. Regimeskiftet i Bagdad nå i høst har ført Bagdad og Hewler (det kurdiske navnet på Erbil, hovedsetet for den kurdiske Regionsregjeringa, KRG) sammen igjen. Med USAs hjelp har kurderne her klart å stanse ISILs frammarsj, sjøl om de fortsatt står fast i de områdene som grenser opp mot de sunniarabiske områdene. Kampen mot ISIL her har ført til styrka samarbeid mellom hæren til KRG og geriljaen til PKK, HPG, sjøl om KRG har holdt de tyngre våpna som Bagdad og USA frigjorde for dem for seg sjøl. Den skjebnesvangre splittelsen og rivaliseringa mellom de ulike kurdiske regionene ligger under her. Barzani, KRG-sjefen, vil hindre at de tyrkiske og syriske kurderorganisasjonene blir sterkere. Dette spiller også over i krigen i Syria.

 

Syria har kurderne helt fra 2011 av hatt en linje på å holde seg utenfor borgerkrigen. De går inn for en politisk løsning av konflikten som innebærer en demokratisering innafor en føderal statsdannelse med autonomi for blant annet sitt område. Her har de bygd opp selvstyre under ledelse av Demokratisk unionsparti (PYD) i store deler av Vest Kurdistan, som de kaller Rojava. De har bygd opp en sjølforsvarsenhet, YPG, som slåss for å holde Den frie syriske hæren (FSA), al Nusra og ISIL borte fra Rojava, mens Assad-regimet har latt dem i fred av taktiske grunner. Fram til det siste året har det vært relativt fredelig i Rojava og flere hundre tusen flyktninger fra andre deler av Syria har kommet til området, også arabere, armenere og andre minoriteter.

ISIL-offensiven har ført til at krigen har blusset opp også i Rojava, særlig den miderste delen rundt byen Kobani som i skrivende stund står i fare for å bli erobra av ISIL.

Tyrkia, som er redde for at kurderne i Rojava skal etablere en tilsvarende autonom region som i Sør Kurdistan, har hele tiden støttet Rojava-kurdernes fiender, først FSA og al Nusra og nå ISIL. De har støttet dem med våpen og andre forsyninger og hindret at PYD/YPG skulle få hjelp fra kurderne i Tyrkia og Irak. De har også bidratt til å gjøre det vanskelig å føre hjelpeforsyninger inn i Rojava.

I den pressa situasjon kurderne her har vært i de siste månedene inngikk YPG nylig en taktisk allianse med FSA mot ISIL. Når dette skrives har de også vært i samtaler med tyrkiske myndigheter for å få Tyrkia til å endre sin holdning til konflikten. Det som er kommet ut her er at Tyrkia stiller betingelser om at PYD skal styrke sin allianse med FSA og også delta i borgerkrigen mot Assad, samtidig som de skal bryte forbindelsene md PKK. Det er ganske sikkert at Tyrkias linje her er i overensstemmelse med USAs. Tyrkia rykker neppe ut mot ISIL i Kobani før ISIL har trengt YPG tilbake. Da kan ISIL jages bort og Tyrkia sammen med FSA kan ta over kontrollen og føre flyktningene tilbake.

 

Kobani er slik blitt et eksempel på hvor råtten den nye vestlige opptrappinga av krigen i Syria er. ISIL brukes fortsatt så langt det er nyttig for dem, mens strategien er å trappe opp krigen for å få satt inn et vestlig vennlig regime i Damaskus og legge i grus det eneste forsøket på å få en politisk, demokratisk løsning på borgerkrigen.

Argumenter for Rødts politikk i kortform

·         Bombingen i Irak og Syria gjør situasjonen verre, si nei til norsk deltakelse i angrepskrig.

·         De siste 13 årene burde ha lært oss at det er umulig å stoppe bevegelser som Taliban og ISIL med bomber fra stor høyde. USA må gi opp ideen om at verden er et objekt man kan manipulere i tråd med egne interesser. USAs politikk i Midt-Østen ligger nå i ruiner på grunn av denne tanken, og nå forsøker man å hente seg inn gjennom å gjøre mer av det som er feil. Det første som må gjøres når du går i feil retning er å stoppe, ikke øke farten.

·         Bombingen av Syria, i likhet med våpenstøtte til opprørerne der, er brudd på folkeretten. Folkeretten er det viktigste verktøyet vi har når det kommer til å legge bånd på stormaktenes maktbruk, og må forsvares.

·         Bombing risikerer å øke støtten til grupper som ISIL, og spiller rett inn i det fiendebildet som de gjerne vil etablere. De vantro og Vesten mot ISIL og muslimene.

·         Økt kaos og kollaps av sosiale institusjoner skaper en situasjon hvor de som er villige til å bruke de mest barbariske metodene for å skape stabilitet vinner fram. Situasjonen i Irak og Syria nå ligner stadig mer på situasjonen i Afghanistan på tidlig 90-tall som Taliban vokste fram av.

Vanlige motargumenter mot Rødts politikk

”Dere vil ikke bombe – hvordan vil dere stoppe ISIL?”

·         Det er ingen enkel og grei løsning på spørsmålet om hvordan ISIL kan stoppes. Det første skrittet må være å isolere ISIL politisk, slik man tidligere har greid i Irak. ISIL må isoleres gjennom innrømmelser til sunnier i Irak, og støtten fra Saudi-Arabia og gulfstater til reaksjonære jihadister må slås hardt ned på. Så lenge andre land i regionen ser disse gruppene som nyttige verktøy for å nå sine politiske mål, vil problemet alltid vende tilbake.

”Noen ganger har folket og imperialismen sammenfallende interesser”

·         Mange som er kritiske til USA, vil allikevel mene at denne gangen må vi gjøre noe, ut fra en tanke om at imperialismens interesser kan sammenfalle med folkets i enkelte tilfeller. Dette kan være riktig i en gitt situasjon, men i Midt-Østen i dag er det nettopp stormaktenes arbeid mot sine mål om kontroll og dominans som er grunnlaget for utviklingen. Så lenge USA ikke aksepterer en politisk løsning på konflikten hvor også land som Iran er med, er det ikke realistisk å få en slutt på krigene.

”Noen må gripe inn NÅ!”

·         Ofte er skildringene av krigens grusomhet så brutale at den emosjonelle refleksen om at noen må gjøre noe overskygger evnen til rasjonell argumentasjon (f.eks henrettelser ved halshugging). Denne ideen må problematiseres. Hvem er det som kan gripe inn, og hvilken grunn er det til å tro at inngripenen vil lykkes? Er det noe som tyder på at det som ikke har lyktes de siste 13 årene vil lykkes bedre nå? For å komme fram til en fornuftig politikk må vi diskutere saklig, ikke gi etter for (helt legitime) følelsesmessige reflekser.

”Rødt støtter Assad”

·         Å være mot folkerettsstridig bombing av Assad-regimet er ikke det samme som å være for Assad. Like lite som å være mot invasjonen av Irak var å være for Saddam Hussein. Å påpeke at bombing ikke er en løsning, er ikke det samme som å anerkjenne det diktatoriske regimet til Assad. Libyakrigen er et godt eksempel på hvordan det kan gå når opprørsbevegelser blir avhengige at stormakter som støttespillere, og ikke har en tilstrekkelig bred politisk allianse til å velte regimet.

”Det går til helvete uansett”

·         Situasjonen i Midt-Østen er dramatisk, med få utsikter til en forbedring av situasjonen i nærmeste framtid. Det betyr ikke at politisk handling er meningsløst. Å protestere mot opptrapping av krigen er viktig og riktig. I tillegg er har vi flere krav som kan bidra til å dempe lidelsene. Økt humanitær støtte til organisasjoner som arbeider i området. Støtte til flyktninger i nabolandene. Og ikke minst avlaste nabolandene noe gjennom å ta imot flere (og ”dyrere”) flyktninger også i Norge.

”ISIL er en amerikansk konspirasjon, utviklingen er helt i tråd med planleggingen til amerikanske strateger”

·         http://www.globalsecurity.org/military/world/para/images/map-isil-2014-06-6.jpg Selv om USA er den dominerende stormakten i verden, betyr det ikke at alt som skjer er i tråd med amerikanske planer. Midt-Østen er tvert imot i ferd med å skli lenger og lenger vekk fra USAs kontroll, noe den nærmest desperate strategien til Obama nå tyder på. Selv om ISIL har bygget seg opp i et kaos skapt av USA, og til dels med våpen fra USA og allierte, er ikke ISIL en marionett som USA kan styre etter eget forgodtbefinnende, selv ikke Saudi-Arabia og Gulfstatene er det. Verden er et komplekst sted, hvor USA og NATO har langt mindre kontroll over utviklingen enn man kan få inntrykk av gjennom media. Tanken om at ”vi må gjøre noe”, er nettopp et eksempel på en voldsom overvurdering av hvor mye ”vi” kan styre utfallet at komplekse prosesser som foregår langt unna.

Hva har Rødt sagt om konfliktene?

Landsstyret i Rødt: Støtt kurderne mot ISIL http://xn--rdt-0na.no/nyheter/2014/09/kurdere-i-kamp-mot-is-trenger-st%C3%B8tte/

Bjørnar Moxnes: Bombing gjør vondt verre http://xn--rdt-0na.no/nyheter/2014/09/%E2%80%93-bombing-gj%C3%B8r-vondt-verre/

Rødt sendte i oktober en delegasjon til kurderne i Rojava http://www.abcnyheter.no/nyheter/2014/10/06/209298/kampene-er-flyttet-inn-i-kobane-hvor-er-tyrkia-og-nato

Google+