Rødt

Kart over Norge

Lokallag

Menu

Bolig- og byutviklingsprogram for Rødt

Vedtatt av Rødts landsstyre, april 2009. Revidert februar 2013.

Bolig skal først og fremst være et hjem, ikke en vare eller et spekulasjonsobjekt. Bolig er infrastruktur, velferd og en samfunnsoppgave. Boligsektoren må derfor på nytt bli en del av velferdsstatens virkefelt. Mangelen på alternativer tvinger boligkjøpere inn i et ustabilt marked hvor både priser, boutgifter og gjeldsrisikoen øker. Vi blir stadig mer forgjelda, og stadig mer penger går inn i boligmarkedet. Det trengs radikale alternativer, framfor dagens markedstvang.

En vanlig lavlønt arbeider skal kunne kjøpe eller leie husvære med akseptabel standard og størrelse. Rødt ønsker blant annet et boligtibud for kjøp og salg utenfor markedet, hvor boligbyggelag kan være distributør og kontrollere omsettinga, og en storstilt satsning på ikke-kommersielle utleieboliger og midlertidige boliger for studenter, elever, lærlinger og annen ungdom. En offentlig satsning på et boligtilbud utenfor markedet vil spille en aktiv rolle, både for den enkelte som går inn i et slikt tilbud, men også for å unngå overoppheting av det ordinære markedet. Slik får vi billigere boliger.

På sikt bør dette skape færre «sosialklienter» eller avhengige av offentlige støtteordninger. Før det må tilbudet til disse gruppene styrkes, justeres i tråd med økte utgifter og holdes unna markedsbaserte kriterier.

Boligtilbudet utenfor markedet må inngå i ordinære, varierte og gode bomiljø. Lys, luft, gode utearealer, demokratisk planlegging og kvalitet må prioriteres framfor rask og billig bygging. Vi må sikre en boligstandard for alle som tilfredstiller grunnleggende velferdskrav, samtidig som boligforbruket og boligsektorens miljøbelastning bringes ned til et nivå som er miljømessig bærekraftig og globalt rettferdig. Den gjennomsnittlige arealbruken i Norge i dag er blant de høyeste i verden, men dette er svært skeivt fordelt. Derfor trengs det minstestandarder for størrelser på leiligheter, og det trengs en knallhard fordelingspolitikk fra overdådig forbruk til et nøkternt, men godt nivå. Slik får vi bedre boliger.

Fra plan til marked

Norge har i dag en høy boligstandard, men mange sliter med å komme inn på boligmarkedet og å betale de løpende boutgiftene.

Den høye boligstandarden i Norge skyldes en bevisst politikk og omfattende samfunnsmessig planlegging etter annen verdenskrig.

«Den norske modellen» innebar at:

  • Staten gjennom Husbanken sørget for en forutsigbar og subsidiert kredittilgang
  • Kommunene planla arealene og sikret rimelige tomter til boligbygging
  • Private og boligkooperasjonen bygget boliger, der omsetningen av kooperative boliger var underlagt kontroll.

Husbanken sikret i tillegg en nøktern boligstandard som ga en akseptabel minstestandard og hindret luksusforbruk. Det var også en uttalt politikk at boligsektoren skulle bidra til utjevning av levekårene i Norge, ut over det som ble gjennomført i arbeidslivet. I etterkrigstida var boligpolitikk nært knyttet til boligbygging, byutvikling og samfunnsbygging. Før var det en en politikk for alminnelig gode boliger til alminnelige folk, nå er det en politikk for akseptable boliger for særlig vanskeligstilte.

Den offisielle målsettingen fra 1945 til et stykke ut på 1980-tallet, var å skaffe hele befolkningen sosialt forsvarlige boliger til en pris som sto i rimelig forhold til inntekt. Fram til et stykke ut på 1970-tallet var det en klar ambisjon at husholdningenes boutgifter ikke skulle overstige 20 prosent av en gjennomsnittlig industrarbeiderlønn. I de to boligmeldingene som ble presentert for Stortinget i 1981 heter det at, «enhver familie og enhver enslig skal kunne disponere en høvelig bolig innenfor en utgiftsramme som står i rimelig forhold til inntektene». Senere på 1980- og 1990-tallet ble alle henvisninger til «rimelige inntekter og utgifter» gradvis fjernet.

I tillegg til å styre boligsektoren ble denne satt i sammenheng med andre politikkområder som bl.a. arbeids- og regionalpolitikken. Mye av dette er kastet vrak på og Norge har i dag en markedsstyrt boligpolitikk. Bygging og omsetning skjer på markedets premisser.

Statens muligheter til å påvirke hva som bygges, både i standard og pris, er minimalisert ved at vanlige oppføringslån i Husbankens ikke lenger er subsidierte og at private banker har overtatt Husbankens rolle som viktigste långiver. Husbanken er ikke lenger et redskap for å skaffe folk flest en rimelig bolig med god nøktern standard. Den har utviklet seg fra en «rettighetsbank» for de fleste til støtteordninger for sosialt trengende.

Kommunene kan benytte plan- og bygningsloven til å sikre gode bomiljøer, men overlater i praksis mesteparten av planleggingen til private aktører og reduserer den offentlige planlegging til et minimum.

Stat og kommune selger eiendommer og tomter til markedspris, og selv kommunale boliger leies i noen kommuner ut til en markedsbasert husleie, såkalt gjengs leie. I Oslo har gjengs leie i mange tilfeller vist seg å være høyere enn markedsbasert leie

Den markedsliberale politikken skaper store og økende prisforskjeller, og dermed økende klasseskiller. De fleste i Norge bor bra, men det er økende forskjeller. Fortsatt finnes ekstremt dårlige boforhold. Mange steder er dårlig bomiljø, støy og forurensning et større problem enn dårlig standard på selve boligen.

Utleieprisene har fulgt stigningen i markedet.

Boligkooperasjonen spiller heller ikke lenger noen rolle ut over å produsere og forvalte boliger på samme måte som private aktører. Fjerning av omsetningskontrollen var det endelige dødsstøtet for kooperasjonens berettigelse. Liberaliseringen begynte med Nordli-regjeringa i 1979. Willoch fjernet omsetningskontrollen i 1981.

Et klassedelt boligmarked
Det går et skille i boligmarkedet med noen som tjener penger uten å jobbe på den ene siden, og alle de som tvinges inn i et ustabilt marked hvor både priser, boutgifter og gjeldsrisikoen øker, pluss alle de som jobber hardt under for dårlige arbeidsforhold for å produsere boliger på den andre siden.

Boligmarkedet skaper og forsterker økonomiske forskjeller, og er en kilde til økte forskjeller mellom boligeiere og leietakere, samt mellom generasjoner. Nå er det enkelte yrkesgrupper som ikke har råd til å bo i Oslo, selv om de jobber der. Vanlige lavtlønte arbeidere og unge har også de høyeste boutgiftene i forhold til inntekt. Lærlinger med lav inntekt og usikre arbeidsforhold er blitt en utsatt gruppe på leiemarkedet. En trygg inntekts- og jobbsituasjon er grunnleggende både for å eie og leie. Uten fast jobb sliter man med å få ta opp lån. Arbeidet for retten til fast hel stilling må fortsette parallelt med arbeidet for en god boligpolitkk.

I dag skaper markedet hard konkurranse på pris og byggetid, og om det er lønnsomt på lenger sikt kan diskuteres. Konsekvensene er mange og negative: Flere aktører i en grå og svart sone i forhold til loven, en råere og grådigere form for kapitalisme. Et todelt arbeidsmarked med en lavtlønt underklasse, svikt i rekruttering og fagopplæring, synkende produktivitet og økende mengde byggefeil, økende mengde arbeidsulykker og belastningslidelser, spesielt blant arbeidsinnvandrerne.

Dette er en dynamisk prosess som skjøt fart med EUs øst-utvidelse. Nå har det kommet så langt at på mange store byggeplasser i Norge er det et flertall innleide østeuropeere. Fagbevegelsens innsats har påvirket og bremset utviklinga, men i bunnen ligger EØS-avtalen og de fire markedsfrihetene, og politiske ledelser som ikke ønsker å endre på dette.

Rødt jobber for en byggebransje med høy kompetanse, stort ansvar og lønn som fortjent for dette, slik får vi en byggenæring som er flinkest på å bygge, ikke flinkest på sosial dumping. Da trenger vi faste ansettelser, og vi må kreve at det skal betales norsk lønn i Norge. Vi må også skjerpe lovverket ovenfor useriøse utbyggere.

Boligproblemet kan løses

De problemene vi i dag står over for er sammensatte, kompliserte og krever tiltak og planlegging også på andre sektorer enn boligsektoren. Fire områder peker seg ut:

  1. Boligtilgang. Underskudd og/eller overskudd på boliger er avhengig av hvor mange boliger som bygges, men også tilflytting til byene og press på boligmarkedet.
  2. Boligpriser. Markedet er ikke i stand til å sikre gode boløsninger for folk flest, selv om vi løfter boligbygginga. Et sted å bo er en nødvendighet. Derfor kan private aktører ta godt betalt så lenge det finnes kjøpekraft eller kreditt. Meglerbransjens og byggebransjens profitt har vært avgjørende for den høye prisstigningen. Selv med fast jobb og brukbar inntekt har enkelte i dag store problemer med å skaffe seg en høvelig bolig, spesielt i de største byene.
  3. Boligstandard og størrelse tilpasses kjøpekraften, der folk med dårlig råd tilbys en lavere standard og mindre bolig enn hva som i dag burde være gjengs, mens rikfolk kan bygge seg energi- og ressursødende luksusvillaer.
  4. Boligmiljøet er stort sett avhengig av faktorer utenfor boligsektoren som transport og energipolitikken. Privatbilen, luftforurensning og nedbygging av grønne arealer skaper støyutsatte og helsefarlige bomiljøer. Gode trafikksikre leke- og utearealer er ofte mangelvare i byene.

Utgangspunktet for velferdsstaten var at markedsløsninger fungerer dårlig i hverdagen til folk flest. Som den sosialdemokratiske politikken etter krigen viste, kan det settes inn tiltak på boligsektoren som kan bidra til å dempe de verste skjevhetene. Synet på bolig som vare har bidratt til redusert kvalitet på det som bygges. Dette gjelder både planløsninger og uteoppholdsarealer. Funksjonalitet, lys og utsyn har måtte vike for utsikten til profitt. En løsning på boligproblemet krever et brudd med en kapitalistisk logikk hvor alt gjøres til varer på et marked og profitt blir viktigere enn behov.

Et godt sted å bo er en menneskerett. For å oppnå det må inntekt, boutgifter og standard ses i sammenheng. Det trengs radikale alternativer, framfor dagens markedstvang.

1. Et nytt boligtilbud for kjøp og salg utenfor markedet.
Det etableres et nytt boligtilbud skjermet fra markedsskapt prisvekst eller prisfall, hvor boligbyggelag kan være distributør og kontrollere omsetninga, kommunene stille tomter rimelig til disposisjon. Slik kan de som ønsker eller trenger det kjøpe rimeligere boliger, med risikofri prisutvikling, uten at dette fører med seg salg med penger under bordet, fordi det er boligbyggelagene som står for salget og ikke hver enkelt som skal finne egen kjøper. Vi foreslår ikke å gå tilbake til en generell prisregulering av hele markedet, det vil være valgfritt å gå inn i et slikt tilbud. Derfor er det heller ikke sannsynlig at de som ønsker å spekulere i prisvekst vil velge dette.

Husbanken får økte rammer til å finansiere bygging av nye boliger av nøktern, god standard til subsidiert pris og lånerente. Når man åpner for subsidier må man hindre juks og at noen skal kunne sko seg på det. Boligbyggelagene har gjenkjøpsplikt, slik at alle fritt kan selge tilbake boligen sin når de måtte ønske, til kjøpspris pluss indeksjustert prisregulering etter f.eks. konsumprisindeksen. I tillegg må det være fratrekk for manglende vedlikehold, kompensasjon for oppgradering/oppussing opp til et visst tak o.l. Disse boligene skal integreres i annen boligmasse. Dette vil bidra til en ny boligpolitikk for vanlige lavtlønte arbeidere, som detter mellom sosialpolitikken for de svakeste og skattepolitikken som gir mest igjen til de med høyest boligformue.

Både for de som vil velge en slik løsning, men også gjennom å roe ned presset på det ordinære markedet, vil dette kunne bli forskjellen som gjør en forskjell.

En målrettet bruk av Husbanken, bruk av rimelige priser på kommunale tomter o.l. bør være mulig i et nytt boligtilbud som holdes utenfor markedet, uten at dette oppfattes som konkurransevridende i følge EØS-avtalen, siden dette er et tilbud adskilt fra det ordinære markedet. Hvis dette skulle vise seg å ikke stemme må behovet for en boligpolitikk for folk flest ha forrang foran EØS-avtalen.

2. Husbanken må gjenreises som den sentrale og viktigste banken for boligsektoren.
Husbanklån skal sikre forutsigbar kredittilgang og jevn boligproduksjon og bidra til en god boligkvalitet.

Finanskrisen viser hvor stort behov det er for å ha kredittinstitusjoner som kan sørge for stabil tilgang av kapital til boligbygging, slik at produksjonen kan ha en langsiktighet og henge sammen med behovet. En garantiordning som kan sikre i nedgangstider vil være bra både for boligbyggingen og de som jobber med dette. Slik kan det bygges mer planmessig med lengre kontrakter og jevn produksjon, dette åpner for større langsiktige investeringer og økt satsing på, og tillit til de ansatte. I dag finansierer Husbanken bare 20 prosent av nybygde boliger, mot tidligere år vanligvis 75 prosent. Årene etter boligkrakket i 1989 finansierte Husbanken nærmere 100 prosent av de nybyde boligene og bidro til å holde produksjonen oppe. Husbanken må gjenreises som den dominerende kredittinstitusjonen for boligsektoren. Dette skal sikre både forutsigbar kreditt og rentesatser.

Det er kommunenes ansvar gjennom bruk av plan- og bygningsloven å forsvare en god boligplanlegging. I dag skjer ikke det og i byene bygges ettroms leiligheter uten sol og skikkelige utearealer. I dag stiller Husbanken kvalitetskrav bl.a. til universell utforming og miljøtiltak for å gi grunnlån. Det er bra, men lånene er ikke attraktive nok til at boligprodusentene i stor nok grad velger å benytte seg av dem. Med en større andel av boligmarkedet kan Husbanken gjenreises som en institusjon som forsvarer god boligkvalitet. Minstestandarden på 50 m2 må gjeninnføres. Førstegangsetablerere kjøper ikke nye boliger, men brukte. Derfor holder ikke utbyggernes argumentasjon om generell senkning av størrelsestandard på nye boliger av hensyn til ungdom.

Boligproduksjonen i Norge har de siste 20 årene variert mellom opp mot 35 000 boliger i året til ned mot 16 000 i året. Fortsatt stort boligbehov i- og tilflytting til byene tilsier fortsatt omfattende boligbygging.

Rødt går inn for at Husbanken gradvis gjenreises som den dominerende boligbanken i Norge gjennom å tilby lån som hele tiden er mer attraktive enn i det private bankmarkedet. Det stilles krav til kvalitet, kostnader og nøktern standard. Rødt vil ha statlige forskrifter som sikrer en minimumsstandard på boligprosjekter både når det gjelder selve boligen og trafikksikre gode utearealer med sol.

3. Alle i Norge garanteres tilgang til en høvelig bolig til en akseptabel pris. Det defineres hva som er minimumsstandard og akseptabel pris for en høvelig bolig. Startlånet i Husbanken utvides og subsidieres
Den overveiende del av den norske befolkning bor bra, men sliter med uforholdsmessig høye boutgifter. I tillegg er det fortsatt grupper i befolkningen som ikke kommer inn på boligmarkedet. I pressområder kan selv to vanlige lønnsinntekter være for lite til å skaffe seg en høvelig bolig.

Bygg billige boliger nå!

Kommunene bør gjennom bruk av plan- og bygningsloven forhindre bygging av mindreverdige boliger.

4. Tilbudet av ikke-kommersielle utleieboliger i kommunal regi utvides og forbedres. Privat utleie reguleres.
En fjerdedel av boligene i Norge i dag er utleieboliger. 4 prosent er kommunale. Vi har et leiemarked preget av korte kontrakter og mindre boliger. Dette gjør at det stort sett er boliger til dem som kan betale mest, og at leiemarkedet ikke er noen stabil, trygg boform verken med hensyn til botid eller leieprisutvikling. Mange får ikke tilgang til å leie fordi de diskrimineres, oppleves som usikre leietakere osv. Da hjelper det lite om man i utgangspunktet har råd til husleien.

Det må innføres en obligatorisk sertifiseringsordning for større utleiere. Dette også med tanke på å ha en bedre kontroll med det private utleiemarkedet. Lovverket må skjerpes når det kommer til sanksjonsmulighetene overfor useriøse utleiere, det må bli mindre adgang til tidsbestemte leieavtaler.

Både for de som ønsker å leie bolig og for de som tvinges til det er det behov for en seriøs ikke-kommersiell utleiesektor. Med ikke-kommersielt mener vi skjermet fra det ordinære markedet. Dette vil være viktig for standard og pris i hele utleiesektoren, hvor mange unge og folk med lav inntekt er.

Mangel på kommunale boliger presser boligsøkere ut på et vanskelig og til dels spekulativt privat utleietilbud. Det bør derfor gjennomføres en sterk økning av det kommunale boligtilbudet, finansiert med billige, langsiktige Husbanklån. Boligene skal integreres i sammensatte og varierte bomiljø. Leiene i en slik sektor må settes slik at de er utgiftsdekkende for drift og vedlikehold, men uten noen form for profitt. I Oslo og Bergen tas det ut utbytte fra kommunale foretak som driver kommunale boliger. I Oslo har kommunen hentet ut nesten like mye i utbytte som det totale vedlikeholdsetterslepet i de kommunale leilighetene er på. Rødt er for å avvikle kommunale foretak, men på kort sikt må vi innføre utbyttestopp for de som driver kommunale boliger. Slik at husleie fra vanskeligstilte og den statlige bostøtta ikke blir en subsidie av hushaivirksomhet i offentlig regi.

Rødt går inn for å går inn for å tydeliggjøre i lovverket den plikten som det antas at kommunene i dag allerede har for å gi nødvendig hjelp til å skaffe bolig til alle som ikke kan sørge for dette selv. Boligene bør fortrinnsvis eies og forvaltes av kommunen selv, men boligbyggelag kan være et alternativ der kommune og boligbyggelaget samarbeider godt.

Rødt går inn for at det bygges 7000 subsidierte utleieboliger og 7000 subsidierte eier- og/eller andelsboliger i året. Rødt jobber for statstilskudd til minst 5000 nye studentboliger årlig, i regi av studentsamskipnadene, med økt kostnadsramme, tilskuddsandel og penger til drift. Det trengs spesiell tilrettelegging for bygging av studentboliger i pressområdene. Det må også satses på boliger for VGS-elever og lærlinger.

Rødt jobber for å gi større grupper av elever, studenter og lærlinger muligheten til å flytte over fra boligmarkedet til rimelige elev- lærling- og studentboliger. For midlertidige boliger skal det kunne bygges under 50 kvm, men det betinger begrensninger på botid, og at det bygges av stiftelser som bygger spesielt for ungdom og lignende.

En del arbeidsinnvandrere havner i dag i ulovlige, helseskadelige og i verste fall livsfarlige leieforhold. Det må tilrettelegges for ikke-kommersielle utleieboliger til pendlere og midlertidig utenlandsk arbeidskraft.

Kommunene får tilbud om subsidiert rente for å øke antallet kommunale utleieboliger fordelt etter sosiale kriterier.

5. Også noen kommuner tilpasset særlig etter år 2000 sine husleier i de kommunale utleieboligene til «gjengs» leie. Dette kan de tillate seg da de vet at staten vil «rydde opp» i de økonomiske vanskelighetene beboerne kommer opp i gjennom bostøtteordningen. Bevisst gjøres beboere til «sosialklienter» eller avhengige av offentlige støtteordninger. Rødt går inn for at folk flest skal kunne betale husleien sin for den inntekt eller trygd hun har, uten å måtte ty til støtteordninger.

En vesentlig økning av bostøtte og annen sosial boligpolitikk kan bidra til å løfte boligprisene ytterligere, så lenge marknadsmekanismer dominerer prissetting på boliger. På sikt må målet derfor være å flytte midler fra den smalere sosialpolitikken til en bred boligpolitikk.

6. Bostøtteordningen utvides ved å heve grensene på inntekt og boutgifter, og tilpasses regionale markedsnivåer.
I dag satser Regjeringen i hovedsak på Bostøtte for å hjelpe folk med svak økonomi til å greie å betale for en høvelig bolig. Dette kan fort bli en felle fordi man aldri kommer inn på det ordinære markedet. Kommunen kan også ta seg markedsleie for sine boliger, da de vet at det blir staten som subsidierer leien gjennom bostøtteordningen. Et større tilbud av rimelige boliger bør etter hvert redusere behovet for bostøtte, men fram til da må bostøtteordningen fange opp alle de som i dag sliter med å greie boutgiftene. Dette krever at ordningen utvides ved at bl.a. grensene på inntekt og boutgifter heves og tilpasses regionale markedsnivåer gjennom en indeks for bolig- og leiepriser, slik at de stiger i tråd med utgiftene. Det særskilte taket for dekking av boutgifter grunnet kronisk sykdom eller funksjonsnedsetting må løftes.

7. Det utvikles mer nyanserte løsninger for personer med behov for omsorg, stell og pleie. Henvisning til hospitser/døgnovernattingssteder opphører. Det må være et mål at alle boliger på sikt blir tilgjengelige for funksjonshemmede.
Boligsektoren har også et stort ansvar for integrering av personer med spesielle behov, enten disse er av fysisk eller psykisk karakter. Nedleggelse av de store institusjonene og ønsket om integrering i vanlige boligområder stiller store krav til oppfølging og boservice. Så langt har få kommuner tatt inn over seg at integrering av personer med psykiske problemer og/eller rusavhengighet krever tett oppfølging dersom de ikke skal bli en utilbørlig belastning for nærmiljøet. For mange er det behov for sosiale tjenester knyttet til bosituasjonen.

Det er viktig at alle nye boliger har en god kvalitet. Universell utforming skaper boliger som er tilgjengelige for alle. Funksjonshemmede, som for eksempel rullestolbrukere, har i dag store problemer med å finne boliger de kan bo i, fordi bare en svært liten del av eksisterende boligmasse er tilgjengelig. Universell utforming gjør det også mulig for flere eldre å bo hjemme lengre, noe som gir økt livskvalitet og reduserte sykehjemsutgifter for kommunene. Rødt støtter derfor de krav til universell utforming som stilles i Teknisk forskrift 2010.

Deler av byggenæringen, samt den politiske høyresiden, gir kravene om universell utforming store deler av skylden for den sterke boligprisveksten den senere tid. Dette er ikke riktig. Boligprisveksten skyldes den generelle markedsstyringen av boligsektoren, og startet lenge før kravene til universell utforming kom.

Byggekostnadsindeksen for boliger (SSB) viser at økningen av byggekostnadene er under halvparten av prisstigningen på boliger. Indeksen viste heller ingen hopp da kravet om universell utforming ble innført. Utbyggerne tar uansett det som er mulig å presse ut av markedet. Forskning viser også at kostnadene ved universell utforming er små. Norge har råd til å bygge gode boliger til alle.

Nye og bedre løsninger bør utvikles for eldre, psykisk syke og rusmiddelmisbrukere. Det er behov for et langt mer differensiert tilbud av ulike boformer fra lavterskeltilbud for «rusavhengige» til bofellesskap for person som ønsker noe annet enn en «tradisjonell» familiebolig. Rødt vil arbeide for en variert boligmasse som gjør det mulig med ulike boformer - for enslige, tradisjonelle familieenheter, generasjonsboliger og ulike kollektive løsninger.

Det bør bygges eldreboliger i stor skala. Boliger tilpasset den eldre befolkningen vil skape trygghet når helsa begynner å skrante og kan blant annet forebygge fallulykker. Heiser og både innendørs og utendørs fellesarealer vil gi beboerne større muligheter til å leve rike sosiale liv. Å slippe vedlikehold av store boliger vil være en lettelse for mange. Flere eldreboliger vil frigjøre større boliger til barnefamilier.

8. Miljøvennlig boligplanlegging skal premieres. Luksusbygging og unødvendig ressursforbruk begrenses gjennom skattlegging og energiavgifter.
Det må etableres låne- og støtteordninger som oppmuntrer til mer miljøvennlig boligbygging. I byene bør det stilles krav om tilknytning til fjernvarmeanlegg og kildesortering av avfall.

Husbanken har i hele sin virksomhet koblet krav til standard med krav til økonomi. «Husbankkravene» bidro både til et nøkternt (miljøvennlig) boligforbruk og begrenset bygging av luksusboliger. Kravene og virkemidlene er nå i all hovedsak fjernet. Av miljømessige hensyn bør man derfor etablere straffetiltak som begrenser bygging av energisløsende store eneboliger. I storbyregionene bør eneboligbyggingen begrenses til et minimum. Dette kan både skje gjennom etablering av øvre arealgrenser og økonomiske tiltak som ekstra dyr strøm på forbruk over et vanlig nivå, slik man tidligere hadde egne satser for overforbruk.

9. Eksisterende boligmasse utbedres for å sikre bedre kvalitet, miljø og tilgjengelighet.
Skal energibruken i boligsektoren reduseres må det settes i gang omfattende miljøtiltak i eksisterende boligmasse. Husbanken gir i dag Grunnlån til utbedring av boliger både til miljøtiltak og for å oppnå bedre tilgjengelighet for bevegelseshemmede. Disse lånene må på samme måte som for lån til oppføring gjøres mer attraktive gjennom en subsidiert rente. I tillegg etableres det tilskuddsordninger ut over dagens tilskudd til forsøksprosjekter.

10. Kommunenes ansvar for god boligplanlegging innskjerpes.
Alle beboere bør sikres trafikksikker tilgang til gode leke- og utearealer samt lokal service som dagligvarebutikk, barnehage, grunnskole, idrettsanlegg, eldreomsorg og kollektivtransport. Nye boligprosjekter skal ha universell utforming og gis en variert leilighetssammensetning.

Det er kommunene gjennom sin forvaltning av plan- og bygningsloven som skal sikre kvaliteten i våre bomiljøer. Dette følges alt for dårlig opp. I dag bør fokus i langt større grad rettes mot boligenes omgivelser og miljøet framfor bare den enkelte boligen. Gode og trygge utearealer til opphold og rekreasjon og som møtested for sosial kontakt er viktig for alle aldersgrupper og en forutsetning for at barn skal kunne utvikle og utfolde seg gjennom lek med andre unger.

Stort press på arealene i sentrale byområder fører lett til at utearealer til lek og opphold reduseres. Høye tomtepriser har det siste tiåret gitt boligprosjekter med høyere tetthet og dårligere utearealer enn det som ble bygget i storbyene på slutten av 1800-tallet (som på Grünerløkka i Oslo). Her ble bakgårder revet for å gi bedre plass og lys, nå gjentar man feilene. Mangel på, underdimensjonering eller for stor avstand til gode lekearealer vil ofte bety en betydelig trafikkfare ved at veier og/eller parkeringsplasser blir tatt i bruk til lek. Trygg adgang til gode utearealer er derfor et viktig kriterium for en god bolig.

I sentrale byområder er det bygget en overvekt av småboliger, noe som har gjort det umulig for barnefamilier å bosette seg der. Rødt går inn for at barn skal kunne bo overalt og en variert boligsammensetning.

I de største byene blir en stor del av befolkningen utsatt for konsentrasjoner av luftforurensning som øker risikoen for framskyndet død og helseplager som f.eks. luftveisinfeksjoner, lungesykdommer og kreft. Om lag 1,7 millioner mennesker er utsatt for et uakseptabelt støynivå ved boligen sin. Vegtrafikken er den desidert største plagen. Boligområder skal i så stor grad som mulig skjermes mot støy og forurensning.

I sentrale byområder er tomteprisene den viktigste årsaken til høyere byggekostnader. Kommunene må pålegges å sikre lettere tilgang på boligtomter. Kommunene sitter på mye grunn mange steder og dette bør tilbys gratis eller billig i bytte mot at boligene som bygges holdes utenfor markedet. Det offentlige bør i større grad benytte ekspropriasjon når det oppstår langdryge avtaleforhandlinger med grunneiere/utbyggere som har spekulert i tomter rundt de største byene for å få tilgang på areal. Kommunene kan gjennom bruk av plan- og bygningsloven regulere til bygging av et variert boligtilbud. En aktiv tomtepolitikk vil kunne sikre en bedre kvalitet og bidra til å dempe prispresset. Kommunenes ansvar for planlegging og oppfølging av bolig- og stedsutvikling må derfor innskjerpes.

Det skal være momsfritak for nybygg av boliger som holdes utenfor det ordinære markedet.

Byutviklingen betyr mye for levekår, bruk av energi og miljøet.

Hvordan byenes areal- og transportforbruk organiseres betyr mye både for folks levekår og miljøet:

  • Mange sliter med daglige gjøremål som å komme seg på jobb, levere barn i barnehagen, handling og andre daglige gjøremål fordi disse ligger på ulike sider av byen ikke i nærheten av boligen. Pendling kan være en stor belastning. Det er ikke lenger snakk om 8 timers arbeidsdag, men opp til både 10 og 12. Ofte er man avhengig av bil for å nå de ulike målene. Derfor er også bilen det største miljøproblemet i byene
  • 1,5 millioner mennesker utsettes for støy på mer enn 50 desibel i gjennomsnitt over døgnet ved sin bolig. Vegtrafikken står for over 70 prosent av støyplagene.
  • I 2010 ble 220 000 personer i Oslo utsatt for svevestøvninåer over nasjonale mål. Vegtrafikken er hovedkilden også til dette.
  • Klimagassutslippene i Norge økte med nesten seks prosent fra 1990 til 2011. I 2011 ble det sluppet ut 53,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Ved siden av folks dagligliv betyr byenes organisering mye for varetransporten og andre oppgaver i samfunnet der konsekvensene for energibruk og miljø er store. Dette er sterkt underkommunisert.

Miljøvennlig byutvikling krever samfunnsmessig styring

Sentraliseringen med nedleggelse av arbeidsplasser i distriktene skaper mange av de miljøproblemene byene sliter med i dag. Transportproblemene er omfattende og ser ut til å bli det i uoverskuelig framtid, hvis det ikke kollektivtrafikken løftes fram på en helt annen måte enn fram til i dag.

I følge SSB sto vegtrafikken for 26,5 prosent av utslippene av klimagasser (CO2-ekvivalenter) i landets kommuner i 2009. Og utslippene bare øker til tross for at politikerne sier at de skal reduseres. Nasjonal Transportplan (NTP) tar som utgangspunkt at både biltrafikk og kollektivtransport, samt fly- og båttransport, skal øke med 20 - 30 prosent fra i dag fram til 2019. Oslopakke 3 vil alene legge til rette for 30 prosent økt biltrafikk i hovedstadsområdet.

Økt biltrafikk skyldes ikke bare nedprioritering av kollektivtrafikken, men like mye en markedsstyrt arealplanlegging der areal og (kollektiv)transport ikke ses i sammenheng. Boliger lokaliseres mer eller mindre uavhengig om det er tilgang på privat og offentlig service og kollektivtransport.

Tiltak som:

  • Opprettholdelse av arbeidsplasser i distriktene
  • Styrt arealbruk
  • Prioritering av kollektivtransport og
  • Begrensninger på privatbilbruken

krever omfattende samfunnsmessig styring. Rødt går derfor inn for:

Demokratisk og gjennomtenkt boligpolitikk og byplanlegging, framfor privatkapitalistisk kaos
Symbolpolitikk eller mindre regulering gir ikke billigere boliger eller bedre bomiljøer. Problemet er mangelen på styrt utbygging, og at alt annet enn sosial- og studentboliger er overlatt til markedet.

Vi trenger ikke en egen boligminister for å koordinere rammeverket for boligbygging på statlig nivå. Etatsovergripende samarbeid eller et plan- og boligdirektorat, som faginstans med nødvendig kompetanse, kan være løsninger som gir et bedre resultat enn å måtte velge mellom om Kommunaldepartementet eller Miljøverndepartementet skal ha dette på sitt bord.

Færre statlige innsigelsesinstanser øker ikke sjansen for gode resultater. Det trengs bedre samordning fra statlige og fylkeskommunale etater, og en innsigelsesfrist på et fastsatt tidspunkt tidlig i en planprosess for en mer effektiv boligbygging.

Kommunene trenger politisk vilje og økt kapasitet for å ikke la utbyggerne legge føringene for byutviklingen og boligpolitikken. Her er man også avhengige av interkommunale samarbeid for plan og byggesaker.

Det må utvikles og brukes gode systemer hvor alle leddene i byggebransjen kan utarbeide fremdriftsplaner for byggeprosjekter i fellesskap slik at vi får en mer robust, effektiv og kompetent byggebransje, med økt produktivitet og kvalitet, som også ivaretar HMS.

1. Sentraliseringen skal stoppes gjennom en aktiv distriktspolitikk. Samtidig skal vi ha en politikk for hvordan man skal håndtere den sentraliseringen som nå foregår.
Sentralisering og tilflytting til byene legger viktige premisser for byutviklingen. Drivkrefter er endringer i næringsstrukturen der industri- og landbruksarbeidsplasser legges ned til fordel for tjenesteytende næringer i byene og nedlegging av utdanningsinstitusjoner. Privatisering av offentlige tjenester fører også til at arbeidsplasser flyttes til Oslo. 80 prosent av landets befolkning bor nå i byer og tettsteder. I Oslo og Akershus bor nå over 1,1 million, nær en fjerdedel av befolkningen.

Det skjer også store endringer inne i byene på grunn av endringer i næringsstrukturen. Rundt om i Europa erstattes tradisjonelle industriarbeidsplasser bl.a. tilknyttet havna med boliger og kontorer. Demografisk utvikling og innvandring har også betydning for byutviklingen. Vi må ta vare på viktige infrastruktur- og industriarealer, og trenger en aktiv næringspolitikk som opprettholder levedyktige industriarbeidsplasser, også i byene.

Sentraliseringen bidrar til stort underskudd på boliger i de store byene, noe som igjen driver boligprisene i været. I prognosene forventes det 200 000 nye innbyggere i Oslo fram mot 2030, dette skyldes flere fødsler, høyere levealder, innvandring og tilflytting.

For å sikre et rimelig forhold mellom tilbud og etterspørsel etter boliger i byene er det nødvendig både å begrense tilflyttingen til byene, blant annet gjennom en aktiv næringspolitikk og å styrke utdanningstilbudet der folk bor, også når det gjelder distriktshøyskoler og annen høyere utdanning, og å styrke den regionale planleggingen. Boplikten må skjerpes og forsvares. Samtidig vil det uansett være behov for en politikk for flere boliger i byene. Boliger må bygges i områder med fungerende infrastruktur, enten der det er ledig kapasitet på kollektivtransport o.l. eller man må snu på finansieringsordningen slik at utbyggingen kan komme før skatteinntektene for at det skal skje. Kommunen må gis mulighet til å investere i nødvendig sosial infrastruktur (barnehager, skoler m.m.) parallelt med utbyggingene.

Fortetting og gode bomiljø må prioriteres framfor villaer, og kommunene må få ressurser til arealregulering. Det er ikke noen menneskerett å bo innenfor hverken Ring 2 eller 3, men vi kan ikke tillatte at markedet og privatkapitalistisk kaos, framfor gjennomtenkt og demokratisk byplanlegging, gjør framtidas Oslo til en rikmannsghetto, hvor mange unge som har vokst opp i byen ikke får bli boende. Da må byen bygges vestover eller T-banesystemet flyttes østover. Dette vil kunne monne mye mer enn å skyve på markagrensa. Det trengs ny T-banetunnel under Oslo sentrum før det er mulig å bygge særlig flere boliger i store deler av byen. Det må bygges for etablering, med god standard og størrelse. Ikke luksusboliger på fasjonable plasseringer for kakser, som kan bidra til å skape boligbobler.

For å sikre et rimelig forhold mellom tilbud og etterspørsel etter boliger i byene er det nødvendig både å begrense tilflyttingen til byene og å styrke den regionale planleggingen.

2. Fylkeskommunene, sammen med kommunene, skal utarbeide regionale areal- og transportplaner (fylkesdelplaner) som ser kollektivtransporten i sammenheng med lokalisering av boliger, service og arbeidsplasser. Disse planene skal være bindende for de berørte kommunenes arealplaner.
Alle de store byene inngår i regionale bolig- og arbeidsmarkeder. Folk bor og arbeider på tvers av kommunegrensene. Dagens planlegging tar ikke hensyn til dette. Arbeidsplasser og tett boligbebyggelse konsentreres i storbyene. Omkringliggende kommuner prioriterer ofte småhusbebyggelse basert på bruk av privatbilen. I østlandsområdet, som er Norges største sammenhengende bolig- og arbeidsmarked, må aksene Skien, Oslo, Lillehammer og Halden behandles under ett med vekt på blant annet å styrke jernbanenettet. Rødt vil bygge ut høyhastighets tofelts jernbane i Norge til bruk for økt regional og langdistansetransport for personer og gods, og med eksplisitt mål om å redusere trafikk på vei og med fly. Intercity-trianglet (Lillehammer – Halden – Skien) bygges ut som fase 1. Follobanen og dobbeltspor til Ski må på plass. Utviklingen må skje på et regionalt nivå, pressområdene kan ikke ta av presset alene.

3. Boligområder, arbeidsplasser og service skal lokaliseres til akser for kollektivtransport og et sammenhengende gang- og sykkelveinett.
De fleste partiene sier at de er for å styrke kollektivtrafikken, men få er opptatt av at også arealbruken må styres for at man skal få mer miljøvennlige byer. Det nytter ikke å styrke kollektivtrafikken hvis ikke folk bor eller arbeider langs med kollektivårene. Arbeidsplasser må konsentreres i byenes sentra og i knutepunkter for kollektivtrafikken. Boligene må konsentreres i lokalsamfunn tilknyttet et finmasket nett av kollektivårer, gang- og sykkelveier. Bilbaserte arbeidsplasser som lagervirksomhet, møbel- og hvitevarebutikker og andre plasskrevende virksomheter kan lokaliseres til et hovedvegnett.

Norske byer har svært dårlig utbygd sykkelveinett sammenlignet med mange europeiske byer. For mange er det et svare strev å måtte ta bilen for å levere ungene i barnehagen, handle eller andre daglige gjøremål. Disse formålene bør lokaliseres slik at de kan nås til fots eller med sykkel. Gang- og sykkelveier kan med fordel ses i sammenheng med grøntområdene. Det er triveligere å sykle i grønne omgivelser framfor langs med sterkt trafikkerte bilveier.

4. Stopp bygging av kjøpesentere, til fordel for boligbygging
I dag er kapasiteten på boligbygginga sprengt, derfor settes kun de mest profitable prosjektene i gang. Vi må stoppe kjøpesenterbygging til fordel for boligbygging og opprette kommunale byggherreselskap slik at det offentlige ikke må vente på private utbyggere. Bilbaserte kjøpesentre har svekket den tradisjonelle handelsnæringen i bysentra der kollektivtrafikkdekningen er god. Økt bilbruk og miljøproblemer er blitt følgene.

5. Kollektivtransporten må styrkes og erstatte andre transportformer.
De største utgiftene til kollektivtransport ligger i driftsutgiftene. Disse får i Norge langt mindre subsidier enn i en rekke andre Europeiske byer, bare ca 25 prosent mot nærmere 50 prosent i andre Europeiske byer. Rødt går derfor inn for:

  • Halvér biltrafikken i de største byene og forby privatbil i de sentrale bykjernene.
  • 50 prosent av driftskostnadene skal betales av det offentlige
  • Veiprising bør innføres for å begrense bruk av privatbil og styrke kollektivtransporten
  • Parkeringsrestriksjoner på bil i sentrale bystrøk

6. Det utarbeides bindende grøntplaner i byene som sikrer en sammenhengende grønnstruktur og trafikksikker adkomst til gode lekearealer.
Byene skal planlegges for alle aldersgrupper og sikre barn gode lekearealer. Nærhet til grøntområder er viktig for både voksne og barn. Trafikksikker adkomst til parker og plasser er mange steder en forutsetning for at barn skal få brukbare lekearealer. Grøntområdene betyr også mye for klimaet i byene. De bidrar til å holde på og regulere fuktigheten i byen og bedre luftkvaliteten. Trær og busker er også viktige for å kunne oppleve vakre omgivelser og årstidenes skiftninger. De siste årenes spekulasjonsbyggeri i sentrale byområder er så tette at nesten ikke er plass til utearealer eller lekeplasser. Mange boliger mangler sol store deler av dagen.

I sentrale bystrøk bør det legges begrensninger på bruk av privatbil i direkte tilknytning til boligen. Kan vi akseptere at folk må gå 500 m til kollektivtransport må vi også kunne akseptere gangavstand til bilen.

7. I byer skal konsentrert utbygging prioriteres framfor utbygging av eneboliger
Private husholdninger (i boligen) står for ca. 20 prosent av energibruken i Norge, men utslipp i form av klimagasser fra denne sektoren er liten, da mesteparten er strømforbruk. Men strøm er en meget høyverdig energikilde som ikke bør brukes til oppvarming. Til dette bør man bruke fjernvarme/vannbåren varme. Frigjort strøm kan da brukes til bl.a. høyhastighetstog.

Det jobbes mye i dag for å redusere energibruken i bygninger. Bruk av fjernvarme, varmepumper, solcellepanel, mm blir stadig mer vanlig. Men erfaringer viser at det som virkelig kan monne er rett og slett å bygge mindre og mer konsentrert. Norge har i dag en av verdens høyete boligstandard med gjennomsnittlig over 58 m2/person. Det kan se imponerende ut med alskens avanserte miljøløsninger i en stor enebolig, men eneboligen er et problem i seg selv i tillegg til at denne boformen også skaper mye trafikk.

En familie på fire personer i en perifert beliggende enebolig på 200 m2 bruker tre ganger så mye energi til bolig og transport som fire personer i en sentralt beliggende blokkleilighet på 90 m2.

8. Den offentlige byplanleggingen styrkes.
Det utvikles lokalsamfunnsplaner i samarbeid med befolkningen, lokale interesseorganisasjoner og næringsdrivende. Enkeltprosjekter må ses i en større byplansammenheng.

Salg av kommunale tomter stoppes.

Offentlig byplanlegging er gradvis svekket. I dag er det nesten bare private utbyggerne som lager reguleringsplanene, som kommunen i neste omgang skal godkjenne. De ulike utbyggerne sitter på hver sin tue og forsvarer egne interesser, ofte i form av krav om høyest mulig utnyttelse. Parker er ikke særlig profitabelt. Kommunen godtar høye utnyttelsesgrader, som igjen er med på å drive tomtekostnadene i været. Private aktører skylder igjen på høye tomtekostnader som begrunnelse for høy og uforsvarlig utnyttelser. Her utsettes byen for ren "sirkelargumentasjon".

Privatisering av offentlige etater er også et stort problem for byplanleggingen:

  • Statsbygg er blitt Entra
  • NSB er blitt ROM
  • Havneselskapet i Oslo er blitt HAV

Deres viktigste oppgave er maksimal fortjeneste, ikke et samfunnsansvar i form av gode byplaner.

I tillegg ser vi at flere byer, med Oslo i spissen, selger ut kommunale tomter. Det som kunne vært et meget godt virkemiddel for kommunal styring og byplanlegging er skuslet bort i kortsiktig inntjening.

Skal nye boligområder ha trafikkert adkomst til gode leke- og utearealer krever det at veier, tomter og parker ses i en større sammenheng. Samlokalisering av service, boliger, skoler og barnehager krever omfattende by- og samfunnsplanlegging. Erfaringer viser at folk er opptatt av nærmiljøet, trafikksikkerhet, gode lekearealer, mm. Det er derfor et godt grunnlag for å trekke folk med i planlegging av byens nærområder.

Fra ulikhet til rettferdig omfordeling

Boligmarkedet skaper og forsterker økonomisk forskjeller. Politiske virkemidler kan regulere og kontrollere markedet eller vi kan skape et alternativt boligtilbud, utenfor et marked som produserer ulikhet. God boligpolitikk er derfor god fordelingspolitikk.

Det er også omvendt: Hva slags fordelingspolitikk som føres er avgjørende for boligpolitikken. Selv om politikerne i dag har valgt markedsstyring, framfor en aktiv boligpolitikk, brukes den økonomiske politikken aktivt på dette området. De totale skattesubsidiene til boligeiere var i 2011 på 55 milliarder.

De norske skattefordelene ved boligeie bidrar til en sterkere prisutvikling i boligmarkedet. Disse er høyere jo større «boligformuen» er. Altså er ikke dette kun en politikk som legger til rette for at det skal være gunstig å eie egen bolig, den såkalte eierlinja. Det er en «eie dyr bolig»- linje, med størst subsidier til dem med de høyeste boligformuene.

Samtidig som vi jobber for et godt, seriøst ikke-kommersielt utleietilbud, for de som ønsker eller trenger dette, stiller Rødt seg bak hovedtrekkene i den norske eierlinja. De som ønsker det skal være i stand til å kjøpe sin egen bolig, enten alene eller sammen med andre. Det er en fordel at folk kan bo uten å være prisgitt hverken hushaier eller boligpolitiske regimeskifter – være «herre i eget hus». Samtidig må dette medføre en boligpolitikk for folk flest, som motvirker spekulasjon, ikke bare en skattepolitikk som gir mest igjen til de med høyest boligformue. Skjerming av bolig for markedskreftene kan ikke kun gjelde ikke-kommersielle leieboliger og studentboliger, og vi trenger en fordelingspolitikk som motvirker et delt boligmarked.

1. Hardere beskatning av boligspekulanter.
Ligningsverdien på primærboliger er i dag 25 prosent. I statsbudsjettet for 2013 økte regjeringa ligningsverdien på sekundærboliger fra 40 til 50 prosent. Konsekvensen av lav ligningsverdi på sekundærboliger er økte boligpriser og gjør at det er mer lukrativt å investere i boligspekulasjon enn industri og andre samfunnsøkonomiske områder.

Rødt ønsker en fastlagt gradvis nedtrapping av skattesubsidiene, opp til en ligningsverdi på 100 prosent på sekundærboliger. I tilfeller med behov for å eie egen bolig i nærheten av arbeidsplassen skal denne være unntatt. Slik får vi skattlagt boligeie hvor formålet er spekulasjon, ikke å bo, hardere.

Det at nedtrappingen skjer fastlagt, men gradvis, vil gi de som eier sekundærbolig forutsigbarhet og mulighet for å selge, uten å bli rammet av endringen. En slik nedtrapping må kombineres med økt satsning på ikke-kommersiell utleie, slik at leietakere ikke risikerer et forverret tilbud av at sekundærboliger selges.

Økt skatt på sekundærbolig bør kombineres med en skattelette som kommer spesielt lavtlønte til gode, for eksempel økt minstefradrag. Dette vil gi en ytterligere omfordelingseffekt og begrense risikoen for at en slik endring rammer utilsiktet.

2. Skattefradrag også ved leie.
Vi vil utrede skattefradrag ved leie av bolig som gjør systemet rettferdig også for de som velger eller trenger å dekke bobehovet sitt gjennom å leie framfor å eie. Dette kan bidra til at leietakere sparer opp egenkapital til boligkjøp. Innføring av dette kan også føre til et sterkere tilsyn med sektoren, som i dag preges av useriøse utleiere, blant annet ved krav til betaling over faktura for å få skattefradrag.

3. Billigere boliger, ikke mer tilgjengelige lån på bankenes premisser.
Med boligpriser som øker mer enn lønna får vi en tilsvarende gjeldsøkning. Vi sitter på boliglån som tilsvarer over 60 prosent av BNP. Finanstilsynet har pekt på boligsektoren som den viktigste trusselen mot økonomisk stabilitet i Norge. Det er kun finansnæringen som tjener på en gjeldstynget befolkning som kjøper stadig dyrere boliger.

Økningen av egenkapitalkravet til 15 prosent stenger med dagens boligpriser folk ut av boligmarkedet, selv om de har økonomi til å betjene lån. Kravet bør av den grunn oppheves. Samtidig bidrar det til at folk ikke tar opp høyere lån, og begrenser bankenes mulighet til å dytte inn lån som kan presse boligprisene ytterligere opp. Hovedproblemet ligger derfor ikke i egenkapitalkravet til boligsøkerne, men i boligprisene. Rødt vil øke egenkapitalkravet for banken, slik at de ikke kan låne ut så mye i forhold til sin egen kapital (boliglånsvektene). Dette kan begrense bankenes mulighet til å øke etterspørselen på en måte som bare bidrar til å øke boligprisene, og gir mindre risiko for boligbobler som kan ha som konsekvens at staten må redde uansvarlige banker.

4. Legg om BSU-ordningen.
Høyresida og bankene har lenge drevet kampanje for økt BSU-grense med bakgrunn i boligprisveksten og økt egenkapitalkrav. Selv om det ville tatt fra høyresida et kort i debatten vil det å øke BSU-grensa være feil politikk.

BSU-ordningen er først og fremst en skattefradragsordning for barn av de rike og unge med høy inntekt, og bidrar i liten grad til å hjelpe ungdom inn på boligmarkedet. BSU-sparerne med høyest inntekt mottar seks ganger så mye i skattefradrag som de som tjener minst. Det er bare rundt en av ti som sparer i BSU som når dagens maksbeløp, og hos det store flertallet av de som gjør det bidrar foreldre og besteforeldre. Selv om seks av ti er innom BSU-ordningen er det altså få som har sterk nok økonomi til å dra særlig nytte av ordningen, og kun en av fire i den aktuelle aldersgruppa som får årlig skattefradrag. Seks av ti BSU-sparere benytter heller ikke BSU-kontoen til selve boligkjøpet.

En økning av maksbeløpet vil ikke være til noen hjelp for de som trenger det, men kunne bidra til større økonomisk ulikhet og ytterligere prisvekst. Det at mange sparer i BSU er heller ikke noe argument for at det faktisk fungerer. Kostnaden for dagens skattefradrag tilsvarer tilskudd til ca 3000 studentboliger. Det kan f.eks. være mer hensiktsmessig å bruke de samme pengene på for eksempel å subsidiere 1000 nye boliger i året, øremerka førstegangsetablerere, som inngår i et boligtilbud for kjøp og salg utenfor markedet, framfor BSU. Alternativt bør spareordningen gjøres mer fleksibel, slik at ordningen ikke er ekstra gunstig for de med sterk økonomi fra ung alder og over tid. Den bør også knyttes til førstegangskjøp, slik at den ikke blir en bonusordning for de som ikke trenger det til boligkjøp eller kjøper seg opp i rang i boligmarkedet. Vi trenger billigere boliger som et alternativ til dagens markedstvang, ikke mer tilgjengelige lån på bankenes premisser.

5. Tak på rentefradraget.
Dagens rentefradrag ble innført av hensyn til boligmarkedet. Selv om det er et generelt fradrag bør endringer derfor sees i lys av konsekvensene for boligmarkedet. Rødt arbeider for lavere boligpriser, og for å stanse boligspekulanter og utleiere som utnytter boligsøkere og leietakere ved å gjøre det mindre lønnsomt. Vi vil derfor endre rentereglene slik at rentefradrag gis på opp til kr. 100 000,- i årlige renteutgifter, eller på opp til 3 millioner i investeringer. De økte inntektene for staten brukes til sosial boligbygging.

Google+