På kvinners regning

Av Mari Eifring, partisekretær i Rødt og Bjørnar Moxnes, leder i Rødt

Erna Solberg og Jonas Gahr Støre gjentar til stadighet at vi må jobbe mer. Sannheten er at vi kan jobbe mindre. Og skal vi oppnå reell likestilling, må vi jobbe mindre.

Vi er verdens mest likestilte land blir vi ofte fortalt, og enda oftere når Kvinnedagen 8. mars nærmer seg. Vi er best, særlig på å la kvinner arbeide. Og ja, Norge er i verdenstoppen når det gjelder kvinnelig deltakelse i arbeidslivet. Men det snakkes ikke like høyt om at regninga for den høye arbeidsdeltakelsen betales av kvinnene selv.

Regninga for likestillinga har et navn, og navnet er deltidsarbeid. Enten direkte påtvunget ved at kvinner ikke tilbys annet enn deltidsstillinger på mange arbeidsplasser, særlig innen helse og omsorg. Eller mer indirekte ved at kvinnene jobber deltid for å få familielivet til å gå opp.

På den måten er ansvaret for likestillinga skjøvet over på hver enkelt familie. Vil begge ha gode jobber og være en lykkelig småbarnsfamilie — på samme tid? Ansvar på jobb? Fritidsinteresser på siden av ungene? Kjør på, toppolitikerne støtter dere. Men dere må selv få døgnet til å gå opp. Og ikke glem at dere helst også skal være initativrike arbeidstakere, helst lage sunn og god middag fra bunn hver dag, følge opp barnas lekser, bake kake til både barnebursdag og loppemarked og gjerne ta vare på gamle foreldre.

Måten mange familier prøver å løse tidsklemma på, er at kvinnene jobber deltid. Det er ikke gratis, i hvert fall ikke for kvinnene. I praksis har norske kvinner i gjennomsnitt allerede innført sekstimersdagen, men de betaler for den selv gjennom lavere lønn og en mer uforutsigbar arbeidshverdag. Det gjør dem mer ufrie. Det gjør dem mer avhengige av arbeidsgivers godvilje, og mer økonomisk bundet til mannen sin. På sikt blir de også pensjonstapere. Tall fra NAV viser at halvparten av norske kvinner har for lav opptjening til å gå av med tidligpensjon. Årsaken er deltidsarbeid og lav lønn. Og når de først går av, blir mange av dem minstepensjonister. Regninga for likestillinga betales livet ut.

Se for deg at det var mennene som ble taperne i denne skvisen. At det var menn som satt igjen med så lite opptjening at de ikke fikk gå av med tidligpensjon, men ble tvunget til å jobbe flere år lengre enn de hadde helse til. At det var menn som fikk problemer med å forlate et dårlig ekteskap eller til og med en voldelig partner, fordi de tvilte på om de kunne leve av egen inntekt alene. Ville samfunnet latt det passere? Da kan man jo spørre seg hvorfor det får passere når det er kvinner som rammes.

Å skryte av at vi er et likestilt land, samtidig som dette pågår, er å lure seg selv. Å tro at problemet kan løses ved at alle bare begynner å jobbe fulltid (7,5 timersdag) er også å lure seg selv. De fleste opplever at tidsklemma er klam nok fra før.

Det er på tide at vi innser at dette er et samfunnsproblem, som best løses i fellesskap. I dette tilfellet er løsninga å forkorte arbeidstida, så normalarbeidsdagen blir seks timer og arbeidsuka 30 timer.

En fin idé, men fullstendig urealistisk, tenker du kanskje? Fakta er at forkortinger i arbeidstid er mer regelen enn unntaket de siste hundre årene. Med fagbevegelsen i front har kvinner og menn før oss kjempet fram kortere arbeidsuke: 54 timer i 1915. 48 timer i 1919. 45 timer i 1959. 42,5 time i 1968. 40 timer i 1977 og 37,5 time i 1986. For hver gang har vanlige mennesker fått mer frihet, et enklere familieliv og bedre livskvalitet. Og hver gang har arbeidsgiverne og høyresiden sagt det er helt uansvarlig og vil ruinere landet. Du kan jo selv dømme om de har fått rett eller ikke.

Omlegging til seks timers dag kan ikke skje fra en dag til en annen. Men om den innføres steg for steg, med en halvtimes reduksjon av gangen, er det helt realistisk å få til.

På noen arbeidsplasser er det allerede en realitet. På Tines fabrikk i Heimdal startet sekstimersdagen som et forsøk, men det fungerte så bra at det ble permanent. Produktiviteten gikk opp og de ansatte er svært fornøyde. Fra andre forsøk i Norge og Sverige viser resultatene at deltakerne får mindre problemer med muskelsmerter, bedre søvn og sjeldnere følte seg utmattet. Kortere arbeidsdag kan med andre ord være løsninga på veldig mange av de plagene folk oppsøker legen for.

Kortere arbeidsdag er et politisk valg vi kan ta. Men selv om det er et kinderegg som både er bra for likestilling, klima, familieliv og inkludering i arbeidslivet, er det ikke gratis. Vi har råd til det, men vi må velge: Mer lønnsvekst eller mer fritid? Som Lars Inge Trang, ansatt på ostefabrikken i Heimdal, sa det til NRK: «Det er mer verdifullt å ha så mye tid som vi har, enn å ha ræva full av penger. Fritid er en form for rikdom det også».

Klikk her for å gå til Rødts temaside om sekstimersdagen: rødt.no/sekstimersdag

Publisert i Dagbladet 06.03.15.