Jeg er på ferie i Venezuela. I 1998 ble Hugo Chávez valgt til president her. Det er han fortsatt, ti år senere, tross et statskupp mot ham i 2002. Flere jeg kjenner mener at Chávez er mer eller mindre gal.
Før jeg reiste hit, var det særlig to anklager jeg hadde merket meg.
- Regjeringen stengte en riksdekkende TV-stasjon fordi den var kritisk til Chávez, som har diktatoriske tendenser.
- Den sosialistiske president Chávez kjøper seg de fattiges stemmer ved å bruke Venezuelas store oljeinntekter på tiltak rettet mot de fattige, som er svært mange velgere.
Det finnes utvilsomt en viss Chávez-dyrking blant mange av Venezuelas nær 30 millioner innbyggere. De går med Chávez-skjorter og Chávez-caps, for eksempel. Men diktatur? Jeg har tvert imot oppdaget at denne mannen er mer folkevalgt enn de fleste statsledere.
Chávez ble valgt med 56 prosent av stemmene i 1998. Han ble gjenvalgt i 2000, denne gang med 60 prosent. Så, i 2002, forsøkte toppene innen militæret, næringsliv og massemedier et statskupp mot de fattiges president. Kuppmakerne oppløste nasjonalforsamlingen og høyesterett og arresterte demokratiets statsråder uten lov og dom.
Ulikt mange andre tilfeller i Latin-Amerika, mislyktes dette kuppet. De fattige folkemassene i hovedstaden strømmet ut på gatene til støtte for sin president. Etter 47 dramatiske timer var Hugo Chávez tilbake. Deretter vant han presidentvalget i 2006, med 63 prosent.
En test på det demokratiske sinnelaget kom i fjor, da regjeringen og presidendten ville gjøre endringer i grunnloven. De ble lagt ut til folkeavstemning i desember. Et knepent flertall på 51 prosent stemte nei. Chávez aksepterte resultatet. Det kan man ikke kalle diktatoriske tendenser. Hva med TV-kanalen som ble stengt, og omtalt i alle vestlige medier?
Sannheten, finner jeg ut her i Venezuela, er at RCTV fortsatt sender i beste velgående. Kanalen ble ikke stengt. Den mistet konsesjonen. Slik vår egen radiokanal P4 mistet sin konsesjon under Valgerd Svarstad Haugland. RCTV gikk fra å sende på lufta som TV 2 til å sende over kabel og satellitt, som TV3.
Der P4s synd var for lite nynorsk på lufta eller noe sånt, var RCTVs problem blant annet at kanalen var dypt delaktig i statskuppet mot landets lovlig valgte president. Kuppgeneralene takket faktisk under sin 47 timer lange seiersrus TV-folket som sine viktigste allierte. Men RCTV ble altså ikke stengt.
Faktisk oppdager jeg her borte at mediebildet i Venezuela er helt overveldende anti-Chávez. Mens regjeringa har to TV- kanaler her, fins det 5-6 privateide, kommersielle TV-kanaler som alle er motstandere av presidenten.
Men den andre anklagen er muligens sann, at Chávez «kjøper» støtte blant de fattige.
- Under Chávez har alle fått rett til offentlige helsetjenester. Dette åpnet sykehusenes dører for millioner av fattige. Det bygges nå klinikker ute i slumområder som aldri før har hatt noe helsevesen.
- Alle som har falt ut av skolen har nå fått rett til å fullføre grunnskole og videregående gratis og uansett alder.
- I 2003 gjorde Chávez noe med det skammelig lave pensjonsnivået for landets eldre. Han firedoblet det.
- Innbyggerne i de såkalte barrios, slumaktige områder som huser 60 prosent av landets bybefolkning, får nå for første gang legal rett til å eie sine hus, som er «ulovlig» oppført. Denne reformen kan bety en vendepunkt i 10 millioner fattige menneskers liv.
Mye av det regjeringen Chávez nå går i spissen for, er faktisk ikke annet enn den samme velferdsstatlige politikk som mange nordmenn er så stolte av at Einar Gerhardsen og andre gikk i spissen for her hjemme.
Det som foregår her i Venezuela nå, er blant annet at oljeressursene brukes så de kommer hele landet til gode. Dette er noe de fleste nordmenn vil dra kjensel på.
Men for mange høyreorienterte er Chávez bare gal. Like gal som Gerhardsen!
Først publisert i VG, 6. juli 2008.
