Man hører ofte utsagn som:”Norge er et av de mest gjennomregulerte og ufrie land i verden. Det er snart ikke lov til å slippe en fis uten å skrive søknad i tre eksemplarer,” Men like fullt, i dette lille landet kan man, selv etter den grusomme hendelsen som rammet oss alle 22.juli, fortsatt gå trygt på gata uten nevneverdig risiko for å bli skutt, ranet, arrestert på sviktende grunnlag eller avkrevd legitimasjon. Vi kan fritt reise til sommer og sol når vinter og snø går oss på nervene, eller oppsøke vinteren i fjellheimen når sommeren er på sitt flotteste her hjemme. Hva er det så slags frihet vi savner? Er det svenskenes frihet, der arbeidsledigheten er betydelig, der krona er svak og levekostnadene relativt sett høyere enn hos oss, men hvor du fortsatt kan kjøre litt fortere på hovedveiene? Er det tyskernes frihet, hvor bevæpnet politi kaster sitt mistenkelige blikk på deg nesten uansett hvor du går, men hvor vin er en billig salgsvare på bensinstasjonene? Er det amerikanernes frihet, der ingen ambulanse rører deg hvis du ikke kan dokumentere forsikringen din, men hvor håndvåpen nærmest er en del av menyen på McDonald’s? Er det den serbiske friheten, hvor du risikerer å bli betraktet som en forræder hvis du ikke er nasjonalistisk nok, men hvor du fritt kan lage din egen slivovitz i kjelleren? Eller kanskje det er den australske friheten hvor du fort kan bli rik bare du finner den store opalen, men hvor du risikerer å bli bøtelagt for blotting hvis du skulle finne på å gå naken rundt i ditt eget hus, og en tilfeldig forbipasserende kunne se deg gjennom vinduet?

På dette lille skjæret, hvor frost og kulde dominerer, lever jeg et godt og fritt liv, akkurat slik jeg vil - med noen begrensninger og utfordringer, men også med mange muligheter. Jeg vet at skatten jeg betaler, som faktisk er på et akseptabelt nivå, bidrar til at jeg får den helsehjelpa jeg trenger, og at mine barn kan få gå på skolen uten at jeg behøver å bekymre meg over om jeg har råd eller ikke. Og skulle jeg bli uten jobb, ja så sulter jeg ikke i hjel. De aller fleste eldre får også den hjelpa de har behov for når de blir syke. Alderdom er i seg selv ingen sykdom, og svært mange eldre er faktisk ganske friske, og har til og med økonomi til å kunne bevilge seg en dram en gang i blant. Ei flaske konjakk, som man for 50 år siden måtte jobbe tre dager for å få råd til, kan vi i dag kjøpe med bare tre timers lønn. Bensinprisene, som relativt sett er blant de laveste i Europa, har jeg kommentert i tidligere innlegg i denne avisa, så derfor lar jeg det ligge nå. De fleste av oss klarer forsørgerbyrdene våre med god margin. Vi har hus, hytte, bil(er), båt og campingvogn. Salget av bobiler skyter eksempelvis for øyeblikket i været, så penger synes ikke å være noe problem for de aller fleste av oss, selv om lønna innimellom kanskje ikke helt strekker til.

Poenget mitt er at vi bor i et av verdens absolutt beste land, sammenlignet med andre. Vi er forskånet fra naturkatastrofer som flom, tsunamier, tørkekatastrofer og hungersnød slik vi ser den i Afrika for øyeblikket. Terroranslag har heller ikke vært noen overhengende trussel her hjemme.

Men så skjer altså det uforståelige - det forferdelige og ”unorske.” 22.juli 2011 vil aldri bli glemt, og skal heller aldri glemmes. Spørsmålene rundt dette grusomme vil være uendelige, og mange vil nok bli stående ubesvart. Èn en ting bør vi likevel tenke grundig gjennom, og det er holdningene våre. Vi må lære oss å kjenne igjen uttalelser og avsløre det egentlige innholdet i disse. Joda, jeg har oppfattet Jens Stoltenbergs oppfordring til ikke å drive heksejakt på uttalelser, men vi kan ikke unngå å legge merke til det faktum at vi dessverre har hørt flere av drapsmannen Anders Behring Breiviks utsagn før. Og uten å gi Fremskrittspartiet skylda for noe som helst, så kan jeg i denne sammenhengen ikke la vær å tenke på Frp’s Christian Tybring-Gjeddes kronikk i Aftenposten med tittelen ”Drøm fra Disneyland.” Her tilkjennegir han den samme tvilen på det multikulturelle, og han beskylder også arbeiderpartiet for å ha ”sørget for at fremmedkulturer og ukulturer samler seg i Norge og fortrenger alt som er norsk.” Uttalelsene er gjenkjennbare, eller?

Jeg vil oppfordre alle til at vi nå tenker gjennom bunnlinjen og budskapet i politikernes retorikk uansett hvor den kommer fra. Politikken skapes på lokalplan – våre holdninger likeså. Tenk over det når du går til stemmeurnen og gjør din borgerplikt.

  Knut Sæther, Rødt Bodø