Enkelte politikere hadde nok tjent mye på å holde kjeft - unskyld uttrykket - i mange sammenhenger. Som jeg tidligere har oppfordret til, så er det viktig at vi hører etter hva politikerne egentlig sier. Hva er det som ligger innbakt i uttalelsene deres, og ikke minst hva er motivet, og hva blir konsekvensene av deres tanker når de settes ut i livet? Vi må tenke gjennom hvilket samfunn vi ønsker, og så må vi sørge for at de som fronter våre ønsker kommer i posisjon til å gjennomføre. Hvis vi ønsker oss et samfunn av solidaritet og mellommenneskelig forståelse, ja da kan vi ikke slippe fram mennsker som ikke skjønner hva dette innebærer i mangel på politisk gehør.

Solidaritet handler om noe naturlig, en slags ryggmargsrefleks som ofte kommer til uttrykk når verden reiser seg på to og glefser til oss. I livets tøffe situasjoner søker vi sammen – fellesskapet vinner. Solidariteten og samholdet er former for en nedarvet grunnideologi. Men solidariteten og fellesskapstanken kan ofres. Den kan ofres på det alteret høyresida alltid har tilbydt oss. Egosismens alter. Ingen må gå rundt å tro at samhold skapes og vedlikeholdes gjennom individualisme og høyresidas kjedsommelig gjentatte refreng om ”den individuelle friheten.” Den individuelle friheten, kjære venner, kan kun skapes i et fellesskap. Det er nemlig stor forskjell på individuell frihet basert på egoisme, og individets frihet oppnådd gjennom bevissthet om fellesskapets fordeler. Samfunnsdannelsen og fellesskapet er et direkte resultat av usannsynligheten for enkeltindividets overlevelse. Frihet er ikke noe du eller jeg skal ha alene, det er noe vi skal skape sammen, og ikke minst sammen se til at flest mulig mennesker skal kunne oppnå med bakgrunn i egne forutsetninger.

For at dette skal være mulig må vi sørge for en annen fordeling av kapitalen. Vi må tenke økonomi på en annen måte – vi må jobbe for en ny økonomisk orden. Vi kan ikke lenger sitte taus og se på at private profittjegere tillates å gjøre soleklare fellesoppgaver som barnehage, helse og eldreomsorg til handelsvare og butikk.. Vi kan ikke akseptere at de med ”rævva full av penger” kjøper seg fram i helsekøene og flytter vanlige folk nedover på lista. Vi kan ikke godta at private profittjegere, oppfordret og støttet av høyresida, begår mer eller mindre skjulte lovbrudd i forhold til lønn og arbeidsforhold på linje med Adecco. Vi kan ikke godta at bemanningen i barnehagene reduseres av profitthensyn. Vi kan ikke lenger se på at mange mennesker, spesielt kvinner, tilbys deltidsstillinger når de ønsker 100 prosent jobb. Heltidsjobb må bli en rettighet. Vi kan ikke godta at vi får et todelt skolesystem, der ”direktørjenter og -gutter” går på eliteskoler, mens offentlige skoler tappes for kompetanse. Vi kan ikke godta at våre barn mobbes med bakgrunn i en ”sorteringsukultur.” Vi kan ikke godta at vårt viktigste matfat ofres på oljeprofittens plattform. Vi kan ikke godta at Bodø skal være utgangspunkt for en krig der uskyldige sivile bombes til ufattelig lidelse og død.

Vi er forpliktet til å si nei til et samfunn som sorterer. Det finnes nemlig ingen fornuftige kriterier å sortere mennesker ut fra. Likskjorta har ikke flere lommer for kong Salomo enn den har for Jørgen Hattemaker. Sorteringen blir til syvende og sist meningsløs. Dermed gir det heller ikke mening å snakke om ”individets frihet” uten å se denne i et fellesskapsperspektiv – som et direkte resultat av fellesskapstanken. Fellesskapsideer og solidaritet har dessverre aldri vært en del av høyresidas markedsliberalistiske ordbok. Vi på venstresida har aldri behøvd å ta i bruk fremmedordboka for å finne dem. Vi ønsker nemlig ikke et klassedelt sorteringssamfunn.

For å kunne bidra til endringer må man være villig til å være en del av fellesskapet – vi må være med, vi må delta. Det viser seg nemlig at det er fellesskapet som vinner. Min oppfordring blir derfor: Stem – men tenk før du stemmer – det handler om politisk musikalitet. Godt valg.

Knut Sæther, Rødt Bodø