Opprøret er rettet både mot økonomisk, sosial og politisk undertrykking i likhet med i Tunisia og Egypt. Den anstrengte økonomiske situasjonen som flertallet i Libya er rammet av står i skarp kontrast til den overflod det korrupte regimet til diktatoren har nytt godt av. Et av målene for opprøret er å ta kontroll over landets rike naturressurser til det beste for det libyske folket. Det er derfor avgjørende at støtten som gis ikke fører til etablering av et nytt regime som fortsetter å rane landets ressurser i samarbeid med utenlandske oljeselskaper.

Det gjøres nå forberedelser for at vestlige stormakter skal få styringen over landet. Natos forsvarsministere diskuterer hvilke muligheter de har for militær inngripen. Dette er stikk i strid med uttalelsene fra talsmenn for opprøret om at de ikke vil ha noen militær innblanding. Forslagene om flyforbudssone vil innebære en regelrett militær intervensjon, som også kan risikere å gi Gaddafi større støtte og forlenge opprøret mot regimet. I stedet må opprørerne få politisk, materiell og økonomisk støtte slik at de selv kan styrke også sin militære slagkraft. Samtidig må sanksjonene mot Gaddafi- regimet gjøres mer effektive.

Det nasjonale overgangsrådet som er etablert gjennom opprøret, må overta Libyas sete i ulike internasjonale fora. Norge må reise forslag innenfor Schengen om samarbeid for en forsterka innsats for å ta i mot flyktninger til Europa, og selv gå ut med tilbud om å ta i mot flyktninger.