I dagens kriger er det alltid sivilbefolkningen som blir hardest rammet. Krigen som Norge gjennom NATO fører i Afghanistan er ikke noe unntak. USA invaderte ikke Afghanistan for å bekjempe terror. Hensikten er å sikre strategisk kontroll over transportårene og rørledningene for olje og gass i Sentral-Asia. Med dette bakteppet er det ingen som må undres over den brutalisering som både norske og alle andre soldater utsettes for. Forsvarsminister Faremos kraftige reaksjon på norske soldaters ”sjokkuttalelser” er nettopp et forsøk på å dekke over krigens brutale realiteter. Forsvarsministeren er ute med sminkebørsten, igjen.

VG hadde forrige mandag deler av en reportasje fra bladet Alfa om norske soldater i Afghanistan. I reportasjen beskrives det blant annet hvordan soldater skryter av at de har glede av å ta liv og av å være i kamp. De har bygget en krigerkultur med symboler fra norrøn kultur, inkludert holdninger og hårreisende uttalelser som at det er bedre å drepe enn å ha sex.

Vi kan alle reagere på slike uttalelser. Det er ikke hyggelig å bli minnet om at norske soldater verken er humanitære hjelpearbeidere eller Hardy-guttene. Men er det ikke noe som skurrer her? Er forsvarsministerens reaksjon troverdig? Er ikke det mest sjokkerende i denne saken at Faremo lar seg sjokkere av soldatenes uttalelser?

Som forsvarsminister er Faremo øverste, politisk ansvarlige for å sende norske soldater ut i en blodig krig. De er trent opp til å ta liv, og har fått i oppdrag å nedkjempe Taliban og andre opprørere med alle nødvendige midler. Da er det ikke veldig overraskende at enkelte av dem sier at de setter pris på å utføre jobben sin. Det er grunn til å mislike formuleringene, men vi kommer ikke bort fra at slike holdninger oppstår blant enkelte soldater som deltar i harde krigshandlinger. Dette viser seg i all krig og skyldes selve krigens dynamikk.

Framfor å gjøre noe med årsaken til problemet – krigføringen – foreslår Faremo nå i stedet å opprette et såkalt etikkråd. Dette er et dårlig skjult forsøk på å sminke krigen, og det er ikke første gang Faremo er ute med sminkebørsten: En gjennomgang av talene hun har holdt siden hun gikk på som minister, viser at det vi egentlig driver med i Afghanistan er en ”deltakelse” (11 ganger), et ”engasjement” (15 ganger), et ”bidrag” (25 ganger) og en ”innsats” (hele 45 ganger). Ikke én gang har Faremo kalt Norges operasjoner i Afghanistan krig, heller ikke etter at vi mistet fire soldater tidligere i sommer.

Praksisen vitner om manglende tiltro til egne argumenter. Hvis ledende politikere sier at vi er i krig, vil krigsmotstanden i befolkningen stige. Derfor unngår de K-ordet og framstår dypt sjokkert når det viser seg at krigen er alt annet enn en søndagsskole. Har man først sendt soldater for å slåss med livet som innsats, får man innrømme at de er i krig. Man bør heller ikke late som krigen ikke er brutal. Regjeringa og Stortinget bærer det politiske ansvaret for krigsdeltakelsen vår, men nekter å innse krigens brutale realiteter. Dette er politisk feighet.

Denne saken er et klassisk eksempel på politisk dobbeltmoral. Faremo reagerer nemlig kraftigere på bestemte uttrykk for holdninger, enn på krigen i seg selv. Vi har ikke sett tilsvarende reaksjoner på det faktum at nærmere 2500 sivile afghanere ble drept i krigen i fjor, eller at Natos bombefly alene tok livet av 131 afghanske barn samme år.

Krigen i Afghanistan er i sin natur forskjellig fra alle andre militære oppdrag Norge har deltatt i. Det betyr krig og dermed dreping. I løpet av ni års krig har Nato-styrkene drept minst 6000 sivile afghanere. Dette er det grunnleggende problemet – ikke at enkelte soldater uttrykker holdninger vi misliker – men at regjeringa sender soldater ut i en blodig og urettferdig krig, som gjør vondt verre for afghanerne.

Av Gunnvald Lindset, leder i Rødt Nordland