Førsteamanuensis ved UiT, Peter Ørebech, har tidligere slått fast at tjenestedirektivet ikke regulerer kjøp og salg av arbeid, men kjøp og salg av tjenester. I EU-retten dreier det seg om to forskjellige ting. I Romatraktaten er det kapittel 1 som regulerer arbeidstakernes rettigheter, mens tjenestedirektivet implementerer bestemmelser som finnes i kapittel 2 (etableringsretten) og 3 (tjenesteytelser). Derfor er det som sikrer arbeidstakernes rettigheter ikke anvendelig der tjenestedirektivet gjelder.

Formulert på en annen måte: selv om det skulle være forbudt ved lov å kjøpe arbeid fra en person, for eksempel 60 timer i uken for 25,- kr timen, tillater direktivet å kjøpe tjenester fra den samme personen, 60 timer i uken for 25,- kr timen. Da behøver en ikke å ha stor fantasi for å forstå at kjøp av tjenester vil være økonomisk gunstigere enn kjøp av arbeid. Slik vil de som selger sitt arbeid bli utkonkurrert, og slik vil deres rettigheter bli svekket. Dette er allerede tilfelle i bygg- og anleggsektoren i Danmark. Der er det registrert ti tusen enmannsfirmaer, som hver for seg selger sine tjenester, i konkurranse med hverandre om å selge seg så billig som mulig.

Med å skille arbeid fra tjenester gir EUs jurister en gavepakke til kapitaleierne som finanskrisen har gjort desperate i jakten etter mer profitt. Tjenestedirektivet sikrer kapitaleiernes tilgang til et marked av selgere som den økende arbeidsledigheten vil tvinge til å tilby sine tjenester på dumpingpris.

Men finanskrisen åpner også øyene til mange. «Grasrota» i norsk fagbevegelse har åpenbart gjennomskuet noe med tjenestedirektivet som lederen i Bergens Tidende ikke har villet innse. Det er et sunnhetstegn at opinionen i Norge ikke lar seg automatisk påvirke av ukritiske journalister. 

Daniel Ducrocq
Rødt Hordaland