I Addis Abeba i år 2003 ble det erklært at den 6 februar hvert år skal nulltoleranse mot kjønnslemlestelse markeres over hele verden. Jeg satt i konferanserommet i Addis Abeba da en Mufti fra Sudan med hatt og hvit kanzu gikk rak i ryggen opp på talerstolen og fortalte om det nasjonale engasjementet mot kjønnslemlestelse i Sudan. På første rad i salen satt en kvinne og lot tårene trille. Det var Dr. Amina Hassan , som for bare noen år tilbake holdt sudanske menn på å steine henne til døde da hun holdt offentlig tale om hennes arbeid mot kjønnslemlestelse på det afrikanske kontinentet. Sudan er blant landene i Afrika som praktiserer den kompliserte og farlige såkalte ”faraoenes omskjæring”, også kalt infibulasjon. I Sudan er det vanlig at kvinner som arbeider i det offentlige får rundt tre fridager hver måned for å være hjemme med menstruasjonssmerter, noe som skyldes økte smerter pga skader etter omskjæringen. Disse dagene med smertehelvete har man valgt å kalle for ”produksjonsdager”.

Kjønnslemlestelse er skadelig for kvinner og barns fysiske og psykiske helse. Barn dør under kniven på grunn av blødning. Barn kan dø etter inngrepet på grunn av infeksjoner i såret ettersom det brukes gamle steiner og rustne kniver og brukte barberblad til å utføre inngrepet. Hvert år dør millioner av kvinner og barn på grunn av komplikasjoner fra kjønnslemlestelse. Omskårne kvinner lever med traumatiske minner fra den gangen kniven ble kjørt opp mellom lårene på de, om det dype såret som nesten aldri grodde og om det varme ”rensende” vannet som ble helt over såret så kroppen ristet av smerter i flere dager.

Det har vært en lang kamp for afrikanske kvinner. For 30 år siden, da de begynte å bli bevisst på temaet, ville de ikke inkludere sine medsøstre fra Norden i kampen mot denne grusomme og helseskadelige tradisjonen. Slike utidige spørsmål angående afrikanske kvinner og barns menneskerettigheter, om kvinnefrigjøring, likestilling og økonomisk selvstendighet var ikke diskuterbare. Utvikling på disse områdene har gått sakte, men nå kan vi endelig begynne å ane gode resultater som følge av et utrettelig engasjement blant kvinner, både de fra sør og de fra nord.

I disse dager høster Afrika frukter av dette arbeidet. Liberia, et av landene som har lidd mest gjennom Afrikas historie har nå fått kontinentets første kvinnelig president, Ellen Johnson-Sirleaf. Kjønnslemlestelse praktiseres av ca 25-50% av Liberias befolkning. Datasamling og dokumentasjonen rundt kjønnslemlestelse er vanskelig å utføre på grunn av mange forhold. Analfabetismen er stor i Afrika. Veier er ufremkommelige. Utstyr mangler. Og ikke minst, selve tradisjonen er sterkt hemmeligholdt, tilknyttet overgangsriter og mytologisk tro. Hemmeligheten deles bare med dem som er legitime medlemmer i det spesielle stammesamfunnet, det vil si de som allerede er omskårne.

Norge har, på linje med andre land i Europa, mange innvandrere fra landene som praktisere kjønnslemlestelse. I fjor gikk fjernsynsinnsamlingsaksjonen til blant annet kamp mot kjønnslemlestelse. Nylig bekreftet den nye regjeringen at handlingsplanen mot kjønnslemlestelse skal gjelde frem til år 2010.

Vi ferier den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse i år med nye krefter, håp og forventninger. Statistikk fra IAC ( Inter African Comittee) nasjonalkomiteene i de 26 medlemslandene viser en nedgang i kvinnelig omskjæring på ca 20% siden 1985. IAC har vært flink til å vise resultater gjennom evalueringer av prosjekter og organisasjons generalforsamlinger der også afrikanske statsråder har vært representert. Det har vært et fruktbart samarbeid mellom de utsatte områdene i Afrika og de nordiske landene. Dessverre er det en del korrupsjonen i mottakerlandene i sør som gjør at giverlandene stadig revurderer støtten de gir. Maktkamp mellom ulike NGOer, sjalusi og lureri bidrar til å redusere motivasjonen og forsinke prosessen. Det er av avgjørende betydning at partnerskapet mellom norske og afrikanske NGOer sørger for kvalitetssikring i arbeidet mot total avvikling av kjønnslemlestelse.

Etter min mening er det fundamentalt å arbeide i forhold til omskjærerne. Og teorien min er slik. Omskjærerne betraktes som stammens utvalgte. Yrket som omskjærer arves gjennom familiens gang. Omskjæreren er valgt ut av forfedrene som den som skal utføre inngrepene. Det er ingen andre enn de utvalgte som kan gjøre dette. Derfor kan denne tradisjonen motarbeides ved å fjerne de utvalgte fra omskjærerrollen. Dermed kan vi redde jentene fra å bli omskåret. Dette konseptet fungerer i bushen, der hvor det ikke er veier og der hvor det aldri arrangeres workshops.

Men hvordan kan vi få omskjæreren til å forlate jobben sin? Å kutte ut denne inntektsgivende og prestisjetunge stillingen i lokalsamfunnet betyr at den enkelte mister både arbeidsplass, sosial rolle og status samtidig. Det er derfor logisk at man ikke kan forvente at omskjærerne slutter med det de gjør uten en reell erstatning. I praksis er det bare mulig å få til en forandring ved å skape en inntektsgivende aktivitet som de kan leve med.

Kjønnslemlestelse angår oss alle, både de som rammes, sympatisører med gode råd og donorer med pengesjekker. Alle bidrar i kampen på ulik måte men med samme mål. Som det heter, aleine er vi dømt til å mislykkes men sammen kan vi seire. Oppskriften til suksess finnes hos målgruppen selv. Forskerne kan gjerne forske og samle data blant nysgjerrige tilskuere i landsbyen. Selve målgruppen har ingen anelse om hva statistikk betyr, men samtidig er det de som har nøkkelen til hvordan denne grusomme tradisjonen kan utryddes. Kunsten er å velge med omhu den tilnærmingsmåten som kan hjelpe målgruppen til selv å komme frem til de rette svarene.

For å forandre noe som har sittet dypt i kulturen i over tre tusen år kreves mye tillitt, gjensidig forståelse, respekt og likeverdig kommunikasjonen. Lover og regler kan være vedtatt, men det hjelper svært lite hvis de det gjelder ikke forstår innholdet.

I mitt hjemland Tanzania praktiserer mellom 7-18% av befolkningen kjønnslemlestelse. Der ble kampen mot kjønnslemlestelse startet allerede i 1968. Beskjeden fra styresmaktene var: slutt med omskjæring eller gå i fengsel. Erklæringen ble for komplisert og vanskelig å forstå for målgruppen. Budskapet var velment. Men det ble presentert som en ordre og ikke ved dialog. Konsekvensene ble hemmelig omskjæring i bushen. Mange barn blødde i hjel uten å bli tatt til sykehus fordi omskjærere og familie ville unngå fengselsstraff. Dette er prisen vi betaler når vi ikke tilnærmer oss problemet på en fornuftig måte.

Opplysnings arbeid er viktig men å forstå hvordan koden kan knekkes er enda viktigere. En ung gutt fra Masaistammen fortalte dette etter at han hadde blitt rekruttert til å drive opplæring mot omskjæring i landsbyen sin:

Jeg må først snakke med onkelen min som har en god tone med min far slik at han kan fortelle min far hva jeg har lært. Min far må da bringe videre budskapet til naboen vår som er en god venn til den første konen til høvdingen. Naboen må da snakke med høvdingens første kone for det er kun hun som blir hørt av høvdingen. Høvdingens kone må så bringe disse omstridte nyhetene videre til mannen sin. Høvdingen kommer da til å spørre konen sin om hva hun synes. Noen må kunne ha overbevist høvdingens kone om hvor viktig det er å stoppe med denne tradisjonen. Bare hvis høvdings kone er enig med budskapet kan forandringene begynne å skje. Høvdingen vil da tillate at landsbyfolket engasjerer seg i kampen mot kjønnslemlestelse.

I Minority Rights Group’s rapport nr. 47 av 1981 står det skrevet om omkjæringens historie, faktorer som påvirker den og forslag til forandringer. Rapporten la vekt på det den senegalesiske forfatteren Awa Thiam skrev i boken La parole aux Negresses i 1978: vi må la afrikanske kvinner snakke ut, solidarisere seg og ta opp kampen mot undertrykkingen og all slags vold mot kvinner selv om veien til en bedre tilværelse er veldig lang.

Chiku Ali
Bystyrerepresentant for RV i Bergen