Verken han eller andre statsråder kommer til å prøve å gjøre sin innflytelse gjeldende overfor styrene i statsdominerte selskaper for å få dem til å droppe beslutninger som kan bety masseoppsigelser.

Jens Stoltenberg presiserte riktignok at det dreide seg om statens eierskap i forretningsmessige bedrifter, ikke statlige virksomheter som sykehus. Dagens Næringsliv gjenga uttalelsen som et klart signal om at det ikke er aktuelt å bruke statens eierposisjon i Hydro til å hindre nedleggelser i Høyanger og Årdal eller å hindre Telenor i å selge Opplysningen 1881.

Det er etter hvert blitt en etablert sannhet at det er slik staten som eier skal opptre i aksjeselskaper der andre aksjonærer deltar. Denne handlingslammelsen er imidlertid selvpålagt, og den er basert på politikk, ikke jus. Det er en ”sannhet” som det er all grunn til å utfordre.

Det er et grunnleggende trekk ved kapitalismen at det er den som eier, som bestemmer. Alle vet at private storeiere bruker sin aksjonærmakt til å hevde sine egne interesser i det selskapet de eier. Hvis ulike eiere har forskjellig syn på en sak av stor betydning for selskapets framtid, vinner den eieren som har stemmeflertallet. At mektige private eiere jobber for at selskapet skal drive i samsvar med deres egne interesser, er elementært. Og det er fullt ut akseptert av dem som protesterer høyest mot at staten skal kunne gjøre det samme.

Riktig nok er det formelt sett slik at styremedlemmer ikke kan instrueres med juridisk bindende virkning. I praksis vil en majoritetseier likevel kunne gjøre det når det gjelder det aksjonærvalgte styreflertallet. Majoritetseieren vil nemlig kunne kreve ekstraordinær generalforsamling som kan fatte det vedtaket som styret nekter å gjøre, eller generalforsamlingen kan kaste de aksjonærvalgte styremedlemmene og velge nye styremedlemmer som er villige til å utføre majoritetseierens vilje.

Det ligger da også innbakt både i aksjelovenes og regnskapslovens konserndefinisjon at en majoritetseier til syvende og sist vil kunne bestemme hva styret i et selskap skal beslutte. Det avgjørende kriteriet for om det foreligger et konsern, er at morselskapet "har bestemmende innflytelse over et annet selskap". Og selvsagt har man ikke ”bestemmende innflytelse” hvis det generelt er slik at et styre skal kunne gå sine egne veier, på tvers av majoritetseierens ønske. Formelt sett skjer ikke dette gjennom en sak-til-sak-instruksjon, men det ligger der som et underforstått prinsipp. På tross av alt snakk om styrets uavhengighet: Alle vet at til syvende og sist er det eiermakten som avgjør.

Når politikere skal begrunne hvorfor staten ikke kan bruke sin eierposisjon til å påvirke selskapets beslutninger, henvises det ofte til aksjelovenes bestemmelser mot myndighetsmisbruk (paragrafene 5-21 og 6-28), som retter seg mot beslutninger ”som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning”. Det var dette næringsminister Odd Eriksen siterte da han i Stortinget skulle begrunne at han ikke kan hindre Telenor i å selge Opplysningen 1881.

Statsrådens svar var åpenbart feil. Å bruke statlig eiermakt til å hindre en beslutning som kan ramme hundrevis av kvinnearbeidsplasser i distrikts-Norge, er slett ikke det samme som å gi staten som aksjonær urimelige særfordeler på andre aksjonærers eller selskapets bekostning. Derimot dreier det seg om staten skal bruke sin eiermakt til å sikre at et selskap tar viktige samfunnsmessige hensyn.

Det er på ingen måte gitt at det er tapsbringende for et selskap å ta samfunnsmessige hensyn. Var det en tapsbringende beslutning da omfattende aksjoner fra befolkningen i Odda presset staten til å sørge for at ilmenittsmelteverket som nå heter TTI, ble anlagt i Tyssedal? Svaret er et rungende NEI.

Viktige strategiske beslutninger som for eksempel om Hydro skal fortsette med aluminiumsproduksjon i Norge, er beslutninger under usikkerhet. Og det er på ingen måte gitt at det er økonomisk uklokt av Hydro å gjøre de nødvendige nyinvesteringer i Høyanger og Årdal.

Det er utallige eksempler på at beslutninger som snevert sikter mot å oppnå maksimalprofitt, har ført selskaper ut i tap. Det er utallige eksempler på at det også for aksjeselskaper har vært økonomisk uklokt å unnlate å ta samfunnsmessige hensyn.

Hvorfor skal staten være storaksjonær hvis den ikke skal påvirke selskapets beslutninger? Det er bare når staten er storaksjonær at det liksom skal være så forkastelig å bruke sin eiermakt.
Dropp det juridiske fikenbladet! Dette dreier seg om politikk!

Torstein Dahle
Leder i RV