”Bergen kommune ønsker med denne erstatningsordningen å ta et moralsk ansvar og gi en uforbeholden unnskyldning til dem som har vært utsatt for overgrep eller har opplevd uverdige omsorgsforhold under opphold ved barnehjemsinstitusjoner i Bergen kommune i perioden 1. juli 1954 til 1. januar 1980.”

Slik innledes vedtektene for Bergen kommunes erstatningsordning for barnehjemsofrene. Tirsdag ble sluttrapporten fra Erstatningsutvalget framlagt. Har ordningen fungert slik disse innledningsordene signaliserer?

Erstatningsordningen for barnehjemsofre ble vedtatt av bystyret i Bergen 22. september 2003. Tre måneder tidligere hadde et særskilt granskingsutvalg framlagt en fullstendig knusende rapport. NRK-Hordaland innledet sin reportasje fra framleggingen slik: ”Barn ved flere barnehjem i Bergen har blitt utsatt for grove og krenkende fysiske og seksuelle overgrep. Et granskingsutvalg oppnevnt av Fylkesmannen i Hordaland har gransket forholdene på barnehjemmene i Bergen i perioden 1954-1980. Rapporten er rystende”.

Granskingen avdekket svikt i alle ledd, også hos det statlige tilsynet. Men hovedansvaret lå hos kommunen: ”Granskingsutvalget mener en stor del av ansvaret for omsorgsvikten og lovbruddene som er avdekket, er Bergen Kommunes ansvar, som arbeidsgiver, ressursforvalter og tilsynsmyndighet”, lød NRKs sammendrag.

Denne saken dreier seg om et stort antall barn som fikk sine liv mer eller mindre ødelagt. Hvordan skal vi forholde oss til dem som bærer på disse grufulle erfaringene inne i seg, og som den dag i dag strever med de uhelbredelige sporene som overgrepene har satt i dem?

Ingen økonomisk erstatning kan reparere et ødelagt liv. Hvorfor ble det likevel vedtatt en erstatningsordning? Det daværende byrådet sa det slik: ”Det fremheves at det er ønskelig å ta et oppgjør med fortiden gjennom et politisk initiativ i form av at det for første gang opprettes en kommunal erstatningsordning. Bergen kommune vil uttrykke en uforbeholden beklagelse og oppreisning for de overgrep mange har vært utsatt for……For å understreke alvoret gis det også en økonomisk kompensasjon som en oppreisning for den smerte og de lidelser disse har opplevd.”.

Den øvre beløpsgrensen for erstatning ble satt til 725 000 kroner. I så måte skilte ordningen seg kraftig fra Stortingets billighetserstatningsordning, der erstatningsutvalget maksimalt kunne gi 200 000 kroner. Grensen tilsvarte det erstatningsbeløp som kommunen hadde gitt i et nylig inngått rettslig forlik med barnhjemsofre, og den skulle avspeile at dette dreide seg om ”overgrep av til dels svært alvorlig karakter”. Granskingsutvalget rapporterte om at det ved ni av barnehjemmene var påvist fysiske overgrep og avstraffinger som også den gangen var i strid med loven – og det sier mye når vi vet hvordan synet på fysisk avstraffing av barn har utviklet seg fra 1950-tallet til i dag.

Hva forteller Erstatningsutvalgets rapport som ble framlagt på tirsdag? Den forteller bl.a. om en klar sammenheng mellom lengden på barnehjemsoppholdet og nivået på den tilkjente erstatningen. De som var plassert i de aktuelle barnehjemmene i et tidsrom på mellom 1 og 3 år, har i gjennomsnitt fått ca 130 000 kroner i erstatning. De som har bodd der i 3 - 5 år har i gjennomsnitt fått 200 000 i erstatning, mens opphold med varighet på 5 – 10 år har gitt en gjennomsnittlig erstatning på ca 260 000 kroner.

Hva kan man gjøre med et beløp av den størrelsesorden som disse tallene forteller om?

Dette gjelder mennesker som har fått livet sitt ødelagt eller sterkt skadet, og som i en rekke tilfeller også har en elendig økonomi. Selv om penger aldri kan gjøre opp for det de har vært utsatt for, må de i hvert fall kunne vente at en økonomisk erstatning skal gi grunnlag for et litt bedre liv heretter. Erstatningen må i det minste romme en teoretisk mulighet for at livet deres kan ta en ny retning, gi grunnlag for en ny og bedre start på resten av livet.

De beløpene som Erstatningsutvalgets rapport forteller om, er langt fra nok til å kunne kjøpe seg en leilighet. De er milevis fra å kunne finansiere en vanlig utdanning. Hvis barnehjemsofferet setter pengene i banken og tar dem ut i jevne porsjoner over resten av sitt liv, blir det sannsynligvis langt mindre enn 10 000 kroner i året.

For mange av barnehjemsofrene har det betydd mye at kommune og stat erkjenner at de har ansvar for overgrepene. Bare det å motta den beklagelsen som byrådet og bystyret har gitt, blir høyt verdsatt av mange. Men mange legger også vekt på at det erstatningsbeløpet de mottar, ikke skal stå i et helt urimelig forhold til de lidelsene de er blitt påført. Og da er det høyst forståelig at de føler seg dårlig behandlet.

De aller fleste av barnehjemsofrene har fått vesentlig lavere erstatningsbeløp enn jeg – og mange med meg – forutsatte da erstatningsordningen ble vedtatt i september 2003. Da blir det fatalt at bystyret enstemmig vedtok at det ikke skulle være noen ankeadgang. Jeg har i tiden etterpå gjort en rekke forsøk på å få bystyret til å rette opp denne feilen som også jeg var med på å gjøre. Nå når Erstatningsutvalgets sluttrapport skal behandles, er det i hvert fall på høy tid å fatte vedtak om at Erstatningsutvalgets avgjørelser skal kunne ankes til en uavhengig klageinstans.

Det er også nødvendig å vedta at Bergen kommune ikke skal påberope seg at erstatningskrav er foreldet. Når det reises krav fra barnehjemsofre eller andre som har vært utsatt for erstatningsbetingende handlinger eller forsømmelser, må kommunen gå inn i realitetene, ikke skli utenom ved å si at dette er foreldet..

Når krav fremmes etter den frist som er satt, eller sak reises for retten, prosederer Bergen kommune nå konsekvent på foreldelse. Dette gjør stor skade, også mot ofre for andre kommuners forsømmelser. Bl.a. Gamvik kommune er blitt inspirert av Bergens foreldelsespåstander. En 40 år gammel kvinne fra Gamvik ble tilkjent en erstatning på 3,7 millioner kroner i tingretten. Hun hadde 9 søsken, og kommunen måtte vente erstatningskrav også fra disse. Kommuneøkonomien i Gamvik er dårlig, og med håp om at foreldelsesargumentet kunne vinne fram, anket kommunen til lagmannsretten. Og ganske riktig: Der tapte kvinnen. Retten uttalte at kommunen hadde et klart ansvar for at ingen grep inn og stanset den grove mishandlingen og misbruket som hun ble utsatt for som barn. Men likevel: Hun fikk ikke fem øre i erstatning, for hennes krav ble ansett for å være foreldet..

De overgrepene det er snakk om i disse sakene, er ofte av en slik art at det kan ta mange år før offeret føler seg i stand til å ta opp kampen mot den uretten som ble begått. Mange gjemmer minnene om overgrepene langt inne i sjelen sin – ofte så langt inne at de knapt nok orker å erkjenne dem selv.

Når de da omsider klarer å se sin egen fortid i øynene, så er altså kommunenes svar: Du har ventet for lenge. Vi innser at kommunen har sviktet, men saken din er foreldet! Så framstår det liksom som sjenerøst hvis man vedtar en særskilt erstatningsordning som gir et mindre beløp.

Det er meningsløst å møte et ødelagt liv med påstand om foreldelse. Tiden er overmoden for at kommunene og staten omsider retter ryggen og ser ofrene i øynene: Vi erkjenner vårt ansvar. Når kommunen har opptrådt slik at den etter vanlige prinsipper er erstatningspliktig, så skal du selvsagt få erstatningen utbetalt.

Et ødelagt liv er ikke foreldet!

Torstein Dahle
Bystyrerepresentant for RV i Bergen