Jeg advarer mot å la seg lure av milliard-tall de kommende ukene. Senterpartiet har krevd 5,7 milliarder mer til kommunene. Det samme krevde Kommunenes Sentralforbund ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i juni. Jens Stoltenberg har aldri våget å nærme seg det tallet en gang.

Med 5,7 milliarder burde vi vel være fornøyd? Sannheten er at 5,7 milliarder betyr en reell vekst i kommunesektorens inntekter på bare 2,3 prosent fra 2005 til 2006. Det koster nemlig omkring 250 milliarder kroner i året å ivareta alle de store og viktige oppgavene som kommunesektoren skal løse. Det er mange penger, men likevel ikke mer enn 14 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Men de 5,7 milliardene blir enda mindre. I 2006 blir det nemlig flere av de eldste gamle, antall ungdommer i alderen 16-18 år øker sterkt, og andre grupper som trenger kommunesektorens ytelser vil også vokse. Bare selve befolkningsendringen vil øke behovet for kommunesektorens innsats med omkring 1,4 milliarder kroner. Dermed er det altså bare 4,3 av de 5,7 milliardene som blir igjen til å skape reell vekst i inntektene. Og da blir den reelle veksten på mindre enn 2 prosent.

Men det er enda verre. En rekke kommuner opplever budsjettsprekk. Inntektene er ikke store nok til å dekke det driftsnivået de har i dag. 88 kommuner og 2 fylkeskommuner er i så stor økonomisk ubalanse at de står under særskilt statlig kontroll.

Tidligere i år la Kommunenes Sentralforbund fram en budsjettundersøkelse som viste at 55 prosent av de undersøkte kommunene kuttet i grunnskolen og 46 prosent kuttet i eldreomsorgen. 88 prosent utsatte nødvendig vedlikehold til senere, og det ble dokumentert et samlet vedlikeholdsetterslep på 40 milliarder kroner. I en utredning om hvordan kommunene vedlikeholder eiendommene sine, er det anslått at bygningsmassen til kommuner og fylkeskommuner bør oppgraderes for 120 milliarder kroner (NOU 2004:22 side 92).

Kommuner og fylkeskommuner er ikke i stand til å ivareta sine verdier.

I nasjonalregnskapet beregnes det hvor mye kommunesektoren mangler for å kunne dekke løpende drift og investeringer. Denne mankoen kalles kommuneforvaltningens underskudd. I 2003 var det på 16 milliarder. I 2004 var det på 10 milliarder og også i 2005 ventes det å bli på 10 milliarder.

En av parolene til LO i Oslo 1. mai i år var ”Forsvar velferdsstaten – 10 milliarder ekstra til kommune-Norge!”. Dessverre var ikke RV på Stortinget, og de andre partiene ga blaffen i kravet.

Kravet til LO i Oslo var nøkternt: Det var rett og slett det beløpet som manglet for at kommune-Norge skulle ha dekning for drift og investeringer på dagens nivå. Og dagens nivå er hardt presset ned. Derfor gikk RV ut i valgkampen og sa at vi vil fremme 10-milliarders-kravet i første omgang, men det trengs mer: RV mener at rammen må økes med 20 milliarder, slik at man kan oppnå det mest nødvendige av økt behovsdekning og bedre lønns- og arbeidsforhold. Dessuten blir det færre arbeidsløse. Også 20 milliarder er i virkeligheten et nøkternt krav.

Finansbladet ”Kapital” har beregnet at landets 400 rikeste er blitt 100 milliarder kroner rikere i løpet av det siste året. Mye av det skyldes plyndring av bedrifter, naturressurser og offentlige verdier. De bruker ”sine” 100 milliarder som de vil, og det går liksom helt greit. Men det er nettopp disse 400 og de overbetalte løpeguttene deres som hyler opp om hvor ille det går hvis kommunene får mer.

La oss slutte å høre på dem. Vi må tvert imot kreve av den nye regjeringen at den ikke bare gir 20 milliarder mer til kommunene, men at den også dekker inn en god slump av beløpet ved å sørge for at milliardærene må betale skatt som andre mennesker!

Torstein Dahle
Leder i Rød Valgallianse

Denne artikkelen har stått på trykk i Klassekampen 10.10.2005