De siste ukene har jeg møtt flere gjeldsofre. De kjøpte boliger da prisene var på topp på slutten av 80-tallet. Så ble de rammet av sykdom eller arbeidsløshet, klarte ikke å betale renter og avdrag, og måtte selge. I mellomtiden hadde boligprisene falt kraftig, og resultatet ble store tap. De ble tråkket helt ned i kjelleren, uten reell sjanse til å komme opp igjen derfra.

Nå har vi på nytt fått svært høye boligpriser. Det ser ut til at de kanskje kan begynne å synke igjen. Det er begynnende tegn til nervøsitet.

Boligen er selve fundamentet for å kunne bygge opp livet sitt. Det er helt uakseptabelt at noe så grunnleggende viktig skal fyke opp og ned i pris. De som nå har etablert seg når prisene er høye, kan bli ruinert.

Dette er en av de arenaene som markedsliberalismen har erobret i løpet av de siste 25-30 årene. Det startet under den første Brundtland-regjeringen i 1981, og så gikk det slag i slag til der vi er i dag.

Mens regnet strømmer ned får vi nå melding om at vi må regne med kraftig økning i strømprisene til vinteren. ”Globaliseringen av strømmarkedet er den viktigste årsaken til at norske husholdningers strømregning kommer til å skyte i været”, melder NTB. Trasig nytt bl.a. for en halv million husholdninger som har elektrisk strøm som eneste oppvarmingsmulighet. Og katastrofalt nytt for mange med dårlig råd.

Et enstemmig Odelsting vedtok Europas mest markedsliberale energilov i 1990. Det var farvel til det miljøvennlige to-pris-systemet, med lav pris for et nøkternt strømforbruk og deretter høy pris for overforbruk. Markedsprisingen rev grunnlaget vekk under mye av den kraftkrevende industrien. Og folkevalgt debatt om kraftsektoren ble erstattet av profittjakt og spekulasjon. Selv om mange av selskapene fortsatt er offentlig eid, er det profittjakten og markedskreftene som har overtatt styringen.

Markedskreftene har inntatt offentlig sektor. Bestiller-utfører-modellen lager kunstig markedsstyring: Man splitter etater opp i en forvaltnings-/bestillingsenhet og en utfører-/driftsenhet. Utførerenheten arbeider på kontrakt for bestillerenheten basert på framforhandlete priser. Det blir mye byråkrati, og umyndiggjøring av de ansatte, som da skal gjøre det kontrakten sier - ikke mer. Det betyr tilrettelegging for konkurranseutsetting. Bestillerenheten gir utførerenheten konkurranse ved å invitere private anbydere. Det er behov for full kompetanse i begge leddene og hos de private anbyderne. Det er ofte helt urealistisk, og effekten blir i mange tilfeller at kompetansen forsvinner fra offentlig sektor. For eksempel er man nå i ferd med å rasere den norske kompetansen på vedlikehold av jernbaner. Vi kan komme til å bli avhengig av kompetanse fra f.eks. Polen, fordi Jernbaneverkets kompetanse rives opp.

De ulike regjeringene har drevet en privatiseringsstafett. Bondevik-regjeringen har effektivt fremmet markedsstyring og privatisering, men så langt rekker den Stoltenberg-regjeringen bare til knærne. Stoltenberg-regjeringens største prestasjoner var vel å omgjøre sykehussektoren til bedriftsøkonomisk styrte foretak og å sende Statoil på børs.

Bondevik-regjeringen har vært ideologisk svært offensive. Den har over bred front presset økonomisk svake kommuner til å innføre privat drift av eldreomsorg og andre kommunale velferdsoppgaver. Også på skolesektoren har den vært svært offensiv.

Privatisering og markedsstyring betyr at beslutningene trekkes ut av de folkevalgte organene. Sykehussektoren er et viktig eksempel. Det samfunnsmessig svært viktige Statoil er et annet eksempel. Privatisering er det motsatte av demokratisering.

Denne offensiven må stoppes. Og vi må stille enda høyere mål. LO i Trondheim lanserte foran forrige lokalvalg parolen om rekommunalisering. De ville begynne å ta privatisert virksomhet tilbake til offentlig styring. Inspirerende! Det viktig å reise slike krav, selv om de er enda vanskeligere å nå på statsplanet. Da begynner slagordet ”Ny politisk kurs” å få reelt innhold.

Et aktuelt krav er å reversere anbudsprosessene innenfor jernbanen. En start kan være å ta Gjøvikbanen tilbake fra markedet. Det burde være enkelt siden NSB vant anbudet. Alt det står på er politisk vilje.

Petroleumsfondet kan brukes til å tilbake full kontroll over Statoil, gjerne også Hydro. Det koster ikke fem øre; det betyr bare at Petroleumsfondet omplasserer fra aksjer i Microsoft og Coca-Cola til aksjer i Statoil og Hydro. Det er minst like gode investeringsobjekter. Men da gjenvinner staten styringen over disse samfunnsmessig svært viktige selskapene.

Helsereformen må reverseres. Profittstyrte beslutninger må erstattes av helsefaglige vurderinger av behov. Folkevalgt styring må gjeninnføres. Dette haster, for nå gjøres det stor skade på kort tid.

Med Arbeiderpartiets fortid er det åpenbart ikke nok å få vekk Bondevik-regjeringen. Også dagens AP lover lite på dette området – de sier nei til YTTERLIGERE omfattende privatisering AV VELFERDSTJENESTER, men ikke et knyst om å reversere noe av det som er gjennomført. Det er mobilisering og folkelig press nedenfra som vil være avgjørende for resultatene. Og noen må bringe dette presset inn i Stortinget. Det blir en viktig oppgave for RV.

3. september er det demonstrasjoner og markeringer i regi av 2005-alliansen i Oslo, Bergen, Trondheim m.m. Blant deltakerne finner vi Attac, fagforeninger, freds- og solidaritetsorganisasjoner. Et viktig mål er å stille krav til Stortinget og Regjeringen, rettet mot nyliberalisme, utbytting og krig. I Bergen er alle de politiske partiene invitert til debatt, og jeg kommer til å representere RV. Men det er viktig at en slik mønstring ikke blir påvirket av partipolitiske hensyn. Mobiliseringen må fortsette for fullt også etter valget. Det er nettopp da den store styrken trengs!

Torstein Dahle, 1. kandidat for RV i Hordaland