Finansminister Schjøtt-Pedersen har bedt et knippe økonomer om å gi råd om bruken av oljeinntektene, noen få uker etter at det er fattet vedtak om bruken av oljeinntektene. Har noen fått et anfall av sunn fornuft? Kan vi omsider si: Velkommen etter? Svaret er nei.

Oljepengene flommer i uventede mengder inn over staten. Stadig flere nekter å godta at man ikke har råd til å gjøre noe med nedslitte og overfylte skoler, korridorpasienter på sykehusene, store mangler i eldreomsorgen, m.m.m. Carl I. Hagen skårer stort når han sier at oljeinntektene ikke bare bør saltes ned i Petroleumsfondet. Kort sagt: Presset blir for stort, og tiden er inne til å vise handlekraft og nedsette et utvalg.

Men historien gir grunn til skepsis.

I 1990 vedtok Stortinget å opprette Petroleumsfondet. Den gang var det vanlig å påstå at staten hadde brukt opp oljeinntektene sine, og saken ble overfor det norske folk presentert som at endelig skulle man begynne å spare oljeinntektene.

Men i virkeligheten hadde staten spart det aller meste av oljeinntektene. Statsforvaltningens finansielle balanse viste pr. 31.12.1989 nettofordringer på 268 milliarder kroner. Det var enestående i OECD. I de andre landene var at staten dypt nedsunket i gjeld.

Som RV-politiker innledet jeg i 1989 på et møte arrangert av Bergens Tidende. Jeg påpekte da at staten hadde en stor oppspart oljeformue. Lignende innlegg holdt jeg på politiske møter rundt omkring i Norge, og jeg ble da latterliggjort av representanter for de store partiene: RV ville løse viktige samfunnsoppgaver med fantasipenger. Det spesielle med dette møtet var at Kåre Willoch også deltok. Forsamlingen ble helt paff da Willoch sa: "Dahle har rett. Han har på en utmerket måte dokumentert hvor feil det er når Gro Harlem Brundtland stadig hevder at våre regjeringer 1981-86 brukte opp oljeinntektene. Sannheten er at det nettopp var i disse årene at den norske statens enestående finansielle styrke ble bygd opp!".

Det hører med til historien at Bergens Tidende - som øvrige norske media - selvsagt ikke trykte ett ord om den store hemmeligheten: At den norske staten satt på en pengesekk av oppsparte oljeinntekter. Dette folkebedraget ga seg mange selsomme utslag. Et eksempel var da sosialminister Wenche Frogn Sellæg i 1990 møtte kravet om eldremilliard med spørsmålet om hvor pengene skulle tas fra - skulle vi kanskje skaffe penger ved nedskjæringer for syke eller uføre?

Statens Petroleumsfond ble startet med en retorikk som skulle opprettholde illusjonen: Fondet var tomt. Alle kunne se at petroleumsinntektene var oppbrukt.