Tilsynelatende legger statsbudsjettet opp til en økning i kommunenes driftsrammer, men det er usikkert hvordan det endelige resultatet virkelig blir. Det regnes med et underskudd på henimot 10 milliarder; kanskje vil det komme opp i ca. 12 milliarder. Det er derimot sikkert at behovene har økt innenfor eldre/helse og barn, ungdom og skole - de viktigste delene av offentlig sektor. Det er derfor viktig å gjennomskue påstanden om økt drift i kommunene.

Norske sykehus har hatt en realvekst på 50% i inntektene sine de siste 20 årene. Men samtidig har BNP økt mer enn 50%, slik at andelen til sykehus er gått ned. Også de som jobber på sykehus må selvsagt ha krav på reallønnsøkning. Og da må det være en reell vekst i sykehusbudsjettene for å opprettholde aktiviteten. Det har skjedd en reell økning i antall folk som jobber i offentlig sektor, spesielt innenfor kommunene og fylkeskommunene. Hva er det som har skjedd? Kvinners deltagelse i arbeidslivet er blitt mye større, og samfunnsutviklingen har gitt større behov for offentlige tjenester. Mer er blitt offentlige oppgaver, fordi mindre skjer i hjemmet.

Eldrebølgen fra 2013, gjør at det er behov for stor vekst innenfor det offentlige - bare for å opprettholde dagens dekning og kvalitet. Det er derfor viktig å sette tallene for realvekst inn i den riktige sammenhengen.

Det er et stort paradoks at Norge er styrtrikt samtidig som kommunesektoren har trange rammer. Før var det bare RV som sa at Norge var styrtrikt. Nå kan ikke rikdommen skjules lenger. Men nå heter det at rikdommen ikke kan brukes for da blir det press i økonomien. Vi må liksom velge mellom stramt statsbudsjett eller renteøkning. De later som m kommunenes rammer ikke kan økes for da øker renten. Men det er ingen automatikk her; renten fastsettes i stor grad politisk.

Det er sant at Norge ikke kan bruke opp alle inntektene sine. I et normalår har Norge nå større eksportinntekter (fra olje mv.) enn det er praktisk mulig å bruke på importvarer. Dermed blir landets inntekter større enn det som er å få kjøpt av varer og tjenester her i landet. Noen må la være å bruke inntektene sine! Men hvem?

Kapitalen bruker i hvert fall inntektene sine! Og kapitalen blir stadig fetere og legger i økende grad beslag på landets produktive krefter. Det som blir investert i varehandelen i Norge er for eksempel like mye som drift og investering av hele grunnskolen i Norge.

Kapitalen får bruke først, så vanlig folk - og så skal rammene til kommunene og fylkeskommunene fastsettes. Og da er det dessverre ikke mye ressurser igjen, så dermed må det fastsettes knappe rammer. I Norge er det derfor slik at jo rikere landet blir, jo mer får de rike til å bruke til sine formål, og jo mindre blir det igjen til kommunene. Jo rikere Norge, jo fattigere kommuner.