I valgkampinnspurten slår nå Klassekampen stort opp artikler om gettoskoler i Oslo og følger opp Aftenpostens og Elvis Chi Nwosus (AP) desperate forslag om bussing av skolebarn for å få en mindre klassedelt skole i Oslo.

Ja, i Oslo er skolen svært klassedelt, som byens bosettingsmønster og flyttestrøm tydelig viser.

I lang tid har foreldre på østkanten kjempet for at skolene deres skal få mer ressurser så det er mulig å tilby barna et likeverdig tilbud på tvers av bosted, nasjonal bakgrunn og klasse. På tvers av øst og vest. På tvers av Groruddalen og Holmenkollen. I stedet har Høyre-/Frp-byrådet innført såkalt fritt skolevalg og «penger-følger-eleven» som hovedrettesnor i osloskolen. Resultatet?

Ressurssterke foreldre søker sine håpefulle til andre skoler enn de barna sokner til (les: rikere/hvitere skoler) eller til privatskoler som Steinerskolen og St. Sunniva (katolsk privatskole).

Før vi går videre må vi understreke at statistikken ljuger. Når myndighetene bruker begrepet minoritetsspråklig, mener de ikke bare førstegenerasjons innflyttere, men også førstegenerasjons innfødte. Dette blir meningsløst da mange i førstegenerasjon snakker flytende norsk og har en (ny-)norsk identitet. Altså overdrives språkproblemene og får fokus vekk fra klassespørsmålet.

Vi kan selvsagt ønske at skolene har maks ca. 50 prosent minoritetsspråklige elever for å lette språkopplæring og integrering i det norske samfunnet (Det vil si av elever som ikke behersker norsk som morsmål). Men hvordan er det mulig i en by der ca. 40 prosent av elevene har såkalt minoritetsspråklig bakgrunn og boligmarkedet / bosettingsmønsteret er slik, at fattig og rik fordeler seg ganske tydelig på øst og vest i byen slik at elevgrunnlaget ikke blir 60:40? Du får uvegerlig en tilstand av at de fattige, som ofte er mørkere i hudfargen, sokner til østkantskolene; mens vestkantskoler er hvitere. Problemene i osloskolen er altså ikke først og fremst et innvandringsproblem, men et klasseproblem. De rike hvite er i vest, og de fattige med både hvit og mørkere hudfarge er i øst.

Dette forsterkes av at kommunen har fritt skolevalg så lenge det er plass. Så de som vil og har ressurser til det, søker seg vekk fra sin bostedskole og får plass på en rikere/hvitere skole. I tillegg forsterkes det av de blå politikernes valg av ressursfordeling til skolene der de har bestemt at ressurser ikke fordeles etter behov, men etter antallet elever, uavhengig av behov.

Altså er ressursene bak en elev på Holmenkollen like, men naturligvis ikke likeverdige med en elev på Søndre Nordstrand. Klart det da, egoistisk sett, kan se ut som om det lønner seg for foreldre å søke barna sine til skoler med færre fattige og minoritetsspråklige elever.

Vi har sett hvordan Oslos styrende politikere har valgt å ikke gi Hersleb ungdomsskole ekstra midler og styrt mot at denne skolen etter hvert skal bli nedlagt. Slik har det ikke gått. Fordi elevgrunnlaget har vært der på tross av skoleflukt. Denne østkantskolen lider under for lite ressurser i forhold til behovet. Akkurat slik den led på 60-tallet da alle de fattige var hvite. At ikke man ser sammenhengen her mellom manglende langsiktig satsing og ressurstilførsel viser at høyre-politikerne VIL ha en mer klassedelt osloskole. «Tilfeldigvis» omringes Hersleb ungdomsskole av et av Norges mest trafikkerte veier.

Rødt ønsker at elevene skal gå på sin bostedsskole og at flyktinger og asylsøkere skal fordeles slik at de ikke bare havner på østkanten i Oslo. Rødt vil at ressurser skal tilføres etter behov og ikke etter antallet elever. Med Rødts politikk vil de sosiale forholdene og integreringa bli bedre og flukten fra enkelte «fattige» skoler mindre. Vi ser ikke vitsen med å bruke dyrebare ressurser på å busse elever gjennom byen. Elever trenger tilhørighet til et skolemiljø der de kan lære hverandre å kjenne og ha glede av hverandre også i fritida.

Vår erfaring er at også skoler med et stort flertall minoritetsspråklige elever kan gi et godt tilbud til helnorske elever (Hersleb) på tross av foreldrenes frykt for det motsatte. Dessuten kan også disse skolene berike hverdagen for helnorske elever. Hersleb ungdomsskole var for eksempel den første skolen i Norge der elevene arrangerte elevstreik og demonstrasjonstog mot okkupasjonen av Irak. De hadde både elever og lærere som var berørt av denne konflikten. Det førte til dialog, empati, aksjon og læring.

I Oslo fordeles skoleressursene i hovedsak etter antall hoder hokke som. Forstå det den som kan. For de som er opptatt av integrering og like muligheter for arbeidsfolks og rikfolks barn bør stemmen ved stortingsvalget gå til Rødt, et ekte arbeiderparti!

Ellen Røsjø og Johan Petter Andresen (Foreldre med skolebarn i Oslo indre øst)