Siden 1901 har man latt være å dele ut Nobels Fredspris hele 19 ganger. I fjor virket utdelingen for mange så meningsløs, at man kanskje kunne latt være å dele den ut da også. Barack Obama og USA lå i krig, og leder for Nobelkomitéen Thorbjørn Jagland mistet både troverdighet og integritet ved å fremme en vinner som dette.

Det bør ikke ligge politisk spill bak utdeling av Nobels Fredspris. Når eksempelvis Leger uten grenser, Nelson Mandela, Aung San Suu Kyi, Desmond Tutu og Amnesty International får den, så kan de fleste stille seg bak at de er verdige vinnere, og det med god grunn. 

Liu Xiaobo er i seg selv en fantastisk person, men hvordan kan det ha seg at man kritiserer Kina for brudd på menneskerettigheter, mens en året før belønnet USA for omtrentlig det samme? Har man fulgt med i media, så ser man at allierte styrker begår krigsforbrytelser etter krigsforbrytelser i Afghanistan.

Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem. Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring». Man kan med rette undre seg over hvilket krav komitéen mente fjorårets vinner fylte. Det ville derimot vært mer enn forståelig om Malalai Joya vant, kvinnen som kalles Afghanistans modigste kvinne. Hun beskriver i boken “Kvinne blant krigsherrer” hvordan det er å være et underkuet folk gjennom 30 år, trykket ned fra alle hold samtidig.

Malalai vil bare ha fred for sin nasjon og sitt folk, og representerer i sannhet den ånd Nobel tenkte på da han lagde prisen. Det gjenstår å se om Jagland og resten av komitéen er sitt ansvar bevisst, og neste år går inn for å bevise at også de kan være politisk nøytrale. Det ville de klart om de ga den til Malalai Joya. Samtidig ville prisen til Xiaobo smakt litt bedre enn den i år gjør.