Det er nesten ingen andre land i hele verden som har så stor del av den voksne befolkningen i arbeid som det Norge har. Vi ligger helt på topp når det gjelder kvinners yrkesdeltakelse. Kvinner føder barn. Å føde barn er som kjent en ganske naturlig sak og slett ingen sykdom. Ikke desto mindre står gravide kvinner for ca en tredjedel av alle fraværsdager for kvinner i alderen 20 - 39 år, og dette registreres som sykefravær.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til siste del av 1970-tallet, så sluttet gjerne kvinner som jobbet i industrien når de ventet barn. At de nå fortsetter i arbeidslivet slår altså ut i sykefraværstallene. Men graviditet er ingen sykdom. Svært mange av fraværsdagene kunne ha vært unngått med bedre tilrettelegging av arbeidsforholdene.

De fleste av oss synes det er positivt hvis det legges til rette for at folk med skranglete helse likevel kan få mulighet til å stå i jobb. Selvsagt vil de da ha større sykefravær enn folk med god helse. Jo bedre vi lykkes med et inkluderende arbeidsliv som også har plass til folk med helseproblemer, jo høyere blir selvsagt det registrerte sykefraværet.

Slike momenter var stort sett fraværende i det hysteriske kjøret som de sykmeldte var utsatt for da det skulle presses fram en svekkelse av sykelønnsordningen.

Samfunnsøkonomer og statsvitere framstår på rekke og rad som trygdeeksperter, eldreomsorgseksperter og sykehuseksperter. Sannheten er at de - i likhet med meg selv - lever et liv som er mye lettere enn dem som jobber i hotell og restaurant eller kjører drosje. Forskjellen i gjennomsnittlig livslengde er i størrelsesorden ti år, også avhengig av andre sosiale forhold enn arbeid. Da burde man kanskje være litt mer forsiktig med å sitte bak et skrivebord og uttale seg som ekspert på sykdom og uførhet utelukkende på grunnlag av analyser av statistiske data.

Uføres levekår er en sak som mange burde interessere seg for, også ut fra ren egeninteresse. En stor andel av Norges befolkning vil oppleve at de er uføre når de passerer 67 år. Andelen av kokker og kelnere og industriarbeidere og drosjesjåfører er mye høyere enn andelen av professorer og lektorer og advokater. Når man er 40 eller 50 år gammel, snakker man gjerne om DE uføre. Mange havner altså i den kategorien selv.

Nå forberedes et omfattende angrep på uførepensjonen. Vi kommer til å få mange regnestykker, utarbeidet bak skrivebordene, på hvor urimelig fett det er å være uførepensjonist. Snakk heller med noen som er det. Det er en råtten politikk at de som er høyt på strå skal ha bonuser, mens de som er fattige skal tråkkes enda lengre ned.

Innlegget står på trykk i Bergen byavis 15. mars 2010