Det er best å være rik og frisk
Av Torstein Dahle
For å stimulere dem som har høy inntekt og formue til å arbeide mer, må vi gi dem skattelettelser og spesielt store lønnstillegg. For å stimulere dem som er fattige til å arbeide mer, må vi sørge for at de får det enda dårligere, slik at de ikke ser noen annen utvei enn å arbeide mer. Denne selsomme logikken er et grunnleggende styringsprinsipp i Norge - og i en rekke andre land.
Dette prinsippet forteller mye om samfunnets karakter. Det er et klassesamfunn, der de som er rike har makt og privilegier, mens de som er fattige gjerne kan tråkkes enda lenger ned.
Derfor kan DnB NORs mektige sjef Rune Bjerke sende noen tekstmeldinger til Jens Stoltenberg, og så kommer en lånepakke på 350 milliarder på bordet etter få dager, skreddersydd for DnB NORs behov. Denne handlekraften står i skjærende kontrast til løftebruddet overfor de fattige her i landet: Det skulle tas et krafttak for å utrydde fattigdommen, i stedet ble det nesten ikke gjort noe som helst.
Det er det samme styringsprinsippet som byrådet i Bergen bygger opp kommunebudsjettet for 2010 på. Eiendomsskatten kuttes med 169 millioner. Til gjengjeld skal det spares på en del andre poster: Det skal spares 10 millioner kr på sosialhjelpsbudsjettet, ved å redusere kjøpekraften til sosialhjelpsmottakerne. De som må ha hjelp i hjemmet sitt og som har hatt inntekt på minstepensjonsnivå, har hittil hatt gratis hjemmehjelp. Byrådet vil at den skal koste 155 kroner per måned.
De som har inntekt mellom 145 762 og 218 643 får mer enn dobling av timesatsen som de må betale. Dersom de har abonnement, øker utgiftstaket fra 529 til 835 kroner per måned. Er det så farlig med 155 kroner per måned, da? Det er da ikke mye penger? Nei, for de fleste av oss er det et bagatellmessig beløp. Men hvis du er fattig og allerede ute av stand til å få budsjettet til å gå opp, så betyr dette beløpet at du må kutte 155 kroner i andre nødvendige utgifter. Det kan for eksempel bety at du må kutte middagsmåltidet enda flere dager i måneden.
Svært mange fattige er syke, og dermed er egenandeler på legemidler og legebesøk også en tyngende post. Regjeringen legger opp til å heve taket for slike egenandeler til 1 840 kroner per år. I alt skal det tas inn 167 millioner kroner fra landets pasienter og kronisk syke. Denne skatten på sykdom er skammelig.
Hva i all verden er poenget? Hvorfor gjøre livet surere for dem som er fattige og syke? Årsaken er selvsagt at de som tar beslutningene, er på toppen av samfunnspyramiden. Deres venner og omgangskrets er høytlønnede mennesker, ofte rike mennesker. Da er det de rikes "problemer" som er samtaleemne.
I NRKs avsluttende partilederdebatt før valget, var helse- og eldrepolitikk satt opp som første tema. Hva ble diskutert? Jo, formuesskatt! Jeg holdt på å bli desperat der jeg satt, men de minste partiene har avslåtte mikrofoner unntatt når de spørres. Dermed ble det de privilegertes debatt - om de velhavendes skatt i stedet for forholdene for de syke. Selsomt!
Innlegget har også stått på trykk i Byavisen.
Publisert: , oppdatert:







