Det internasjonale pengefondet har nettopp gitt en analyse som sier at økonomien i USA, som vokste med 2 % i fjor, bare vil vokse med 1,6 % i år og til 0,1 % neste år. Det laveste tallet siden 1991, da landet strevde for å komme ut av en lavkonjunktur. Svært viktig er nedgangen i bilsalg som har vært følbar en tid, men som nå slår ut i store problemer. Både General Motors og Ford er nå ganske nær konkurs.

Det regnes også for sikkert at de pakkene som leveres i EU heller ikke er tilstrekkelig. Det samme sies om tiltakene i Norge.

Vi ser nå at realøkonomien rammes raskt og brutalt. Tallene viser kraftig produksjonsnedgang i EU-området. Ifølge IMF vil veksten i Frankrike falle fra 2,2 % i fjor til 0,8 i år. For Tyskland er tallene 2,5 i fjor og 1,8 % i år og det bli enda lavere i 2009. England går ned fra 3 % til 1 %, Canada fra 2,7 til 0,7 og Japan faller fra 2,1 % i fjor til 0,7 i år.

I Kina meldes det nå om nedgang og. Der er veksten på 9,7 % og India har en vekst på 7,9 %. Russland har nedgang fra 8,1 % til 7 %. Samtidig med nedgangen er det likevel et press oppover på prisene, særlig på grunn av økning i matvarepriser og energipriser.

Den årlige Rapport om investeringer i verden sier at direkte investeringer beregnet til å gå ned med 10 % i år i forhold til i fjor. I 2007 nådde disse investeringen sitt høyeste nivå noensinne, med 1,83 billiarder U.S. dollar, en vekst på 30 % fra året før. Nå regner en med at veksten vil bli på 1,6 billiarder. Den største nedgangen vil komme i de industrialiserte landene, mens investeringene i u-landene er beregnet til å være relativt stabile.

Sammenslåinger og oppkjøp har også gått kraftig ned ettersom kreditten tørker inn. Det var brukt 29 % mindre på dette i første halvår 2008 sammenlignet med siste halvår 2007.

Spørsmålet nå er hvordan Kina og India kommer gjennom krisen. Kapitalismen her er ung og har noe å gå på dersom en klarer å basere mer av veksten på eget forbruk. Men hittil har veksten i økonomien i Kina og India i stor grad sett vært eksportledet, og det kan nå slå negativt tilbake når kjøpekraften utenlands synker. Det vil relativt raskt vise seg hvordan dette slår ut i disse landene.

Noen andre forhold er også viktige. Fra 1973 har det vært nedgang i realøkonomien i USA omtrent hvert 9 år - 82, 91 og 2000. Sannsynligvis kommer en ny nedgang i 2009. At kredittkrisen og nedgangen i realøkonomien er samtidig vil skjerpe krisen ytterligere.

Andre store økonomier, som mesteparten av EU og Japan har vært ute av takt med USA, slik at det har vært oppgang her når det har vært nedgang i USA, og omvendt. Det er en grunn til at krisene ikke har blitt så dype. Nå er det nedgang samtidig i alle de store økonomiene.

Frislepp av kapital og globaliseringen siden 1970-tallet, og særlig etter 1990, har ført til dette.

Det er og viktig at krisen har vært under utvikling svært lenge. Det engelske handelsdepartementet ga rundt 1985 en oversikt som viste at fortjenestemarginene i bedrifter med industriproduksjon hadde falt i alle industrialisert land, unntatt USA, fra før midten av 1950-tallet. I USA skjedde omslaget først i 1965, da fallet der begynt. Fra da av sank avkastningen på industrikapitalen i de gamle industrilandene gradvis slik at tallet 0 ville ha vært nådd rundt midten av 90-tallet, dersom ikke den nyliberalistiske bølgen hadde vunnet frem.

Denne bølgen førte til at Sovjet og Kina ble innlemmet i det kapitalistiske markedet og mye av industriproduksjonen har blitt overført til Kina, India og andre nyindustrialiserte land, der utbyttingen av arbeidskraften har vært mye høyere enn i de landene som allerede er høyt industrialisert. Vi må også nevne alle tiltak som har ført til stadig større frihet for kapitalen i markedet, men avvikling av alle slags reguleringer, privatisering og konkurranseutsetting osv, og begynnende avvikling av velferdsstater og sosialstater. EU-prosjektet er sentralt i denne sammenheng. Alt dette har utsatt krisen, men det har skjedd ved enorm gjeldsoppbygging og spekulasjon.

Vi opplever nå sannhetens øyeblikk. Kapitalen kan komme ut av denne krisen gjennom ødelegging av kapital og økte problemer for de aller fleste mennesker over alt i verden. Men en ny oppbygging under samme økonomiske system må bare føre til enda større kriser i fremtiden.

Krisen vi nå ser er symptomer på et system i sammenbrudd. Før hadde kapitalismen ennå mye å gå på fordi store områder var utenfor dens marked. Nå er nesten hele verden trukket inn i den kapitalistiske utviklingsprosess. Mulighetene for å unnslippe kriser gjennom utviding av marked blir mindre og mindre. Kapitalismen er forbi tiden da den kunne flyte videre på sin ungdommelige evne til vekst. Overproduksjon kan ikke utsettes/hindres. Kapitalismens indre lovmessigheter, slik Karl Marx beskrev dem allerede i kapitalismens første tid, slår nå inn med full kraft. Vi ser i praksis resultatene av nyliberalismen som Frp har drevet propaganda for og som DNA har innført i praksis Norge. Mer regulering av kapitalen vil heller ikke løse problemet. Det vil føre til mindre akutte kriser, men isteden vil vi få snikende stagnasjon som kapitalen heller ikke tåler.

Det eneste som kan få systemet til å hangle videre er virkelig stadig dypere kriser med ødelegging av produksjonsmidler hver gang gjennom konkurser og kriger. Som på Marx tid har vi siden 70-tallet vært inne i en fast krisefrekvens på litt under 10 år. Det er ikke noe som tyder på at krisene har en tendens til å bli mildere.

Tiden begynner nå å bli moden for å oppheve dette systemet og erstatte dets anarkistiske marked med bevisst menneskelig styring av produksjonsprosesser og fordeling. Det kan skje gjennom en dyptgripende politisk, og etter hvert sosial, revolusjon som fratar kapitalens og dens eiere deres reelle statsmakt og deres maktmonopol over produksjonsmidlene. Vi trenger en politisk og sosial revolusjon som kan sette oss i stand til å utvikle demokratisk styring av disse prosessene og institusjonene ut fra menneskenes behov og ikke ut fra kapitalens behov for sykelig vekst utover alle naturlige og menneskelig grenser. Før dette skjer må vi alle kjempe mot at krisen veltes over på vanlige arbeidsfolk.

Terje Valen, sekretær i Rødt Bergen.