Rødt

Kart over Norge

Lokallag

Demokratisk innvandringspolitikk?

Av Odd Arild Viste,
for antirasistisk utvalg i Rødt Bergen

Bjørgulv Braanen fører etter min mening en merkelig argumentasjon på lederplass i Klassekampen tirsdag 19. august. På den ene siden etterlyses det politisk aktører som kan gi en klar framstilling av hvor mange asylsøkere som skal få opphold.

I neste avsnitt sier han at politikken på dette området bør være «gjennomførbar» og «bredt forankret i befolkningen». Her er det åpenbart noe som ikke går i hop. Hvordan kombinerer du klarhet og konsistens med den reineste opportunisme?

Tolket i beste mening kan det tenkes at det her menes at man før man tar imot flere, så bør man prøve å påvirke folk sine holdninger i positiv retning, slik at en økning i innvandring ikke skaper mer fiendtlighet og konflikter. Men er det virkelig slik det fungerer? Eller er det sånn at staten er en viktig premissleverandør når det gjelder folk sine holdninger til innvandring?

Det ble på disse debattsidene fra SSB-hold for ikke lenge siden påpekt at den generelle tendensen er at det er de landene som fører den mest restriktive innvandringspolitikken som har de mest fiendtlige holdningene i befolkningen. Og hvordan skal man definere hva som er gjennomførbart? Handler ikke det om politisk vilje? Det er mye som tyder på at kontakt med folk som på et eller annet vis er annerledes fungerer nedbrytende på fordommer. Uten at man sjøl nødvendigvis har valgt å ha kontakt med disse. Det er i hvert fall ikke plass det mangler på her i landet.

Hvis Klassekampen virkelig ønsker en sjenerøs innvandringspolitikk som det sies, så burde man argumentere for mer statlig styring. I stedet forsvarer man her at Norge ikke tar sin rettmessige andel av ansvaret for situasjonen når det gjelder flyktninger i verden, basert på at kommunene ikke er villige til å stille opp.

Rødt sin visjon er et samfunn med åpne grenser. Jeg deler denne visjonen, og ønsker derfor nyheten om at Norge tar imot flere asylsøkere hjertelig velkommen. Braanen antyder som jeg oppfatter det her at venstresida ikke er realpolitisk på dette området. Mitt realpolitiske utgangspunkt er at all innvandringskontroll må fungere splittende og villedende, og at Braanen argumenterer for en politikk som bekrefter folk sine fordommer i stedet for å motvirke dem. Innvandringskontroll legemliggjør illusjonen om at nasjonen er et fellesskap som må vernes mot dem som er utenfor. Som om det fins et slikt interessefellesskap. Og som om det er andre arbeidere og fattige som truer folk sin velferd. Braanen er åpenbart uenig i visjonen om åpne grenser. Han vil ha et tall, altså en grense oppad, en begrensning på hvor mange som skal få bli værende her. Det vil ikke jeg. Derfor, mener jeg, må venstresida sin realpolitikk være at vi sier flere. Alltid enda flere. At det er bra, men ikke nok at Norge går forbi Sverige i antall innvilgede asylsøknader.

Dette er realistisk fordi det alltid vil være en kamp om disse spørsmålene. Det som det kommer an på er i hvilken ende vi vil dra. Her ser det ut som at Klassekampen prøver å plassere seg plumpt i midten.

Lederen avsluttes med et ønske om at det skal føres en debatt som skal føre til en politikk som flertallet skal stille seg bak. Så skal vi alle akseptere at folk blir tvangssendt og kastet ut av landet fordi politikken er demokratisk. Er det realistisk da?

Og mener Braanen virkelig at hvis flertallet eventuelt stiller seg bak en innvandringspolitikk som er rasistisk, så skal venstresida toe sine hender og være fornøyd?

-------

Bjørgulv Braanen svarte Odd Arild Viste i en ny lederartikkel 28.august.

Publisert: