Da jeg opplevde et under
Det var på en høring om”Overgang fra egen bolig til sykehjem”. Stort sett dreide det seg altså om eldreomsorg. Mot slutten av programmet var det et foredrag av seniorrådgiver Elisabeth Moen ved Olaviken alderspsykiatriske sykehus på Askøy. Temaet var aldersdemens.
Vi skulle få se en videosnutt. Den startet med at vi så en gammel dames ansikt på det store lerretet. Ansiktsuttrykket var fullstendig tomt, uten tegn til liv. Damen så ut til å være av latinamerikansk bakgrunn. Og ansiktet så altså omtrent utdødd ut.
Så begynte Elisabeth Moen å fortelle. Om damen, som ganske riktig hadde latinamerikansk bakgrunn. Om at denne damen var sterkt dement. Om hvordan de som var fagfolk på alderspsykiatri diskuterte hva de skulle gjøre for å prøve å nå fram til det som var inne i denne damen.
En av fagfolkene på Olaviken hadde litt kunnskap om latinamerikanske forhold, og hun kunne noen velkjente sanger derfra. Så begynte hun å synge for damen. Og plutselig fikk vi se et under utfolde seg på den store skjermen i salen. For ansiktet til den demente damen våknet plutselig til liv. Hun begynte å smile, og hun begynte å synge . Det var så ufattelig rørende å se: En levende død forvandlet seg til et menneske med et uttrykksfullt ansikt der livet blomstret opp.
Hele salen var grepet av opplevelsen. Den var lærerik på så mange måter. Dels fortalte den noe om hva som kan oppnås med en sterkt dement pasient. At det faktisk er mulig å lokke fram det som er inne i henne, at det også for en så sterkt dement person er mulig å oppleve noe som gir livet innhold og mening.
Dels fortalte det noe om betydningen av faglighet. At det å ha fagkunnskap, slik at man vet hva man skal gjøre og hva som kan oppnås, er avgjørende viktig innenfor denne delen av eldreomsorgen – slik det ofte er når det gjelder arbeid med mennesker.
Det antas at omtrent 80 prosent av dem som er på sykehjem, er demente. Dette er altså en sektor hvor akkurat denne fagkunnskapen er svært viktig og betyr mye for mange.
Det er mangel på slik fagkunnskap. Det jobber mange flotte mennesker innenfor eldreomsorgen, men det er altfor få av dem som har den fagkunnskapen som ville sette dem i stand til å utføre slike undere som det vi så på skjermen. Dessuten har de altfor dårlig tid. De har for store oppgaver og skal rekke over for mange i forhold til den kapasiteten de har.
Om få år vil antallet eldre vokse raskt. Og vi vet at demens er en lidelse på frammarsj – en voksende andel av befolkningen rammes av den.
Da burde konklusjonen være klar: Vi må gi mye bedre lønns- og arbeidsforhold til dem som jobber på dette feltet. Vi må gjøre det attraktivt for unge mennesker å utdanne seg til jobber innenfor eldreomsorgen og til å bli fagfolk på pleie av demente. Faglighet er noe mer enn et flott ord: Det dreier seg om evnen til å gjøre de riktige tingene, evnen til å gjøre slike undere som vi opplevde. Den kan ikke verdsettes høyt nok.
Torstein Dahle
Publisert:







